En skjebne forutsies
— romanens mytologiske bakgrunn (iv)
卻說甄士隱俱聽得明白，但不知所云「蠢物」係何東西。遂不禁上前施禮，笑問道：「二仙師請了。」那僧道也忙答禮相問。士隱因說道：適聞仙師所談因果，實人世罕聞者。但弟子愚濁，不能洞悉明白，若蒙大開痴頑，備細一聞，弟子則洗耳諦聽，稍能警省，亦可免沉淪之苦。」二仙笑道：「此乃玄機不可預泄者。到那時不要忘我二人，便可跳出火坑矣。」士隱聽了，不便再問。因笑道：「玄機不可預泄，但適云『蠢物』，不知為何，或可一見否？」那僧道：「若問此物，倒有一面之緣。」說著，取出遞與士隱。士隱接了看時，原來是塊鮮明美玉，上面字跡分明，鐫著「通靈寶玉」四字，後面還有幾行小字。正郤細看時，那僧便說已到幻境，便強從手中奪了去，與道人竟過一大石牌坊，上書四個大字，乃是「太虛幻境」。兩邊又有一副對聯，道是：
假作真時真亦假，無為有處有還無。
士隱意欲也跟了過去，方舉步時，忽聽一聲霹靂，有若山崩地陷。士隱大叫一聲，定睛一看，只見烈日炎炎，芭蕉冉冉，所夢之事便忘了大半。又見奶母正抱了英蓮走來。士隱見女兒越發生得粉妝玉琢，乖覺可喜，便伸手接來，抱在懷內，逗他頑耍一回，又帶至街前，看那過會的熱鬧。方欲進來時，只見從那邊來了一僧一道：那僧則癩頭跣腳，那道則跛足蓬頭，瘋瘋癲癲．揮霍談笑而至。及至到了他門前，看見士隱抱著英蓮，那僧便大哭起來，又向士隱道：「施主，你把這有命無運、累及爹娘之物，抱在懷內作甚？」士隱聽了，知是瘋話，也不去睬他。那僧還說：「捨我罷，捨我罷！」士隱不耐煩，便抱女兒撤身要進去，那僧乃指著他大笑，口內念了四句言詞道：
慣養嬌生笑你癡，菱花空對雪澌澌。
好防佳節元宵後，便是煙消火滅時。
士隱聽得明白，心下猶豫，意欲問他們來歷。只聽道人說道：「你我不必同行，就此分手，各幹營生去罷。三劫後，我在北邙山等你，會齊了同往太虛幻境銷號。」那僧道：「最妙．最妙！」說畢，二人一去，再不見個蹤影了。士隱心中此時自忖：這兩個人必有來歷，該試一問，如今悔卻晚也。
Zhen Shiyin hørte alt de sa klart og tydelig, men visste ikke hva denne “tåpelige tingesten” de snakket om, var for noen ting. Han kunne ikke dy seg, gikk frem til dem og hilste og spurte med et høflig smil: “Hellige mestre! Unnskyld meg.” Munken og taoisten skyndte seg å hilse tilbake og spurte hva det gjaldt. Shiyin svarte: “I denne verden er det ikke ofte man overhører samtaler om karma av den art jeg nettopp hørte dere føre. Men jeg er en mann av enkel legning, så jeg kunne ikke forstå til fulle det dere snakket om. Om dere kunne hjelpe meg ut av min sløve forvirring, skal jeg lytte så oppmerksomt jeg kan. Kanskje bringer det meg nærmere oppvåkningen, så jeg kan unngå livshjulets evige lidelse.”
De to mestre smilte og sa: “Dette tilhører de hemmelige mysterier og kan ikke avsløres på forhånd. Men når tiden er inne, skal du bare huske på oss to, så kan du unngå helvetes flammehav.” Da Shiyin hørte dette, kunne han ikke godt forfølge saken videre. Han smilte og spurte: “De hemmelige mysterier kan selvfølgelig ikke avsløres på forhånd. Men hva er den ‘tåpelige tingesten’ dere nettopp snakket om? Jeg kunne ikke få ta en titt på den?” “Hvis det er denne du snakker om,” sa munken idet han trakk den frem og rakte den til Shiyin, “var det hele tiden meningen at dere to skulle møtes.” Da Shiyin så etter, viste det seg at det var en strålende vakker jadesten med teksten “Dyrebar jade med kosmisk innsikt” risset klart og tydelig inn på forsiden og med noen linjer med mindre skrift på baksiden. Idet han skulle til å se nøyere på den, sa munken at de var fremme ved Illusjonenes Rike og rev stenen ut av hånden på ham. Sammen med taoisten gikk han inn under en svær buegang av sten. På toppen av buegangen stod det “Den Store Tomhets Illusoriske Rike”, mens de to portalene inneholdt hver sin linje i et tolinjers vers som lød:
Når det falske er det sanne, er det sanne også falskt.
Der intet blir til væren, blir væren også intet.
Shiyin skulle akkurat til å følge dem inn da han med ett hørte et tordenskrall som om jorden ble rystet i sine grunnvoller. Han skrek ut, men idet han festet blikket, så han ikke annet enn bananplantene som vaiet svakt i heten fra solskinnet utenfor, og det meste av drømmen var allerede glemt. Ammen kom inn med Yinglian på armen, og Shiyin syntes datteren var skjønnere å se på enn noensinne og usedvanlig kvikk og betagende. Han strakte ut armene, tok henne i fanget og lekte med henne en stund, og så bar han henne ut for å se på et religiøst opptog på gaten utenfor, fullt av liv og røre. Da han skulle til å gå inn igjen, fikk han øye på en buddhistmunk og en taoistprest som kom gående. Munken var skabbete og barføtt, mens taoisten var halt og hadde håret hengende i tjafser. De oppførte seg som gale, viftet med armene og pratet og lo mens de nærmet seg. Da de kom frem til døren og så Shiyin bære Yinglian på armen, begynte munken å storgråte. “Kjære velgjører!” sa han til Shiyin. “Hvorfor holder du så tett omkring denne ulykksalige skapningen som attpåtil skal trekke foreldrene med i sin egen ulykke?” Shiyin skjønte at dette var galmanns tale og brydde seg ikke noe om ham. “Gi henne til meg!” sa munken. “Gi henne til meg!” Shiyin ble utålmodig og skulle til å bære datteren inn da munken med ett pekte på ham og storlo, mens han stemte i et firelinjers vers:
En bortskjemt pike, en tåpelig far
men sjønøttens blomst i sneen falt.
Pass på! Rett etter lanternenes fest
skal brann og røk rasere alt.
Shiyin oppfattet alt han sa, og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Men da han tenkte han skulle spørre dem hva som lå bak dette, hørte han taoisten si: “Vi to trenger ikke gå sammen. La oss skille lag her og tjene til livets opphold på hver vår kant. Om tre tidsaldre venter jeg på deg ved Beimang-fjellet, og så kan vi dra sammen til Den Store Tomhets Illusoriske Rike og få strøket denne saken fra listen.” “Utmerket,” svarte munken. Så forsvant de uten spor. Shiyin tenkte med seg selv at det måtte ha vært noe spesielt med de to. Han burde ha spurt dem litt nærmere, men nå var det for sent.
Når Zhen Shiyin støter på munken og taoisten, er de på vei til Illusjonenes Rike for å “skrive ut” den lille jadestenen, slik at den kan bli inkarnert på jorden. Innskriften på portalene ved inngangen til Illusjonenes Rike spiller igjen på det flytende forholdet mellom virkelighet og ikke-virkelighet, som er to sider av samme sak. Dessverre er Illusjonenes Rike normalt stengt for dødelige mennesker, og Zhen Shiyin kan derfor ikke bli med inn, men våkner med ett og glemmer straks det meste av det han har drømt. Så flyktig er altså erkjennelsen av den hinsidige virkelighet.
Etter at han er våknet, støter Shiyin igjen på munken og taoisten, men denne gang skjer møtet i det dennesidige. Munken og taoisten har altså trådt inn i denne verden, slik de planla tidligere. Fremdeles introduseres de i ubestemt form, som om vi aldri har støtt på dem før, og det later ikke til at Zhen Shiyin har noen erindring om dem fra drømmen han nettopp er våknet fra. Her skiller munken og taoisten lag, og senere i romanen opptrer de hver for seg. Taoisten sier de skal av gårde for å tjene til livets opphold. Uttrykket “å tjene til livets opphold” (營生) har som bokstavelig betydning “å administrere liv”. Og det er jo det de skal gjøre.
Munken forutsier den ulykkelige skjebne som venter Zhen Shiyins datter. Sjønøtten referer til datteren, som etter at hun er blitt bortført, får navnet 香菱 (Xia1nglíng), der det siste tegnet referer til en kinesisk sivart med spiselige knoller kalt sjønøtt. Sneen refererer til den selvopptatte og brutale mannen som kjøper henne. Hans etternavn 薛(Xue1) er nesten likelydende med ordet for sne (雪 xue3). Tegnene 澌澌 (sïsï) brukes både til å gjengi lyden av fallende sne og til å antyde hensynsløs tortur (kan f.eks. gjengi lyden av noe som blir knust). Lanternefesten er tidspunktet da datteren blir bortført, og to måneder senere går Zhen Shiyins hjem opp i røyk. Begge hendelser er beskrevet senere i inneværende kapittel. Munken mer enn antyder at det er datterens ulykke som fører til foreldrenes ulykke, selv om det ikke er lett å se noe årsaksforhold mellom bortføringen av datteren og brannen som gjør foreldrene husløse.
Dette er første gang i romanen at personer av kjøtt og blod får varsler fra det hinsidige om det som skal skje med dem og folkene rundt dem. Det er ikke den siste. I femte kapittel drømmer romanens hovedperson Jia Baoyu seg inn i Illusjonenes Rike, der han blir presentert for de kryptiske vers som allerede har vært nevnt flere ganger. I trettende kapittel besøker den døende Qin Keqing sin (inngiftede) kusine Wang Xifeng i en drøm og forutsier hele Jia-familiens fall. Mens Yinglians skjebne er et forvarsel om de tragedier som skal ramme mange av pikene i romanen, er Zhen-familiens fall et forvarsel om det som skal skje med Jia-familien som helhet.
Den uforstand Shiyin fremviser idet han viser datteren all sin kjærlighet og omsorg, er til å le av. I fremtiden skal hun likevel måtte lide som konkubine for en selvopptatt og brutal ektemann. At han synes datteren er skjønnere å se på enn noensinne, forsterker kontrasten til den forestående tragedien og dermed også intensiteten i følelsen av forgjengelighet. Budskapet synes å være at det ikke lønner seg å investere kjærlighet i noe, for det kan gå tapt før man vet ordet av det. “Gi henne til meg! Gi henne til meg!” Alt det som binder menneskene til hverandre og til ting, skaper bare skuffelse og nederlag.
Legg merke til at munken er skabbete og barføtt, og at taoisten er halt og har håret i tjafser, og videre at de oppfører seg som galninger. Slik møter vi dem mange ganger i løpet av romanen. Igjen ser vi hvordan det som er verdifullt, på overflaten kan virke latterlig eller til og med frastøtende. Et kinesisk ordtak sier at Øu§H§£≈S≠± ‘det sanne menneske viser ikke frem sitt ansikt’. Hos filosofen Zhuangzi finnes mange historier om krøplinger som har en dypere forståelse av virkeligheten. Dette temaet er i slekt med tanken om “den nytte som ligger i å være unyttig”. De sanne verdier ligger ikke i det menneskene vanligvis trakter etter, og kan derfor være vanskelige å få øye på: Øu®?¡Ù ‘virkeligheten er skjult’.
Hvor lang er en tidsalder? Ordet er brukt for å gjengi det kinesiske ßT, som tilsvarer sanskrit kalpa. Ifølge tradisjonell buddhisme er en kalpa den tid som går fra en verden oppstår til den forgår. Den Røde Blekksten har en noe mer jordnær forklaring:
佛以世謂劫。凡三十年為一世。三劫者，想以九十春光寓言也。
Buddha kaller en mannsalder for en tidsalder. En mannsalder er på tredve år. Tre tidsaldre må være en overført måte å si nitti år på. (Zhiping s. 22)
Etter nitti år skulle munken og taoisten være rimelig sikre på at alle de elskovssyke sjelene de har fulgt ned på jorden er ferdige med det livet de her skulle leve.
Jia Yucun
這士隱正癡想，忽見隔壁葫蘆廟內寄居的一個窮儒──姓賈名化、表字時飛、別號雨村者走了出來。這賈雨村原係胡州人氏，也是詩書仕宦之族，因他生於末世，父母袓宗根基已盡，人口衰喪，只剩得他一身一口，在家鄉無益，因進京求取功名，再整基業。自前歲來此，又淹蹇住了，暫寄廟中安身，每日賣字作文為生，故士隱常與他交接。當下雨村見了士隱，忙施禮陪笑道：「老先生倚門佇望，敢是街市上有甚新聞否？」士隱笑道：「非也。適因小女啼哭，引他出來作耍，正是無聊之甚，兄來得正妙，請入小齋一談，彼此皆可消此永晝。」說著，便令人送女兒進去，自與雨村攜手來至書房中。小童獻茶。方談得三五句話，忽家人飛報：「嚴老爺來拜。」士隱慌的忙起身謝罪道：「恕誑駕之罪，略坐，弟即來陪。」雨村忙起身亦讓道：「老先生請便。晚生乃常造之客，稍候何妨。」說著，士隱已出前廳去了。
這裡雨村且翻弄書籍解悶。忽聽得窗外有女子嗽聲，雨村遂起身住窗外一看，原來是一個丫鬟，在那裡擷花，生得儀容不俗，眉目清明，雖無十分姿色，郤亦有動人之處。雨村不覺看的呆了。那甄家丫鬟擷了花，方欲走時，猛抬頭見窗內有人：敝巾舊服，雖是貧窘，然生得腰圓背厚，面闊口方，更兼劍眉星眼，直鼻權腮。這丫鬟忙轉身迴避，心下乃想：「這人生的這樣雄壯，卻又這樣襤褸，想他定是我家主人常說的什麼賈雨村了，每有意幫助周濟，只是沒甚機會。我家並無這樣貧窘親友，想定是此人無疑了。怪道又說他必非久困之人。」如此想來，不免又回頭兩次。雨村見他回了頭，便自為這女子心中有意於他，便狂喜不盡，自為此女子必是個巨眼英雄，風塵中之知己也ｏ一時小童進來，雨村打聽得前面留飯，不可久待，遂從夾道中自便出門去了。士隱待客既散，知雨村自便，也不去再邀。
Mens Shiyin sto og grunnet over dette, kom med ett den fattige studenten som for tiden losjerte i Kalebasstemplet ved siden av, gående. Han het Jia Hua og hadde alias-navnene Shifei og Yucun. Han var opprinnelig fra Huzhou, hvor han tilhørte en gammel kultivert embetsmannsfamilie. Før han ble født, var det imidlertid gått nedover med familien, og alt det foreldrene og forfedrene hadde lagt seg opp, var forlengst brukt opp. Nå var alle døde unntatt Yucun selv. I hjembyen var det ingen fremtid for ham, så han la ut på en reise til hovedstaden i håp om å vinne ære og berømmelse, for dermed å skaffe seg et nytt livsgrunnlag. Hit var han kommet året før, og fordi han var sluppet opp for penger, innlosjerte han seg i templet, der han tjente til livets opphold ved å hjelpe folk med skrivearbeid. Shiyin hadde derfor hyppig omgang med ham.
Da Yucun fikk øye på Shiyin, hilste han straks og sa med et høflig smil: “Er det skjedd noe spesielt, siden du står i døråpningen og kikker ut på gaten?” “Neida,” svarte Shiyin og smilte tilbake. “Min datter begynte å gråte, så jeg tok henne med ut for å oppmuntre henne litt. Forøvrig kjeder jeg meg grenseløst. Du kommer virkelig i rette øyeblikk. Skulle vi ikke slå av en prat i min ringe bolig, så vi sammen kan få denne eviglange sommerdagen til å gå litt fortere.” Han ba en tjener ta datteren med inn, tok Yucun ved hånden og førte ham inn til arbeidsværelset, der en ung tjener skjenket te. Men de hadde ikke pratet lenge før en annen tjener kom løpende inn og meldte at gamle herr Yan var kommet på besøk. Shiyin spratt opp og unnskyldte seg: “Du må virkelig unnskylde meg et øyeblikk. Bare sitt, jeg er straks tilbake.” Yucun reiste seg straks og sa høflig: “Ikke sjenér deg for min skyld. Jeg er da ofte på besøk, det er ikke så farlig om jeg må vente litt.” Før han hadde snakket ferdig, var Shiyin allerede ute i storstuen.
Imens bladde Yucun litt i noen bøker for å få tiden til å gå. Med ett hørte han lyden av en pike som hostet rett utenfor vinduet. Han reiste seg og kikket ut for å se, og det viste det seg at lyden kom fra en tjenestepike som holdt på å plukke blomster. Hun hadde et usedvanlig utseende med markerte ansiktstrekk. Ingen strålende skjønnhet, men heller ikke uten en viss sjarm. Yucun fortapte seg i synet av henne.
Da tjenestepiken hadde plukket sine blomster og skulle til å gå, løftet hun brått hodet og fikk se en mann stå innenfor vinduet. Hans klær var gamle og slitte, men til tross for sin fattigslige fremtoning hadde han en kraftig kroppsbygning og et bredt ansikt med markerte bryn, klare øyne, rett nese og høye kinnben. Tjenestepiken snudde seg raskt vekk, mens hun tenkte med seg selv: “En så storslått kar og likevel så shabby kledt! Dette må være denne Jia Yucun som herr Zhen ofte har nevnt og sagt han vil hjelpe økonomisk, bare at han ikke har funnet noen passende anledning ennå. Det er ingen andre av Zhen-familiens venner og slektninger som er så fattige, så det må være ham. Ikke rart herr Zhen sier denne mannen snart vil komme ut av sin kummerlige tilværelse.” Og mens hun funderte over dette, kastet hun uvilkårlig et par blikk tilbake. Da Yucun så det, tok han det som tegn på at piken hadde fattet interesse for ham og ble vill av begeistring. Denne piken måtte være en klarsynt menneskekjenner, mente han, en av de få i denne støvets verden som forsto å verdsette hans kvaliteter.
Om litt kom den unge tjeneren inn igjen, og Yucun fikk vite at gjesten der ute var blitt bedt på middag. Det var derfor ingen grunn til å bli værende, og Yucun forlot huset på egen hånd langs en av de små sidegangene. Etter at gjesten hadde takket farvel, fikk Shiyin vite at Yucun var gått hjem, og han lot det være med det.
De alternative fortolkningene av ordspillet i navnet Jia Yucun har allerede vært drøftet over. I tillegg kan bemerkes at mannens egentlige navn 賈化 (Ji a3 Hua4) er likelydende med ordet 假話 (ji
a3hua4) ‘løgn, falsk tale’, og at hans hjemegn 胡州 (Hu2zho1u) er nesten (helt, hvis uttalt med forfatterens sydlige aksent) likelydende med ordet 胡謅(hu2zo1u) ‘tullprat’. Hans alias-navn 時飛 (Shífe1i) forklares av Den Røde Blekksten som likelydende med 實非 (shí fe1i) ‘i virkeligheten ikke; i virkeligheten usann’.[1] Med så mange negative ordspill skulle man tro at Jia Yucun var tegnet som en entydig negativ person, men det er ikke tilfelle. Visst er han både innbilsk og selvopptatt, men slett ikke bare usympatisk og etterhvert heller ikke uten en viss sans for den mystiske visdom som utgjør hovedtematikken i romanen.
Merk også setningen om at Zhen Shiyin “hadde … hyppig omgang med ham”. Den sanne (zhe1n) og den falske (ji a3) står altså langt nærmere hverandre enn man kanskje skulle tro. Et lignende ordspill forekommer i annet kapittel, der det er snakk om en Jia-familie som er i fjern slekt med Jia Yucun og en Zhen-familie som etter det vi vet ikke har noe med Zhen Shiyin å gjøre:
這甄府和賈府就是老親，又係世交。兩家來往，極其親熱的。
Det er gammelt slektskap mellom familien Zhen og familien Jia, og de har hatt med hverandre å gjøre gjennom mange generasjoner. Forholdet mellom de to familiene er uhyre tett. (Zhiben s. 31)
Hvis vi så tenker tilbake på portalteksten ved inngangen til Illusjonenes Rike, husker vi at “når det falske er det sanne, er det sanne også falskt”. Med andre ord, sannhet og falskhet er to sider av samme sak. Det er derfor forholdet mellom Zhen Shiyin og Jia Yucun er så nært. Bare en vegg skiller dem fra hverandre.
Et lite innblikk i Jia Yucuns personlighet får vi idet han får øye på en av Zhen Shiyins tjenestepiker utenfor vinduet. At hun kaster et par blikk tilbake, får ham umiddelbart til å tro hun har forelsket seg i ham. I hans øyne blir hun dermed en stor menneskekjenner, siden hun ser hans dypere kvaliteter bak det fattige utseende. Han blir vilt begeistret. Nå er ikke dette bare ren latterliggjørelse av en innbilsk og selvopptatt person. For det første er det slett ikke galt av Yucun å tro at tjenestepiken har sett noe mer i ham enn det som vises i hans fattigslige bekledning. For det andre er Yucuns tanker om seg selv nokså parallelle med den selvoppfatning forfatteren av romanen flere ganger har gitt uttrykk for:
Forfatteren ham kaller de en tåpe
Kan ingen høre klangen som her bor?
Selv om Zhen Shiyin beskrives med større sympati enn Jia Yucun, kan begge personer ses som representanter for sider ved forfatterens personlighet. I likhet med forfatteren kommer Jia Yucun fra en kultivert familie som har gått nedenom. I motsetning til forfatteren skal vi se at han ved hjelp fra venner og ved å bestå de offentlige eksamener kommer seg ut av fattigdommen og opp i verden. Forfatteren skal også ha deltatt i de offentlige eksamener, og det er derfor ikke utenkelig at Jia Yucuns nokså ærekjære og ambisiøse sinnelag representerer forfatterens mer jordnære side. I så fall kan dette avsnittet ses som et uttrykk for selvironi, en ellers sjelden kvalitet i kinesisk litteratur.
Gamle herr Yan nevnes hverken før eller senere i romanen. Men dette er ikke eneste gangen at besøk eller utsendinger fra høyere embetsmenn er omfattet av frykt. At den ellers så avslappede og godmodige Zhen Shiyin forsvinner ut av rommet før han engang rekker å høre på sin venn Jia Yucun, tyder på at dette er noe utenom det vanlige. Den samme frykten skal vi senere se at rammer Jia-familien når keiserens evnukker er på besøk — og med god grunn, til sist er det de som bringer budskapet om at all deres eiendom er konfiskert. Utsendinger fra dem som står over en på rangstigen kommer inn som noe truende, uberegnelig og redselsfullt. I Zhen Shiyins tilfelle er det til syvende og sist likevel ikke embetsmannen som bringer tragedien til huset, men en brann. Skjønt hvem vet? Embetsmannens familienavn er 嚴 (Ya2n), og Den Røde Blekksten påpeker at dette er likelydende med 炎 (ya2n) ‘glohet’, som et slags forvarsel om den kommende brannen:
炎既來，火將至矣。
Gloheten er allerede kommet. Brannen er på vei. (Zhiping s. 24)
Samtidig skal vi imidlertid heller ikke glemme familienavnets opprinnelige betydning: ‘streng’!
Midthøstfesten
— Jia Yucuns vei oppover
一日，早又中秋佳節。士隱家宴已畢，乃又另具一席於書房，卻自己步月至廟中來邀雨村。原來雨村自那日見了甄家之婢曾回顧他兩次，自為是個知己，便時刻放在心上。今又正值中秋，不免對月有懷，因而口占五言一律云：
未卜三生願，頻添一段愁。
悶來時斂額，行去幾回頭。
自顧風前影，誰堪月下儔？
蟾光如有意，先上玉人樓。
雨村吟罷，因又思及平生抱負，苦未逢時，乃又搔首對天長嘆，復高吟一聯曰 玉在櫝中求善價，釵於奩內待時飛。
恰值士隱走來聽見，笑道：「雨村兄真抱負不淺也！」雨村忙笑道：「不過偶吟前人之句，何敢狂誕至此。」因問；「老先生何興至此？」士隱笑道：「今夜中秋，俗謂『團圓之節』，想尊兄旅寄僧房，不無寂寥之感，故特具小酌，邀兄到敝齋一飲，可知可納芹意否？」雨村聽了，並不推辭，便笑道：「既蒙厚愛，何敢拂此盛情。」說著，便同士隱復過這邊書院中來。
須臾茶畢，早已設下杯盤，那美酒佳肴自不必說。二人歸坐，先是款斟漫飲，次漸談至興濃，不覺飛觥限斝起來。當時街坊上家家簫管，戶戶弦歌，當頭一輪明月，飛彩凝輝，二人愈添豪興，酒到杯乾。雨村此時已有七八分酒意，狂興不禁，乃對月寓懷，口號一絕云：
時逢三五便團圓，滿把晴光護玉欄。
天上一輪才捧出，人間萬姓仰頭看。
士隱聽了，大叫：「妙哉！吾每謂兄必非久居人下者，今所吟之句，飛騰之兆已見，不日可接履于雲霓之上矣。可賀，可賀！」乃親斟一斗為賀。雨村因乾過，嘆道：「非晚生酒後狂言，若論時尚之學，晚生也或可去充數沽名，只是目今行囊路費一概無措，神京路遠，非賴賣字撰文即能到者。」士隱不待說完，便道：「兄何不早言。愚每有此心，但每遇兄時，兄並未談及，愚故未敢唐突。今既及此，愚雖不才，『義利』二字卻還識得。且喜明歲正當大比，兄宜作速入都，春闈一戰，方不負兄之所學也。其盤費餘事，弟自代為處置，亦不枉兄之謬識矣！」當下即命小童進去，速封五十兩白銀，並兩套冬衣。又云：「十九日乃黃道之期，兄可即買舟西上，待雄飛高舉，明冬再晤，豈非大快之事耶！」雨村收了銀、衣，不過略謝一語，並不介意，仍是吃酒談笑。那天已交了三更，二人方散。
士隱送雨村去後，回房一覺，直至紅日三竿方醒。因思昨夜之事，意郤再寫兩封薦書與雨村帶至神都，使雨村投謁個仕宦之家為寄足之地。因使人過去請時，那家人去了回來說：「和尚說，賈爺今日五鼓已進京去了。也曾留下話與和尚轉達老爺，說：『讀書人不在黃道黑道，總以事理為要，不及面辭了。』」士隱聽了，也只得罷了。
Så kom midthøstfesten. Etter at familiemåltidet hos Shiyin var over, fikk han anrettet et bord i studerkammeret, og i lyset av fullmånen gikk han selv av sted til templet for å be Yucun på besøk.
Yucun var stadig opprømt ved tanken på at Zhen-familiens tjenestepike hadde kastet et par blikk etter ham, og han var overbevist om at han her hadde funnet en venn som forsto å sette pris på hans kvaliteter. Nå ved midthøstfesten ga fullmånen uvilkårlig fornyet intensitet til hans følelser, og han improviserte et dikt på stedet:
Man kan ei spå om hymens lenker
så full av engstelse vandrer jeg
og rynker brynene, men tenker
at hun dog snudde seg mot meg
Min skygge rastløst i vinden danser
og søker en venn under månens skinn
Hvis natten et snev av min kjærlighet sanser
skal lyset fra månen til henne nå inn
Etter denne deklamasjonen kom han til å tenke på de ambisjoner som fylte hans sinn i hverdagen. I bitterhet over at han ennå ikke hadde funnet noen anledning til å virkeliggjøre dem, dro fingrene gjennom håret og sukket opp mot himmelen før han med høy stemme resiterte et tolinjers vers:
Juvelen i esken håper på et bud
Smykket i skrinet venter på sin tid[2]
I samme øyeblikk kom Shiyin inn og hørte det hele. “Du er virkelig ikke en mann av ringe ambisjoner!” sa han med et smil. Yucun smilte raskt tilbake og svarte: “Jeg bare leste noen tilfeldige linjer av en gammel poet. Selv ville jeg ikke våge å uttrykke meg så vettløst.” Så spurte han hva som fikk Shiyin til å beære ham med sitt selskap, og Shiyin svarte: “Man sier at midthøstfesten er familienes fest. Jeg tenkte du kanskje følte deg ensom her i ditt midlertidige bosted blant munker, så jeg har fått anrettet et lite aftensmåltid i min ringe bolig og ville invitere deg på et glass vin. Jeg vet ikke om du ville ta imot, selv om jeg ikke har stort å by på?” Yucun var ikke den som avslo av høflighet og svarte med et smil: “Siden du beærer meg med ditt vennskap, kan jeg ikke godt si nei.” Så gikk han sammen med Shiyin over til studerkammeret.
Etter en kopp te ble de fineste viner og de skjønneste retter satt frem på bordet, som allerede var ferdig dekket. De satte seg og begynte å drikke, til å begynne med langsomt og høytidelig, men under samtalens løp nådde stemningen nye høyder og det ene glasset gled ned etter det andre. Nå lød sang og musikk fra husene i nabolaget, og fullmånen kastet sitt skinnende lys ned fra himmelen og gjorde dem enda mer opprømt, og de tømte glass på glass med vin. Yucun var allerede litt på en snurr og hadde forlengst sluppet sine hemninger. Inspirert av månelyset improviserte han på stedet et lite dikt:
Den femtende natt er fullmånen rund
og stråler sitt lys på hvit marmor og jade
Den gjør sin entré og i samme sekund
lar folk sine ansikt i måneskinn bade[3]
Da han hørte dette, ropte Shiyin høylytt: “Bravo! Jeg har alltid visst at du vil komme deg opp her i verden. Det verset du nettopp deklamerte, bringer løfter om en strålende fremtid. Du kan nå de store høyder før vi vet ordet av det. Dette må feires! Dette må feires!” sa han og fylte et stort glass som en lykkønskning til Yucun. Yucun tømte glasset og sukket: “Du må ikke tro jeg sier dette i overmot bare fordi jeg har drukket. Men om man kun behøvde de kunnskaper som kreves, kunne jeg vel alltids forsøke å få en plass ved de offentlige eksamener og karre meg til et embete. Problemet er at jeg ikke har noen mulighet for å skaffe til veie de nødvendige reisepenger. Det er langt til hovedstaden, og de penger man kan tjene på å gjøre skrivearbeid for folk, er langt fra tilstrekkelige.” Shiyin avbrøt ham og sa: “Hvorfor har du ikke sagt dette før? Jeg har hele tiden ønsket å hjelpe deg, men har vært redd for å støte deg siden du aldri har nevnt dette når vi har vært sammen. Selv har jeg ingen talenter, men helt uten sans for rett og galt er jeg da ikke. Heldigvis arrangeres eksamen av høyere grad allerede til våren. Du må komme deg av sted til hovedstaden så raskt som mulig og kjempe deg gjennom den nasjonale eksamen, ellers er jo all din lærdom bortkastet. Dine utgifter på veien skal jeg selvfølgelig ta meg av, noe annet ville være en dårlig takk for at du har beæret meg med ditt vennskap.” Han sendte straks den unge tjeneren inn for å hente en pakke med femti tael av det fineste sølv og to sett med vinterklær. “Ifølge almanakken er den nittende en lykkebringende dag,” fortsatte han, “så du kan leie en båt til reisen vestover umiddelbart. Når vi møtes neste vinter, kan vi glede oss over de strålende resultater.” Yucun tok imot sølvpengene og klærne og takket kort, men fortsatte å drikke og prate som før uten å vise den ringeste sjenanse. Først ved midnattstider brøt de opp.
Etter at Shiyin hadde sett Yucun vel hjem, la han seg til å sove og våknet ikke før langt utpå morgenen dagen etter. Det som hadde hendt kvelden før, fortsatte å oppta hans tanker, og han bestemte seg for å skrive et par introduksjonsbrev som Yucun kunne ta med til en embetsmannsfamilie i hovedstaden, så han kunne finne et sted å bo mens han var der. Men da han sendte en tjener av sted for å hente Yucun, kom tjeneren tilbake og fortalte: “Munken sa at herr Jia dro av sted til hovedstaden allerede grytidlig i morges. Han hadde bedt munken om å overbringe Dem følgende beskjed: ‘Folk av lærdom legger vekt på hva situasjonen krever, ikke hva almanakken sier om hvilke dager som bringer lykke og ulykke. Det er dessverre ingen tid til personlig avskjed.’” Det var ikke noe Shiyin kunne gjøre med det.
I denne delen starter en serie av festdager som fører Jia Yucun oppover i livet, mens Zhen Shiyin går nesten til grunne. “Sannheten skjules, mens løgnene består”. Når vi først støter på Yucun, er det fremdeles som en forelsket ung mann. Fullmånen på midthøstfesten gir god næring til den slags følelser. Men temmelig raskt blander forelskelsen seg med tanken på egne ambisjoner, og det er i drømmene om egen strålende fremtid han befinner seg når Shiyin kommer inn og inviterer ham til å drikke og spise med ham. Senere på kvelden, etter at han har drukket noen glass for mye, gir han mer uhemmet uttrykk for sine ambisjoner og sin selvtillit. Forelskelsen later det til at han har glemt, skjønt vi skal se at han kommer tilbake til den etter at karrièrebehovet er tilfredsstilt.
Zhen Shiyin beskrives som en gjennomført generøs person, og Jia Yucun vet så avgjort å benytte seg av dette. Ikke det at han aktivt utnytter sin venn. Men han kan ikke beskyldes for overdreven høflighet hverken da han blir buden hjem til Shiyin (“Yucun var ikke den som avslo av høflighet”) eller da Shiyin gir ham sølvpenger så han kan komme seg til hovedstaden for å delta i de store eksamenene alle embetsmenn må gjennom. Han fortsetter å drikke og le. Og han følger ikke Shiyins råd om å vente til den nittende med å reise, men drar så fort han kan uten engang å ta personlig farvel med sin velgjører. Han antyder til og med at det er upassende for folk av lærdom å bry seg om hvilke dager som er lykkebringende, slik Shiyin hadde gjort. Likevel er han ingen entydig usympatisk person, og hans selvgodhet er ikke uten et visst grunnlag i virkelige evner.
Lanternefesten
— Zhen Shiyins vei nedover
真是閑處光陰易過，倏忽又是元宵佳節矣。士隱命家人霍啟抱了英蓮去看社火花燈，半夜中，霍啟因要小解，便將英蓮放在一家門檻上坐著。待他小解完了來抱時，那有英蓮的蹤影？急得霍啟直尋了半夜，至天明不見，那霍啟也就不敢回來見主人，便逃往他鄉去了。那士隱夫婦，見女兒一夜不歸，便知有此不妥，再使幾人去尋找，回來皆云連影響皆無。夫妻二人，半世只生此女，一旦失落，豈不思想，因此晝夜啼哭，幾乎不曾尋死。看看的一月，士隱先就得了一病；當時封氏孺人也因思女構疾，日日請醫療治。
不想這日三月十五，葫蘆廟中炸供，那些和尚不加小心，致使油鍋火逸，便燒著窗紙。此方人家多用竹籬木壁者，大抵也因劫數，於是接二連三，牽五掛四，將一條街燒得如火焰山一般。彼時雖有軍民來救，那火已成了勢，如何救得下？直燒了一夜，方漸漸的熄去，也不知燒了幾家。只可憐甄家在隔壁，早已成一片瓦礫場了。只有他夫婦並幾個家人的性命不曾傷了。急得士隱惟跌足長嘆而已。只得與妻子商議，且到田莊上去安身。偏值近年水旱不收，鼠盜蜂起，無非搶田奪地，鼠竊狗偷，民不安生，因此官兵剿捕，難以安身。士隱只得將田莊都折變了．便攜了妻子與兩個丫鬟投他岳丈家去。
他岳丈名喚封肅，本貫大如州人氏，雖是務農，家中都還殷實。今見女婿這等狼狽而來，心中便有些不樂。幸而士隱還有折變田地的銀子未曾用完，拿出來托他隨分就價薄置些須房地，為後日衣食之計。那封肅便半哄半賺，些須與他些薄田朽屋。士隱乃讀書之人，不慣生理稼穡等事，勉強支持了一二年，越覺窮了下去。封肅每見面時，便說些現成話，且人前人後又怨他們不善過活，只一味好吃懶作等語。士隱知投人不著，心中未免悔恨，再兼上年驚唬，急忿怨痛，已有積傷，暮年之人，貧病交攻，竟漸漸的露出那下世的光景來。
I lediggang går tiden fort, og lanternefesten kom før man visste ordet av det. Shiyin ba en tjener ved navn Huoqi å bære Yinglian ut for å se på gjøglerne og lanternene. Ved midnatt måtte Huoqi late vannet og satte fra seg Yinglian på dørstokken til et hus. Men da han var ferdig og skulle hente Yinglian igjen, var hun sporløst forsvunnet. Huoqi lette fortvilet halve natten igjennom, men ved daggry hadde han ennå ikke funnet henne. Han våget ikke gå hjem til sin herre og rømte fra stedet. Shiyin og hans kone skjønte at noe var galt da natten gikk uten at datteren kom hjem. De sendte noen tjenere ut for å lete, men alle kom tilbake uten å ha sett spor etter henne. Ekteparet var over midtveis i livet, men hadde bare denne ene datteren. Nå var hun forsvunnet, og det var ikke fritt for at de savnet henne. De gråt og bar seg dag og natt og var nær ved å ta livet av seg. Etter en måned ble Shiyin syk, og kort etter ble også hans frue syk av lengsel etter datteren, og det gikk ikke en dag uten at en doktor var på besøk.
Så gikk det ikke bedre enn at da det skulle stekes offermat i Kalebasstemplet på den femtende dag i den tredje måned, var munkene så uforsiktige at ilden i oljepannen spredte seg til papirvinduet like ved. I disse trakter lager folk gjerder av bambus og vegger av tre, og kanskje var det skjebnen som ville ha det slik, for ilden spredte seg fra det ene huset til det neste, og snart sto hele nabolaget i flammer så høye som Ildfjellet selv. Både soldater og menige kom for å slukke, men ilden var allerede blitt så kraftig at den ikke kunne stanses. Det brant i ett gjennom hele natten, og da det begynte å gi seg dagen etter, var et utall av hjem brent ned til grunnen. Den stakkars Zhen-familien var templets nærmeste nabo, så deres hjem var forlengst blitt til en eneste steinrøys. Herr og fru Zhen og tjenerne deres hadde ennå livet i behold, men det var også alt. Shiyin stampet med føttene og stønnet høyt av fortvilelse. Etter å ha rådslått med sin kone fant han ingen annen utvei enn å dra ut til familiens bondegård og slå seg ned der. Men flere år med både tørke og flom hadde ødelagt avlingene i området, så banditter og røvere plyndret vilt og gjorde livet usikkert for ærlige folk. Militærtropper var stadig ute for å arrestere opprørske bønder, og det var ikke mulig å bli værende på stedet. Shiyin kunne ikke annet enn å selge gården og søke ly hos svigerfaren med sin kone og to tjenestepiker.
Svigerfaren het Feng Su, kom fra Ruzhou og var rik til bonde å være. Han var lite begeistret over at svigersønnen kom trekkende på denne miserable måten, men heldigvis hadde Shiyin ennå litt igjen av pengene han hadde fått for gården, så han ga dem til svigerfaren og ba ham kjøpe hus og jord så langt pengene rakk, så de heretter kunne tjene til livets opphold. Feng Su snøt dem for halvparten av pengene og ga dem noe skrinn jord og et falleferdig hus.
Shiyin var en bøkenes mann og slett ikke vant til å måtte livnære seg ved å dyrke jorden. Han holdt det såvidt gående et par år, men ble stadig fattigere. Når de møttes, hadde ikke Feng Su annet å komme med enn noen faste floskler, og ellers klaget han i øst og vest over hvor griske og late de var. Da Shiyin skjønte at det ikke var noen hjelp å få hos svigerfaren, kunne han ikke annet enn å føle seg bitter. I tillegg kom skrekken, sinnet, smerten og misnøyen etter de siste par årenes opplevelser og satte spor i hans helbred. Han var allerede godt oppi årene, og kombinasjonen av fattigdom og sykdom ga ham etterhvert et umiskjennelig preg av å være på vei mot livets slutt.
I forrige del så vi hvordan midthøstfesten (15. dag i 8. måned) ble starten på lykken for Jia Yucun. I denne del ser vi hvordan lanternefesten (15. dag i 1. måned) året etter ble starten på ulykken for Zhen Shiyin. Da blir datteren kidnappet. Ironien blir forsterket ved at lanternefesten er en nyttårsfest som helst skulle assosieres med lykke og hell. Ulykken fullbyrdes to måneder senere (15. dag i 3. måned), da Shiyin blir husløs i den store brannen.
Tjeneren som har ansvaret for Shiyins datter da hun blir kidnappet, heter 霍啟 (Huo4qî), som er likelydende med “ulykken starter” 禍起 (huo4 qî). Fra nå av går alt nedover med Shiyin og hans kone. Sykdommen har allerede nesten tatt livet av dem når brannen kommer i tillegg, på landet får de ikke fred, og hjemme hos svigerfaren blir Shiyin lurt og er heller ikke den som selv vet å ordne seg.
Svigerfaren Feng Sus navn spiller ifølge Den Røde Blekksten på ordet 風俗 fe1ngsu2 ‘skikk og bruk’,[4] så han er ment å skulle være representativ for almenheten. Han er grisk og uærlig og lite imøtekommende. Dette er en av flere beskrivelser i romanen av hvor dårlig behandling fattige familiemedlemmer får av sine mer velstående slektninger. Her er det etter alt å dømme et selvbiografisk element. Etter fallet har forfatterens familie sannsynligvis forsøkt å få hjelp hos slektninger i Beijing, men er blitt så dårlig behandlet at Den Røde Blekksten bemerker at kun den som har opplevd slikt, har noen mulighet til å vite hvor forferdelig det er. Temaet rører samtidig ved forfatterens oppfatning av de følelser som knytter mennesker til hverandre (情). Blodsbånd er av den type forhold som skulle gi godt grunnlag for slike følelser, så når man blir avvist av slektninger, er skuffelsen ekstra stor. Som nevnt kan forfatterens forsøk på avstandtagen til de følelser som knytter mennesker til hverandre, både ses som et metafysisk standpunkt og som en psykologisk reaksjon på egne bitre livserfaringer.
Legg merke til at Shiyin og kone tar med seg to tjenestepiker da de oppsøker svigerfaren på landet. En av dem kjenner vi allerede, og vi skal høre mer om henne.
Verdens omskiftelighet
— Zhen Shiyin når opplysning
可巧這日拄了拐掙挫到街前散散心時，忽見那邊來了一個跛足道人，瘋癲落脫，麻屣鶉衣，口內念著幾句言詞，道是：
世人都曉神仙好，惟有功名忘不了！
古今將相在何方？荒塚一堆草沒了。
世人都曉神仙好，只有金銀忘不了！
終朝只恨聚無多，及到多時眼閉了。
世人都曉神仙好，只有姣妻忘不了！
君生日日說恩情，君死又隨人去了。
世人都曉神仙好，只有兒孫忘不了！
癡心父母古來多，孝順兒孫誰見了？
士隱聽了，便迎上來道：「你滿口說些什麼？只聽見些『好』『了』『好』『了』。」那道人笑道：「你若果聽見『好』『了』二字，還算你明白。可知世上萬般，好便是了，了便是好。若不了，便不好；若要好，須是了。我這歌兒，便名『好了歌』。」士隱本是有宿慧的，一聞此言，心中早已徹悟。因笑道：「且位！待我將你這『好了歌』解注出來如何？」道人笑道：「你解，你解。士隱乃說道：
陃室空堂，當年笏滿床；衰草枯楊，曾為歌舞場。蛛絲兒結滿雕梁，綠紗今又糊在蓬窗上。說什麼脂正濃、粉正香，如何兩鬢又成霜？昨日黃士隴頭送白骨，今宵紅綃帳底臥鴛鴦。金滿箱，銀滿箱，展眼乞丐人皆謗。正嘆他人命不長，那知自己歸來喪！訓有方，保不定日後作強梁。擇膏粱，誰承望流落在煙花巷！因嫌紗帽小，致使鎖枷扛；昨憐破襖寒，今嫌紫蟒長：亂烘烘你方唱罷我登場， 反認他鄉是故鄉。 甚荒唐， 到頭來都是為他人作嫁衣裳！
那瘋跛道人聽了，拍掌笑道：「解得切，解得切！」士隱便說一聲「走罷！」將道人肩上褡褳搶了過來背著，竟不回家，同了瘋道人飄飄而去。當下烘動街坊，眾人當作一件新聞傳說。封氏聞得此信，哭個死去活來，只得與父親商議，遣人各處訪尋，那討音信？無奈何，少不得依靠著他父母度日。幸而身邊還有兩個舊日的丫鬟伏侍，主僕三人，日夜作針線發賣，幫著父親用度。那封肅雖然日日抱怨，也無可奈何了。
Så hadde det seg slik at en dag Shiyin støttet seg til stokken og stavret ut i gaten for avkoblingens skyld, fikk han med ett øye på en halt taoist som kom gående. Taoisten var kledt i hampesko og filleklær, oppførte seg som en gal og mumlet følgende verselinjer for seg selv:
Alle vet at frelse det er godt
men dyrker karrièren uten stopp
Hvor er historiens store menn blitt av?
Begravet i en ustelt tilvokst grav
Alle vet at frelse det er godt
men dyrker gull og rikdom uten stopp
Folk klager og syns ei de nok kan få
og når de blir fornøyd, må de fra livet gå
Alle vet at frelse det er godt
men dyrker sine fruer uten stopp
En hustru taler alltid søtt til mannen
men når han dør så finner hun en annen
Alle vet at frelse det er godt
men dyrker sine sønner uten stopp
Foreldres omsorg har man ofte sett
men ingen så en sønns takknemlighet
Da Shiyin hørte dette, kom han taoisten i møte og sa: “Hva er det du prater om? Jeg hører ikke annet enn ‘godt’, ‘stopp’, ‘godt’, ‘stopp’.” “Ja, hvis du virkelig hører ordene ‘godt’ og ‘stopp’, da har du forstått det meste,” svarte taoisten med et smil. “For du vet, i alle verdens saker er det alltid stopp når noe er godt, og når det er stopp, er det alltid godt. Er det ikke stopp, er det heller ikke godt. For å være godt må det være stopp. Denne sangen min har jeg kalt ‘Godt-stopp-sangen’.” Shiyin hadde medfødt anlegg for det intuitive, og da han hørte taoistens ord, nådde han umiddelbart full opplysning. Han smilte og sa: “Vent litt! La meg gi en kommentar til denne ‘Godt-stopp-sangen’ din!” “Kommenter i vei, kommenter i vei,” sa taoisten med et smil. Og Shiyin sa:
Rommene er tomme og taket fullt av hull
i det som før var bolig for menn med gods og gull
Poppeltrærne visner og ugress vokser vilt
på plassen der det ofte til sang og dans ble spilt
Spindelvev fyller de fornemste slott
mens silkeslør dekker de gjengrodde skott
Ungpiken rekker knapt nyte sin sommer
før tinningen gråner og alderen kommer
Enken som gråter når husbonden dør
kan snart feire bryllup med nytt brudeslør
Den rike som fylte sin kiste med skatter
ble tigger og offer for almuens latter
Sukk ikke over at hins liv ble kort
idet du selv når ditt livs siste port.
Er sønnens oppdragelse uten lyter
kan han likevel ende opp som forbryter
Og om datterens ektemann er av de rike
så kan hun dog havne som gatepike
En dommer kan avsky sin embetsmannshatt
helt til han av andre i lenker blir satt
Mens mannen som fryser i fillete frakker
i morgen seg over sin embetsdrakt akker
Det er like forrykt som når en ung jente
syr brudekjolen for en annen å hente
Når én sakker av går den neste i têten
og alle tror drømmen er virkeligheten
Da den gale, halte taoisten hørte dette, klappet han og lo: “En meget treffende kommentar, en meget treffende kommentar!” “La oss gå,” sa Shiyin, grep skreppen til taoisten og slengte den over sin egen skulder. Og istedenfor å vende hjem vandret han sorgløst av gårde sammen med den gale taoisten.
Denne saken skapte stor oppstandelse i nabolaget, og den spredte seg raskt på folkemunne. Da Shiyins kone fikk høre hva som var skjedd, ble hun fra seg av gråt. Hun tok saken opp med faren og fikk sendt folk ut på leting overalt, men ingen så spor etter mannen. Hun hadde ikke annet å gjøre enn å leve på foreldrene. Heldigvis hadde hun ennå to tjenestepiker i behold, og sammen med dem satt hun dag og natt med håndarbeid, som hun solgte for å bidra til farens utgifter. Feng Su klaget hver dag, men hadde heller ingen annen utvei.
Etter at munken og taoisten skilte lag, møter vi her taoisten for første gang på egen hånd. Fremdeles er han halt og oppfører seg som en gal. Både viseteksten han mumler for seg selv, og Zhen Shiyins forklarende vers dreier seg om det fåfengte i menneskets streving etter forgjengelige goder. Zhen Shiyin når umiddelbart full opplysning og bryter alle jordiske bånd. Vi treffer ham igjen i de siste kapitlene av romanen, der han forklarer ingen annen enn Jia Yucun hvordan skjebnen styrer våre liv.
Det er sikkert sant at livserfaringer av den type Zhen Shiyin har vært utsatt for, kan rokke ens verdensbilde så kraftig at man når en fornyet innsikt i tilværelsens grunnbetingelser. Den falske trygghet som ligger i å leve et godt og fredelig borgerlig liv, kan gjøre en blind for den omskiftelighet som hefter ved alt det man støtter seg til i livet. Når Zhen Shiyin mister alt hans tilværelse er bygget omkring, står han naken igjen og er fri til å omdefinere sitt forhold til verden. Han velger å løsrive seg fra det siste han har — konen, tjenestepikene og det lille gårdsbruket — og tilbringe resten av sin tid i kontemplasjon over virkelighetens natur.
Samtidig er det som om Zhen Shiyin — og i siste hånd forfatteren — utgir som innsikt et virkelighetsbilde som er like mye preget av deres spesielle psykologiske forutsetninger. Man skal kanskje ikke lese for mye inn i humoristiske viser som “Godt-stopp-sangen” og Zhen Shiyins forklarende vers. Men den holdning de representerer, er helt konsistent med det man finner ellers i romanen. “Godt-stopp-sangen” latterliggjør dem som streber etter ære, rikdom, ekteskap og etterkommere. Hvorfor? Fordi man uansett blir gammel og dør, ofte uten å ha fått noe igjen for alt strevet. I grunnen er dette en ganske gjerrig sang, sunget av en som ikke kan tåle tanken på at hans eget strev isteden skal komme andre til gode. At hustruen etter hans død skal bli gift med en annen, og at sønnene er opptatt av annet enn å vise sin takknemlighet overfor foreldrene, er av de tanker han finner utålelige. I Zhen Shiyins forklarende vers synes det verst tenkelige å være å sy brudekjolen for så å oppdage at den blir brukt av en annen. Alt dette er høyst forståelige psykologiske reaksjoner, men de er reaksjoner knyttet til menneskets dyptfølte egoisme og har ikke nødvendigvis noe å gjøre med en mer grunnleggende innsikt i tingenes forgjengelighet. Snarere viser disse versene en manglende evne til å gå inn i livets uberegnelige omskiftelighet. Munkeløftet kan utvilsomt representere et positivt valg om å gi avkall på mange av de gleder og sorger som tilhører et vanlig menneskeliv for å realisere en annen side av tilværelsen. I dette tilfelle synes imidlertid Zhen Shiyins valg å representere en flukt fra livets tragiske dimensjon. Med alt han har vært igjennom, er det høyst forståelig at han føler behov for å flykte. Men så lenge han er på flukt, er han paradoksalt nok også i ferd med å rømme fra den innsikten han hevder å målbære. Hans måte å kutte alle bånd på bærer preg av et uforsonlig forhold til lidenskapene, til de følelsene som knytter ham til verden og menneskene, og han kutter derfor tvert av. Det gjør ham ikke mindre til slave av lidenskapene, selv om det nå skjer med motsatt fortegn.
Etter taoisten Kongkong er Zhen Shiyin den andre personen vi får høre at når opplysning etter å ha vært konfrontert med de “sannheter” romanen bygger på. Romanens hovedperson Jia Baoyu når omsider den samme opplysning henimot slutten av romanen. Han bryter også alle jordiske bånd og blir munk. I hans tilfelle er det ikke taoisten, men buddhistmunken som hjelper ham til forståelse. Resultatet er det samme: Jia Baoyu, som tidligere har utøst sine lidenskaper over alt som kan krype og gå av unge piker og noen unge gutter også, blir med ett krampaktig fri for følelser overfor både det annet kjønn og overfor øvrige familiemedlemmer. Han bryter over tvert og forsvinner inn i sin eteriske bodhisattva-tilværelse.
Enkelte kritikere har sett det uegentlige i Jia Baoyus munkeløsning, men synes å gå langt i bruke datidens samfunnsforhold til å unnskylde forfatteren. For en ung mann med så sterke impulser til opprør og individualitet er munketilværelsen det eneste alternativ til selvmord i et samfunn så strengt som Qing-dynastiets Kina, hevdes det. Ved å fokusere på de ytre rammer et spesifikt samfunn i en spesifikk historisk periode setter for menneskelig utfoldelse, overser disse kritikerne det grunnleggende tragiske i menneskets tilværelse, den dimensjon Wang Guowei sammenfatter som følger:
憂患與勞苦之與生相對待也，久矣。夫生者人人所欲，憂患與勞苦者，人人之所惡也。然則詎不人人欲其所惡，而惡其所欲歟？
Livet har alltid vært tett forbundet med bekymringer og strev. Alle trakter etter livet, og alle avskyr bekymringer og strev. Men vil ikke det si at alle trakter etter det de avskyr, og avskyr det de trakter etter? (Pinglun s. 1)
Zhen Shiyins og Jia Baoyus løsning representerer fåfengte forsøk på å komme bort fra det motsetningsfylte i menneskelivet. Deres valg er ikke motivert ut fra spesifikke samfunnsforhold, men ut fra en grunnleggende mistro til den menneskelige tilværelse. De har dette utgangspunktet til felles med mange andre kinesiske munker og nonner (og sikkert mange vestlige også). Men så lenge de er knyttet til denne verden gjennom sin avstandtagen til den, er deres livsløsning ikke troverdig.
En litt annen holdning til verdens omskiftelighet finner vi hos Qin Keqing, den lidenskapelige kvinnen som i de opprinnelige manuskripter dør for egen hånd, men som i de manuskriptene vi nå kjenner, dør av en mystisk sykdom hvis ytre symptomer minner om graviditet. Idet hun forlater denne verden, besøker hun Wang Xifeng i en drøm og sier:
常言「月滿則虧，水滿則溢」；又道是「登高必跌重」。如今我們家赫赫揚揚，已將百載，一日倘或樂極悲生，若應了那句「樹倒猢猻散」的俗語，豈不虛稱了一世的詩書舊族了！
Det sies ofte at “den fulle måne avtar straks, og det fulle beger renner over”, og at “den som klatrer høyt, faller hardt”. Vår families velmaktsdager har allerede vart i nesten hundre år. Hvis en dag gleden kulminerer og vender seg til sorg, og hvis det går som i ordtaket om at “når treet faller, sprer apekattene seg for alle vinder”, vil ikke da vårt renommé som en av vår tids mest kultiverte og tradisjonsrike familier være fullstendig bortkastet? (Zhiben s. 174)
Qin Keqing har innsett at de verdier Jia-familiens storhet bygger på, er forgjengelige og kan bli borte før man vet ordet av det. Men hennes løsning er ikke å vende familien ryggen, men tvert imot å forsøke å få den til å gjøre det beste ut av situasjonen. Når Wang Xifeng spør henne hva som kan gjøres for å unngå katastrofen, svarer hun:
嬸子好痴也。否極泰來，榮辱自古周而復始，豈人力能可保長的。但如今能於榮時籌畫下將來衰時的世業，亦可謂常保永全了。
Så tåpelig du er! Der elendigheten kulminerer, snur den seg til velstand. Ære og vanære har alltid fulgt hverandre i en evig syklus og er ikke noe det står i menneskets makt å forlenge. Men om man kan legge planer for virksomheten etter fallet nå mens tidene ennå er gode, da gjør man det mulig å holde ut til evig tid. (Zhiben s. 174-75)
I likhet med Zhen Shiyin har Qin Keqing akseptert at velstand og ære ofte ligger utenfor menneskelig kontroll. Men til forskjell fra Zhen Shiyin vender hun ikke ryggen til den menneskelige verdens problemer, men går tvert imot inn og bidrar fra sitt dødsleie med detaljerte råd om økonomiske plasseringer som skal gjøre det mulig å bevare familiens gravsted og familiens skole etter at rikdom og status er gått tapt.
Man skulle ønske man kunne konkludere at Qin Keqing er en slags idealperson som kan se verdens omskiftelighet i hvitøyet uten å flykte. Som de fleste andre personer i Stenens historie er hun imidlertid mer flertydig enn som så. Nettopp hennes død kan ses som en flukt fra en verden som ikke eier rom for hennes intense drifts- og kjærlighetsliv. Dette gjelder enten hun døde ved egen hånd for å unngå skammen fra forholdet til svigerfaren eller hun døde av den sykdom hun ble påført da Jia Baoyu elsket med henne i drømme.
Tragedien snur
— en tjenestepikes lykke
這日，那甄家大丫鬟在門前買線，忽聽街上喝道之聲，眾人都說新太爺到任。丫鬟於是隱在門內看時，只見軍牢快手，一對一對的過去，俄而大轎抬著一個烏帽猩袍的官府過去。丫鬟倒發了個怔，自思這官好面善，倒像在那裡見過的。於是進入房中，也就丟過不在心上。至晚間，正待歇息之時，忽聽一片聲打的門響，許多人亂嚷，說：「本府太爺差人來傳人問話。」封肅聽了，唬得目瞪口呆，不知有何禍事。
Så var det en dag at den eldste av Zhen-familiens tjenestepiker sto utenfor døren og skulle kjøpe silketråd. Plutselig hørte hun høylydte rop for å få folk ut av veien. Alle sa det var den nye magistraten som var kommet for å tiltre sin stilling. Tjenestepiken stilte seg i døråpningen og så vaktene og anholderne gå forbi par for par før hun plutselig fikk øye på en embetsmann med sort hatt og skarlagensrød kappe som ble båret forbi i en høy bærestol. Det gikk et støkk gjennom henne. “Denne embetsmannen virker så kjent,” tenkte hun for seg selv. “Det er som jeg har sett ham før et eller annet sted.” Men så gikk hun inn i huset igjen og tenkte ikke mer på dette.
Da kvelden kom og folk var i ferd med å gå til sengs, hørtes det plutselig noen kraftige bank på døren. En mengde mennesker ropte om hverandre at de var sendt hit av distriktsmagistraten for å beordre en av beboerne til å bli med og svare på noen spørsmål. Da Feng Su hørte dette, stirret han fremfor seg med munnen åpen av bare redsel. Hva slags ulykke var det som hadde rammet dem?
Som de fleste andre tradisjonelle kinesiske romaner avslutter Stenens historie hvert kapittel med stoff som knytter det innholdsmessig til neste kapittel. Slik skapes en spenning som skal få leseren til å fortsette på boken. Opphavet til denne teknikken ligger i den muntlige fortellertradisjonen som romanfortellingene har sitt opphav i. For å sørge for godt fremmøte måtte de profesjonelle fortellerne gjøre hva de kunne for å få folk til å komme tilbake ved neste forestilling. I begynnelsen av annet kapittel får vi svaret på det spørsmålet som avslutter første kapittel:
卻說封肅因聽見公差傳喚，忙出來陪笑啟問。那些人只嚷：「快請出甄爺來！」封肅忙陪道：「小人姓封，並不姓甄。只有當日小婿姓甄，今已出家一二年了，不知可是問他？」那些公人道：「我們也不知什麼『真』『假』，因奉太爺之命來問，他既是你女婿，便帶了你去親見太爺面稟，省得亂跑。」說著，不容封肅多言，大家推擁他去了。封家人個個都驚慌，不知何兆。
那天約二更時，只見封肅方回來，歡天喜地。眾人忙問端的。他乃說道：「原來本府新升的太爺性賈名化，本貫胡州人氐，曾與女婿舊日相交。方才在咱門前過去，因見嬌杏那丫頭買線，所以只當女婿移住於此。我一一將原故回明，那太爺倒傷感嘆息了一回；又問外孫女兒，我說看燈丟了。太爺說：『不妨，我自使番役務必探訪回來。』說了一回話，臨走倒送了我二兩銀子。」甄家娘子聽了，不免心中傷感。一宿無話。
至次日，早有雨村遣人送了兩封銀子、四匹錦緞，簽謝甄家娘子；又寄一封密書與封肅，轉托問甄家娘子要那嬌杏作二房。封肅喜的屁滾尿流，巴不得去奉承，便在女兒前一力攛掇成了，乘夜只用一乘小轎，便把嬌杏送進去了。雨村歡喜，自不必說，自不必說，乃封百金贈封肅，外謝甄家娘子許多物事，令其好生養贍，以待尋訪女兒下落。封肅回家無話。
卻說嬌杏這丫鬟，便是那年回顧雨村者。因偶然一顧，便弄出這段事來，亦是自己意料不到之奇緣。誰想他命運兩濟，不承望自到雨村身邊，只一年便生了一子；又半載，雨村嫡妻忽染疾下世，雨村便將他扶側作正室夫人了。正是：
偶因一著錯，便為人上人。
Da Feng Su hørte ordren fra magistratens utsendinger, skyndte han seg ut og spurte med et høflig smil hva det gjaldt. Folkene utenfor bare skrek: “Se og få gamle herr Zhen ut!” Feng Su skyndte seg igjen å smile høflig og sa: “Mitt navn er Feng, ikke Zhen. Min svigersønn heter Zhen, men han forlot hjemmet for å bli munk for et par år siden. Er det kanskje ham dere spør etter?” Utsendingene svarte: “Vi aner ikke noe om Zhen [sann] eller Jia [falsk], vi kommer på befaling fra magistraten. Men siden mannen er din svigersønn, får vi ta med deg til et personlig møte med magistraten isteden, så slipper vi å fly frem og tilbake.” De ventet ikke til Feng Su rakk å svare, men dyttet ham av gårde med det samme. Alle i familien var skrekkslagne, for ingen ante hva som var i vente.
Feng Su kom ikke hjem før ved ti-tiden om kvelden, men var til gjengjeld gledesstrålende henrykt. Da de andre spurte hva som var skjedd, fortalte han: “Det viser seg at den nye distriktsmagistraten, en viss Jia Hua fra Huzhou, er en gammel venn av Shiyin. Da de passerte forbi inngangen til vårt hus tidligere i dag, hadde han fått øye på tjenestepiken Jiaoxing mens hun kjøpte silketråd, så han trodde Shiyin var flyttet hit. Jeg forklarte ham alt fra begynnelse til slutt, og magistraten ble meget oppbrakt og sukket tungt. Han spurte også om Shiyins datter, og jeg fortalte at hun var forsvunnet mens hun var ute for å se på lanternene. Magistraten sa vi ikke skulle bekymre oss og lovet å sørge for at hans tjenestefolk ville finne henne. Vi snakket litt sammen, og til slutt ga han meg to tael sølv.” For Shiyins kone rørte det hun hørte, uvegerlig ved såre minner, og hun forholdt seg taus hele natten igjennom.
Tidlig om morgenen dagen etter kom det en utsending fra Yucun med to pakker sølv og fire ruller silke til Shiyins kone som tegn på takknemlighet. Utsendingen hadde også med seg et konfidensielt brev der Feng Su ble anmodet om å be Shiyins kone la Yucun få Jiaoxing som konkubine. Dette ga Feng Su mulighet til å smiske for den nye magistraten, og han kunne knapt styre seg av begeistring. Hans intense forsøk på å overtale datteren var vellykkede, og samme kveld sendte de Jiaoxing av gårde i en liten, uanselig bærestol. Yucun var naturligvis meget fornøyd og ga både gull og sølv til Feng Su og en mengde verdifulle ting som tegn på takknemlighet til Shiyins kone så hun skulle ha noe å livnære seg av i påvente av nyheter om datterens skjebne. Men da Feng Su kom hjem, sa han ikke et ord.
Tjenestepiken Jiaoxing var hun som hadde kastet noen blikk etter Yucun et par år tidligere. Ikke kunne hun vite dengang hva et tilfeldig øyekast skulle bringe med seg av uventede lykketreff. Og hellet fortsatte å følge henne, for etter et år ved Yucuns side fødte hun ham en sønn, og kort tid etter ble Yucuns førstehustru syk og døde, hvorpå Jiaoxings status ble hevet fra konkubine til førstehustru. Som ordspråket sier: Et tilfeldig feiltrekk kan bringe en til topps.
Denne delen viser i hvilken grad Zhen Shiyin har rett i at “det er like forrykt som når en ung jente syr brudekjolen for en annen å hente”, og at “når én sakker av, går en annen i têten”. Både Jia Yucun og tjenestepiken Jiaoxing har mye å takke Zhen Shiyin og hans familie for. Men det er først når Zhen Shiyin selv har mistet alt han hadde, at de to finner veien til rikdom og ære. De to blir også en slags beviser for Qin Keqings påstand om at “der elendigheten kulminerer, snur den seg til velstand”. Som eneste gjenlevende sønn i en fallen familie er Jia Yucun den som sørger for at slekten kommer seg opp igjen. Jiaoxing har på sin side fulgt Zhen-familien fra relativ rikdom til den ytterste fattigdom, og nå er det hennes tur til å komme seg opp.
Her som tidligere står Jia Yucuns liv i ironisk kontrast til Zhen Shiyins, mens Jiaoxings lykke har sin motsetning i Yinglians tragiske skjebne. Samtidig er det en påfallende kontrast mellom Jia Yucun, hvis suksess er resultat av nøye kalkulert planlegning og en god porsjon sleiphet, og Jiaoxing, hvis lykke er resultat av et “tilfeldig feiltrekk”, nemlig det at hun til tross for samtidens moralnormer ikke kunne la være å se seg tilbake den gang hun oppdaget Jia Yucun innenfor vinduet hos Zhen-familien.
Hvor sleip Jia Yucun er på sitt verste, blir tydelig når han i kapittel fire virkelig finner ut hva som har skjedd med Yinglian, men velger å holde kjeft om saken, stikk i strid med de løfter han har gitt.
Nok en gang ser vi hvordan besøk fra høyere embetsfolk (eller deres utsendinger) skaper skrekk. Utsendingene vet å benytte seg av dette og er bøllete og herser med folk. Igjen er dette en slags miniatyrfremstilling av det som senere skjer ved flere anledninger når keiserens evnukker besøker Jia-familien og til sist konfiskerer all deres eiendom. Dette er selvbiografisk stoff, som forfatteren kjenner godt.
Referanser
Utgaver av Stenens historie
Chengjia: 「紅樓夢校注本」北京師範大學出版社, Beijing 1987. Denne bygger i hovedsak på den første trykte utgaven (µ{•“•ª, 1791).
Chengyi: 「彩畫本紅樓夢校注」里仁書局, Taipei 1983. Denne bygger i hovedsak på den andre trykte utgaven (程乙本, 1792), der språket ligger nærmere datidens talespråk enn i den første trykte utgaven (程甲本, 1791) og de tidlige håndskrevne manuskripter.
Hawkes: The Story of the Stone, Penguin Books, Harmondsworth 1973. Dette er den desidert beste engelske oversettelse, de første 80 kapitlene ved David Hawkes og de siste 40 ved John Minford.
Sanjia: 「紅樓夢三家評本」上海古籍出版社, Shanghai 1988. Bygger på en trykket utgave fra 1880-årene, der tre av 1800-tallets viktige kommentarer til romanen er samlet.
Zhiben: 「紅樓夢」人民文學出版社, Beijing 1988. Denne bygger i hovedsak på de tidlige håndskrevne manuskripter (især 庚辰本).
Zhiping: 「新編石頭記脂硯齋評語輯校」中國友誼出版社, Beijing 1987. Inneholder en samling av de kommentarer som forekommer i de tidlige håndskrevne manuskripter. De fleste av disse kommentarene er usignert, men stammer i hovedsak fra Den Røde Blekksten. Noen er imidlertid signert Den Besynderlige Hofftavle (畸笏), som må ha vært en yngre venn eller slektning av forfatteren og Den Røde Blekksten.
Andre litterære og filosofiske verker
Huainanzi: 「淮南子」臺灣中華書局, Taipei 1966.
Laocan: 劉鶚「老殘遊記」齊魯書社, Jinan 1985. Først utgitt 1903-06.
Nahan: 魯迅「吶喊」雅苑出版社, Hongkong 1986. Novellen “Den sanne historien om A Q” (阿Q正傳), som er sitert her, ble først utgitt i 1921.
Zhuangzi: 「莊子引得」上海古籍出版社, Shanghai 1986.
Faglitteratur
Wang, Guowei (王國維) 1904: 「紅樓夢評論」. Her sitert fra 「紅樓夢藝術論甲編三種」里仁書局, Taipei 1984.
Wang, Jing 1992: The story of stone: Intertextuality, ancient Chinese stone lore, and the stone symbolism of Dream of the Red Chamber, Water Margin, and The Journey to the West. Durham: Duke University Press.
Williams, Bernard 1993: Shame and necessity. Berkeley: University of California Press.
Wu, Pei-Yi 1989: The Confucian’s progress: Autobiographical writings in traditional China. Princeton: Princeton University Press.
[1] Zhiping s. 23.
[2] Første linje alluderer til Konfucius’ Samtaler, der disippelen Zigong spør Konfucius: “Hvis du hadde en vakker jade, ville du gjemme den i et skrin og ta vare på den, eller ville du forsøke å selge den for en god pris?” Konfucius svarer: “Selge den! Selge den! Jeg er selv en som venter på en god pris.” Den impliserte betydning er at Konfucius gjerne vil bruke sine talenter i et embete, og at han kun venter på en anledning. Jia Yucun er altså ubeskjeden nok til å sammenligne seg med den gamle mester. At “jaden i skrinet” er blitt til “juvelen i esken”, er et resultat av gjendiktningen til norsk. Annen linje spiller videre på det samme bildet, men alluderer samtidig til fortellingen om den guddommelige jomfru som etterlot en jadenål i et skrin. Da skrinet ble åpnet i smug mange år senere, var ikke lenger jadenålen å se, men isteden fløy en hvit svale ut av skrinet og opp til himmels. Å fly og å klatre til himmels er vanlige bilder for suksess i de offentlige eksamener. Dessuten inneholder uttrykket 待時飛 (da4i shí fe1i) ‘venter til tiden er inne for å fly’ (i diktets norske oversettelse ‘venter på sin tid’) et av Jia Yucuns alias-navn, Shifei (時飛).
[3] Diktet inneholder allusjoner til Zhao Kuangyins dikt “Til månen” (詠月), som blant annet inneholder følgende linjer:
未離海底千山黑
才到中天萬國明
Før den har steget opp fra havet er alle fjell mørke
Idet den når himmelen lyser det utover alle land
Disse linjene ble tatt som tegn på at Zhao Kuangyin ville bli keiser, og det ble han. Zhen Shiyin mener derfor Jia Yucuns dikt bringer løfter om en strålende fremtid.
[4] Zhiping s. 29.