I fjerde bok av Vergils epos Aeneiden forteller dikteren om den korte romansen mellom dronningen av Carthago, Dido, og den trojanske prinsen Aeneas. Her m?tes de to i noe som ikke kan sies ? v?re noe annet enn et kj?rlighetsm?te, men s? blir Aeneas minnet p? at han har en st?rre misjon; han skal grunnlegge det fremtidige Roma og m? derfor videre. Dido blir st?ende forlatt igjen og velger ? ta sitt eget liv. Dette Dido–dramaet som det ofte kalles er antageligvis den mest popul?re enkeltepisoden fra Aeneiden i resepsjonshistorien. Dette gjelder ikke minst p? operascenen der en artikkel jeg har lest lister opp 69 operaer over temaet.
Purcell er hverken den f?rste eller siste til ? lage en opera om Dido og Aeneas. Det finnes til og med en skandinavisk opera, Aeneas i Kartago eller Dido och Aeneas (1792) av Josef Martin Kraus. Men den mest kjente operaen av dem alle er definitivt Purcells Dido og Aeneas fra 1680-tallet som Den norske opera og ballett har satt opp n? i mars (dessverre bare seks forestillinger). Forestillingen er et 澳门葡京手机版app下载 mellom regiss?ren og danseren Andreas Heinse og leder for Barokkanerne, barokkfiolinisten Bjarte Eike – to eksperter nettopp p? det barokke kunstuttrykket.
Fra mytologi til psykologi
Mens Henry Purcell og hans librettist Nahum Tate kreativt omarbeidet og konsentrert plottet hos Vergil har Heinse og Eike ytterligere bearbeidet Tate for v?r tid. En vesentlig endring Tate gjorde var ? innf?re en heks (sorceress) som den som f?r Aeneas til ? reise videre i stedet for de antikke gudene. I forestillingen til Heinse og Eike menneskeliggj?res denne rollen ytterligere. Heksen har ingen magiske krefter i egentlig forstand, men derimot en psykologisk motivasjon. F?r operaen begynner f?r vi se et samleie mellom Aeneas og ikke Dido, men heksen. Aeneas forlater henne og hun forlater scenen med hat i blikket og svart krinolinekjole. N?r Dido til slutt blir forlatt er det hun som f?r p? seg den svarte krinolinekjolen. P? denne m?ten blir stykket som en slags stafett av forsm?dde kvinner og heksen og Dido parallelle.
Heksens rolle som heks er ogs? nedtonet av at de to som p? den opprinnelige rollelisten er heksens medhjelpere (enchantresses) her synges av hoffdamene. De blir dermed hoffdamenes alter egoer.
P? samme m?te har Heinse og Eike f?lt et behov for ? fylle p? n?r det gjelder Aeneas’ psyke. Han f?r en ekstra arie som i f?lge programheftet (s. 12) skal fortolkes som hans lengsel etter Dido selv etter at han har f?tt beskjed om ? forlate henne. Partituret til operaen er notorisk vanskelig og barokken la i det hele tatt til rette for improvisasjon. Her fyller Eike og Heinse en lakune, men de fyller samtidig et moderne behov for psykologisk kompleksitet hos helten Aeneas. For et publikum som i mindre grad kjenner til Aeneas’ st?rre misjon er dette kanskje forst?elig.
Antikken i barokk innpakning
Med to barokkspesialister i f?rersetet er det naturlig at hovedfokuset i forestillingen blir barokt og ikke antikt. Ikke minst siden barokkens bruk av antikken - ikke minst i opera – var preget av en aktualiserende snarere enn historiserende trend. Kostymer og scenebilder var normalt ikke noe fors?k p? ? gjenskape antikken. Tvert imot: De antikke fortellingene ble gjort relativt samtidige. Det ser vi ikke minst i malerkunsten.
Heinse og Eike forholder seg p? ett vis mer historisk til sitt barokke forelegg enn barokken til sitt antikke. Mens barokken oversetter antikken i sitt eget musikalske spr?k og s? vidt jeg kan forst? stort sett ikler de antikke figurene samtidige gevanter bruker Barokkanerne f.eks. originalinstrumenter. Skj?nt nettopp denne m?ten ? fremstille barokken p? er typisk for den tiden vi lever i – i det som kalles barokkmusikkens fjerde renessanse i programheftet er trenden nettopp ? kombinere originalinstrumenter og historisk fremf?ringspraksis p? den ene siden med ? ?pne opp for ?yeblikkets impulser. Kombinasjonen av ballett og opera er ogs? helt i barokkens ?nd. P? Purcells tid hadde ikke disse to kunstartene skilt lag. Samtidig har selve koreografien til Heinse klare moderne innslag og Heinse utnytter dansen til ytterligere ? forsterke den psykologiske utdypingen. Vi vet lite om den opprinnelige dansen utover at det st?r notert dansenumre i partituret. I denne forestillingen er det imidlertid ikke bare dansenumre mellom sangnumrene slik de er notert i partituret, men parallelt med sangene. Og hovedpersonene dubleres – Aeneas og Dido har b?de en sangerversjon og en danserversjon som dermed kan ytterligere uttrykke karakterene. Heinse legger f.eks. inn en mannlig pas des deux mellom sangeren Aeneas og danseren Aeneas der motstridende f?lelser hos helten kan komme til syne.
Antikken som historisk epoke f?r derimot ingen eksplisitt plass p? scenen eller I programheftet. Den er der kun i sin barokke innpakning.
Ungdommelig forestilling
Mye er obskurt rundt den f?rste fremf?relsen av operaen, men det bevarte partituret er fra en fremf?relse p? en pikeskole i Chelsea. Begge versjonene jeg har sett av operaen tidligere har nettopp hatt en ungdommelig. I Torshovteaterets forestilling Dido +Aeneas ( Musikklab 2015) var skuespillerne delvis i skoleuniform, mens jeg i sin tid ogs? s? en fremf?ring av operaen utelukkende med elever fra Barratt Dues musikkinstitutt. Ogs? Den norske opera og balletts versjon er ungdommelig. Danserne kommer fra Nasjonalballetten UNG mens sangerne er solistpraktikanter. I f?lge programheftet har man da ogs? tolket det som om det er ung kj?rlighet det dreier seg om (s.15). I et intervju med sanger-Aeneas (Mikkel Skorpen) og danser-Dido (Heidi Cecilie Baastad Christensen) kommenterer de karakterenes oppf?rsel og Skorpen konkluderer med at ?det er s?nn ungdom er. [... ]Selv om man kanskje elsker en person, s? trekker man seg unna, fordi man er redd for ? vise den s?rbarheten. Og det blir kult ? vise det med s? gammel musikk?. Enda kulere er det – i hvertfall for en klassiker - ? tenke p? at man viser det med utgangspunkt i en s? gammel, dvs. antikk, tekst.
At operaen ble fremf?rt i en skolesammenheng p? Purcells tid henger nok ogs? mer konkret sammen med at fjerde bok av Aeneiden var standard p? skolepensum (det var for?vrig ogs? den f?rste boken av Aeneiden som ble oversatt til norsk av Claus Frimann I 1818). P? denne tiden ville dermed de fleste skolebarn av en viss alder kjenne igjen historien fra latintimene. Det var nok ikke tilfelle med publikum i operaen da jeg var og s? forestillingen med studentene p? ANT1500. Og ogs? Aftenpostens anmelder (28.03) var relativt forvirret hva gjaldt handling og motivasjon. N?r man ikke kjenner bakgrunnen eller tradisjonen blir det ikke minst vanskelig ? se Eike og Heinses tydelige grep. Operaen kunne nok med fordel ha gitt publikum litt mer av bakgrunnen i det ellers utmerkede (og gratis!) programheftet. Men j?ss – forestillingen var et fyrverkeri av ungdommelig energi og viste til fulle frem fortellingens kraftpotensial i modern barokkinnpakning og for folk uten forkunnskaper.
Logg inn for ? kommentere