I anledning kvinnedagen er det p? sin plass med et innlegg om antikke kvinner. Dette er et viktig felt i antikkforskningen, men kildematerialet er ikke stort eller enkelt ? forholde seg til. Nyttige nettsteder for de som ?nsker ? utforske mer er Diotima eller EuGeStA. Jeg kan ogs? anbefale bokserien Women in Antiquity fra Oxford University Press. Her f?r mer eller mindre kjente kvinner hvert sitt lille bind - fra antikkens kanskje mest ber?mte kvinne Cleopatra og senrepublikkens femme fatale Clodia Metella til mindre kjente kvinner som Augustins mor Monica. Siste ut er den senantikke Melania som kommer 21. april i f?lge forlagets nettside.
I den antikke litteraturen har vi mange sterke kvinneportrett, f.eks. Medea som jeg har skrevet 8. mars-innlegg om f?r. Men en utfordring er at vi med unntak for Sapfo og muligens Sulpicia (emne for min doktoravhandling og monografi og et annet tidligere 8. mars blogginnlegg) stort sett h?rer om disse gjennom mennene og ser dem med mennenes blikk.
I resepsjonen derimot kan ogs? kvinnene gis en egen stemme p? lik linje med menn. I denne bloggen har jeg flere ganger funnet en anledning til ? nevne et av mine favorittdikt, ?From a letter to Lesbia?, der Dorothy Parker lar den romerske kj?rlighetsdikteren Catulls ber?mte kj?reste benytte anledningen til ? korrigere det bildet dikteren har gitt av henne. I det siste er det s?rlig i romanform at disse kvinnene har fortalt sine historier.
I januar i fjor var jeg invitert til ? holde en key-note p? en workshop i G?teborg med tittel "Systror, ammor och f?rtrogna: Receptionen av antikens kvinnliga bifigurer. Jeg ble imidlertid syk og fikk aldri holdt min forelesning, men i anledning kvinnedagen lufter jeg noen av mine poenger her.
Fra bifigur til kreativ mulighet
Et hovedpoeng i min keynote-forelesning var ? vise hvordan studier av resepsjonens kvinnelige bifigurer kan v?re en nyttig innfallsvinkel for tolkningen av eksempler p? senere tids resepsjon. Dette skyldes ikek minst at det her er st?rre ?room for manouvre?. Det er vanskelig ? skrive en radikalt annerledes Aeneas eller Odyssevs – i hvertfall hvis man ikke flytter handlingen i tid og rom slik James Joyce gjorde i Ulysses eller, enda n?rmere, Ole Robert Sunde relativt nylig gjorde i Penelope er syk. Skal man fortelle de antikke historien i antikken, er det visse ting man simpelthen ikke kommer unna. Mye friere st?r man n?r det gjelder Penelope eller Lavinia. For en resepsjonsforsker er det derfor ofte lettere ? se de kreative grepene nettopp i behandlingen av bifigurer. Og ettersom kj?nnsidealer er noe av det som endrer seg gjennom tidene kan fremstillingen av kvinner v?re viktige for ? plassere resepsjonen rent idéhistorisk.
Et eksempel p? dette er Ibsens drama Catilina (og det var selvsagt det mitt konferanseinnlegg handlet mest om ettersom dette har v?rt emne for min forskning i det siste, se ogs? tidligere blogginnlegg). Catilinaepisoden som Ibsen spinner sitt drama rundt er en av de mest veldokumenterte episodene i romersk historie. Episoden dreier seg rundt maktkampen mellom Catilina og Cicero og det hele topper seg i 63 f.Kr i det Cicero angivelig forhindrer et statskupp fra Catilinas side. Vi har fire taler fra Ciceros h?nd som en type aktstykker og historikeren Sallusts lille monografi om episoden. Til tider ?vet? vi i f?lge disse hva som skjedde fra dag til dag. Det er dermed sv?rt vanskelig ? skrive om historien fullstendig n?r det gjelder hovedpersonene.
Kvinnene derimot er stort sett ubeskrevne blad. Samtidig har Cicero og Sallust lagt ut noen pirrende hint om at de faktisk spilte en viss rolle. Begge kildene p?peker at Catilina hadde kvinnelige f?lgere (Cic. In Cat. 1.13-14 og 2.7; Sal. BC 24-25) og en viss Fulvia bidro til selve avsl?ringen (Sal. BC 23-6). Hos Sallust blir f.eks. den kvinnelige Catilinasupporteren Sempronia breskevet i fascinerende detalj og med en slags skrekkblandet beundring (kap. 25-26).
I resepsjonen har flere bitt p? dette agnet og utbrodert kvinnenes rolle p? forskjellig vis. Den franske dramatikeren Crebillon legger i sitt drama Catilina (1748) til og med inn en kj?rlighetsaff?re mellom Ciceros datter Tullia og Catilina selv (noe Voltaire lot seg oppr?re av og visstnok bidro til at han selv senere skrev et Catilinadrama). Ibsen bruker derimot de kvinnelige bifigurene til ? spille ut sider ved Catilina selv i sitt. (Litt for) grovt sagt kan man si at hans hustru Aurelia representerer Catilinas idealer, mens vestalinnen Furia appellerer til hans m?rkere sider. I dramaet f?r ikke Cicero som ellers har styrt resepsjonen gjennom sine fire taler et eneste ord, mens kvinnene entrer scenen. P? denne m?ten skaper Ibsen seg et kreativt rom som i h?y grad p?virker v?r lesning av skikkelsen Catilina uten at han trenger ? endre hendelsesforl?pet vesentlig i forhold til kildene.
Nye synsvinkler
De kvinnelige bifigurene er imidlertid kreative muligheter som g?r vesentlig lengre enn ? belyse den mannlige karakteren eller v?re en temperaturm?ler for en resepsjonsforsker som meg. ? spinne historier rundt bifigurene og ? fors?ke ? se kjente historier fra deres synsvinkel f?r oss til ? stille nye sp?rsm?l om antikken selv. Og p? sitt beste kan disse fortellingene gi et svar p? sp?rsm?let Emily Hauser stilte i en artikkel i Classical Receptions Journal 10.2 (2018): ?How can we engage meaningfully with something that has already been – and what is the point of doing so?”
Bak denne trenden st?r ingen hvem som helst, men fremst?ende forfattere som Christa Wolf, (Cassandra, 1983), Margaret Atwood (The Penelopiad, 2005) og Ursula LeGuin (Lavinia, 2008). Og disse igjen inng?r i en trend der stadig flere kvinnelige forfattere griper til antikke tekster generelt. Den britiske forskeren Fiona Cox har f.eks. analysert hvordan kvinnelige forfattere har latt seg inspirere av Vergil og Ovid. Her har det v?rt en enorm vekst rundt milleniumsskiftet. Selv leste jeg meg i fjor h?st opp p? Anne Carson som jo har v?rt et hett navn til Nobelprisen i litteratur. Hun er b?de oversetter, poet og professor nettopp i ?classics? og hun bruker antikken aktivt i sitt forfatterskap. Hun var nominert ikke minst for sin diktsamling Nox basert p? Catulls dikt til sin d?de bror (Catull,101). Og i den fortsatt noks? nylig oversatte H?st av Ali Smith b?rer hovedpersonen rundt p? et eksemplar av Ovids Metamorfoser. Her er det alts? mye ? ta av, men jeg skal n? ta en litt n?rmere kikk p? romaner der kvinnene f?r spille hovedrollen.
?There is an other story?: Penelope
I Margaret Atwoods roman The Penelopiad (2005) er det Odyssevs vevende hustru Penelope som f?r fortelle historien fra et slags d?dsrike i det 21. ?rhundre. P? den m?ten kan hun ogs? kommentere sin egen resepsjon og protestere mot m?ten hun er blitt trukket frem som et m?nster:
And what did I amount to, once the official version gained ground? An edifying legend. A stick used to beat other women with. Why couldn’t they be as considerate, as trustworthy, as all-suffering as I had been? That was the line they took, the singers, the yearn-spinners. Don’t follow my example, I want to scream in your ears – yes, yours! But when I try to scream, I sound like an owl.
Men selv om hun blir gitt en stemme og fremst?r som sv?rt intelligent, en perspektivrik forteller og opponerer mot bildet av seg selv som et moralsk eksempel, er ikke dette noen entydig feministisk heltehistorie. Penelope fremst?r ikke n?dvendigvis som sympatisk. Fortellingen blir da ogs? avbrutt av korpartier der de tolv ternene som hadde fraternisert med Penelopes friere ble hengt mot slutten av den 22. sangen p? Odyssevs ordre og uten at Penelope grep inn. I ?stbyes oversettelse beskrives disse som ?alle de t?yter som har f?rt et skammelig levnet?. Telemakos nekter disse en d?d ved sverd ?p? skikklig m?te? og lar dem i stedet henge. Beskrivelsen av hvordan de henger og spreller som en flokk av trost eller duer fanget i et nett er n?del?s og har ogs? inspirert omslaget p? enkelte av utgavene av Atwoods roman.
Disse ternene kommenterer handlingen fra sitt st?sted som et gresk dramatisk kor og anklager b?de Penelope og Odyssevs (sistnevnte til og med i en rettssak), men i forskjellige genre. P? den m?ten understrekes det at heller ikke Penelopes fortelling er mer enn en versjon, ja heller ikke deres egen versjon er stabil. Som ternene uttrykker det i kap. 21:
As we approach the climax, grim and gory,
Let us just say: There is another story.
Or several, as befits the goddess Rumour,
Who’s sometimes in a good, or else bad humour.
?it was my poet who gave me any reality at all?: Lavinia
Heller ikke romanen Lavinia (2009) av Ursula LeGuin – kanskje mest kjent for science fiction – er en rett frem fortelling fra Lavinias perspektiv og reflekterer like mye over selve fiksjonens natur som kvinnens rolle. Ikke minst forteller den historien fra latinernes side. Det var selvsagt ikke bare bare ? f? en trojansk prins som skulle grunnlegge en ny by p? bes?k.
I Aeneiden er Lavinia Aeneas’ tause hustru. Hun er et viktig skritt p? Aeneas’ vei mot ? bli en romersk helt ettersom ekteskapet mellom de to representerer en sammensmeltning mellom Troja og Latium, men det er selvsagt ikke ukontroversielt (om Aeneiden som integrasjonsprosjekt, se tidligere blogg). Lavinia er allerede forlovet med den lokale helten Turnus, s? i eposet blir Lavinia en slags parallell til Helena som opphav til krigen som preger siste del av Aeneiden. I Aeneiden fremstilles dette som skjebnebestemt, men i romanen tar Lavinia en mer aktiv rolle:
Like Spartan Helen, I caused a war. She caused hers by letting men who wanted her take her. I caused mine because I wouldn’t be given wouldn’t be taken, but chose my man and my fate. The man was famous, the fate obscure; not a bad balance. (s. 4)
Skj?nt Lavinia velger ikke sin skjebne helt fritt. LeGuin gj?r det geniale grepet at Lavinia m?ter sin dikter – Vergil – som forteller henne om Aeneas og hennes skjebne. Og Lavinia er hele tiden bevisst sin egen fiksjonalitet – i motsetning til Aeneas; ?It has not been difficult for me to believe in my fictionality , becvause it is, after all, so slight. But for him it would be very difficult”. Og nettopp hennes lille rolle gir forfatteren “room for maouvre” og f?r p? genialt vis n?stet sammen tidlig romersk historie, resepsjon og Vergils utfordringer med ? skrive et epos under Augustus.
Allerede i antikken …
Disse romanene med utgangspunkt i kvinnelige bifigurer f?yer seg inn i en b?lge av det Jeremy Rosen noks? nylig kalte ?minor character elaborations? i sin bok Minor characters have their day (2016). Han fremhever dette som en trend som s?rlig har blomstret fra 1960-tallet og fremover. Han har et imponerende appendix med over 60 romantitler i perioden 1966-2015. Og listen starter med to noks? kjente verk: Jean Rhys’ Wide Sargasso Sea – som er Jane Eyre fortalt fra perspektivet til ?the madwoman in the attic? - og Tom Stoppards teaterstykke Rosencrantz and Guildenstern are dead som tar utgangspunkt i to Hamlet-figurer. Men dette er selvsagt en narrativ metode brukt fra tidenes morgen. Og n?r det gjelder den antikke mytologien er det jo nettopp i dens vesen at karakterene f?r leve sine egne liv i forskjellige varianter. Tenk f.eks. p? greske tragedier som Hecuba eller Trojanerinnene som spinner videre p? fortellingene fra Troja.
Her kan jeg ogs? fremheve et av mine romerske favorittverk, Ovids Heroides – heltinnebrev, som er oversatt til moderne norsk av Thea Selliaas-Thorsen. I dette verket gir Ovid mytiske kvinner en stemme i det de skriver brev til sine frav?rende elskeder. Den f?rste heltinnen vi m?ter er nettopp Penelope som ber Odyssevs komme hjem sporenstreks. Og i brevet benytter hun anledningen til ? skrive om historien slik den er fortalt i Odysseen p? flere punkter. Hun fremst?r som vel vitende om Odyssevs eskapader og fremstiller seg selv ogs? mer som en akt?r i forhold til Telemakhos’ redningsekspedisjon.
Skandinavisk skudd p? stammen: Tullia
Som forel?pig siste ut i denne trenden med romaner om kvinnelige bifigurer av kvinnelige forfattere er Kerstin Ekmans roman Tullias V?rld (2020). Her er det Ciceros datter Tullia som er utgangspunktet.
Romanen ble beh?rig omtalt av Christine Amadou i Klassekampen 30.11.2020. Men som tittelen antyder lar ikke forfatteren i samme grad fantasien f? flukt, eller Tullia f? fortelle en annen historie. Dette er Tullias verden, ikke Tullias liv eller fortelling. Vi f?r ingen oppdiktede kj?rlighetsintriger mellom henne og Catilina a la 1700-tallets dramatiker Crebillon som omtalt ovenfor. I f?lge omtalen og anmeldelsene er det snarere en sammenpusling av hennes liv og verden ut fra kildene, som stort sett best?r av hennes far, Ciceros, mange brev, s? det er ikke s? mye av en egen r?st ? spore.
Det er nok ogs? vanskeligere ? gi karakterene en egen r?st n?r vi snakker om historiske snarere enn mytiske karakterer, og man m? kanskje t?rre ? ta seg st?rre dikteriske friheter. Som Lavinia bemerker i det hun reflekterer over hvordan hun og Vergil egentlig kan kommunisere; snakker de samme spr?k? latin? Hennes svar er at det at de kan kommunisere hverken skyldes spr?k eller det faktum at de begge er d?de, men poesi (poetry, s. 5). For meg blir dette ogs? et forsvar for den mer fantasifulle resepsjonen og fiksjonen som ?pner opp for radikalt nye m?ter ? forholde seg til antikken p?. Ja, i det hele tatt en p?pekning av at man for ? f? antikken i tale enten som forsker eler forfatter m? bruke fantasien - eller som man sier p? engelsk, foreta et "imaginative leap".
Logg inn for ? kommentere