Jazzens dype r?tter her i landet dokumenteres n? inng?ene for aller f?rste gang. Stipendiat og og jazzforsker ved Universitetet i Oslo, Erlend Hegdal, har g?tt igjennom et sv?rt kildemateriale og avdekket flere hundre gjestende afrikansk-amerikanske artister i Norge f?r andre verdenskrig. De f?rste kom allerede p? 1860-tallet. ?
– Jeg kjente knapt noen av disse artistene f?r jeg begynte p? forskningsarbeidet mitt, medgir han. Ikke til ? undres over egentlig, for impulsene fra afrikansk-amerikansk musikk forut for jazzalderen p? 1920-tallet er et uutforsket omr?de i norsk musikkhistorie.
En lang historie
En ?rsak til dette, p?peker Hegdal, er at jazzhistorien tradisjonelt er blitt skrevet med utgangspunkt i plateinnspillinger. Artistene som ikke fikk musikken sin festet til evigheten p? denne m?ten, er derfor falt ut av historien.
– Navnet ”jazz” dukker opp samtidig med framveksten av den kommersielle plateindustrien. Artistene og musikken ble n? dokumentert p? en helt annen m?te enn f?r. I ettertid er det n?rliggende ? tro at det var da det hele startet. Men musikkformen hadde utviklet seg gjennom generasjoner, understreker han.
Norges tidlige jazzhistorie handler om en musikktradisjon som gradvis ble introdusert for nasjonen. – Jeg ??nsker ? vise kontinuiteten i denne historien, sier forskeren.
Valgte Europa
Rasismen i USA p? 1800-tallet gjorde livet for svarte underholdningsartister vanskelig. Et betydelig antall artister – ogs? noen av de aller fremste – valgte derfor ? s?ke lykken i Europa, hvor forholdene var bedre. Mange av dem vendte aldri tilbake. I Europa reiste de kontinuerlig p? turné og opptr?dte p? samtidens varietéscener. Artistene sirkulerte s? mye at de ogs? kom til kontinentets ytterposter – som Norge.
Nordmenn fikk oppleve den svarte, amerikanske musikkulturen gjennom mange forskjellige sjangre og uttrykk – som s?kalte “negerkomikere”, minstrelgrupper, “song and dance-team”, vokalgrupper , brass bands, konsertsangere, revytropper, jazzband, kaféorkestre og storband. Disse reiste rundt til de fleste norske byene. 澳门葡京手机版app下载sprosjektet presenterer alts? et bredt spekter av den afrikansk-amerikanske musikktradisjonen, og ikke et snevert utvalg definert som ”jazz”.
– M?tene mellom artistene fra USA og det norske samfunnet er en mye mer direkte og spennende kilde enn noter og plater. Reaksjonene de svarte artistene ble m?tt med, handler til sjuende og sist om oss; disse m?tene er en del av v?r norske historie, sier Hegdal.?
I selskap med skjeggete damer
Hvordan artistene ble oppfattet, henger n?rt sammen omgivelsene som den afrikansk-amerikanske musikken ble presentert i. P? 1800-tallet opptr?dte artistene p? varietéscener, gjerne i selskap med det folkelige underholdningstilbudet den gang, som buktalere, skjeggete damer og siamesiske tvillinger. Svarte artister i Norge var en eksotisk sensasjon den gangen.
– De s?kalte “negerkomikerne” var mannlige soloartister, og hadde sin storhetstid p? varietéscenene rundt ?rhundreskiftet – ogs? i Norge. Det var ofte snakk om svartsminkede, hvite artister (“blackface”), men mange var ogs? reelle afrikansk-amerikanske akt?rer – flere av bemerkelsesverdig format, mener han.
Geo Jackson
GEO JACKSON var den f?rste viktige ambassad?ren for afrikansk-amerikansk musikktradisjon i Norge.
Av alle artistene som kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, var “negerkomikeren” Geo Jackson den st?rste.
– Ettertidens totale forglemmelse til tross; Geo Jackson var den viktigste ambassad?ren for afrikansk-amerikansk musikk i Skandinavia. Han var ?rsaken til at det s?kalte Negerkapellet – det f?rste afrikansk-amerikanske brassbandet p? norsk jord – fikk gj?re en omfattende turné omkring i landet allerede i 1898. Orkesteret bes?kte over 20 norske byer og gjennomf?rte totalt mer enn 100 forestillinger. Jacksons humoristiske talent var det b?rende elementet i sceneshowene hans; han sang og danset – s?rlig sanddansen fascinerte publikum: Han “skurte” skoene mot scenegulvet som var overstr?dd med sand. Dermed kunne han gli mot underlaget og tilsynelatende l?pe framover, mens han i virkeligheten skled bakover p? scenen – ikke helt ulikt en langt senere og atskillig mer kjent Jacksons moon walk.
En ny tid
P? ny?ret 1921 slo moteb?lgen ”jazz” inn over Kristiania med full kraft. Jazzen – med den lokale uttalen ”sjess” – ble et av tidens store samtaleemner; en ut?mmelig kilde til b?de fascinasjon og forargelse. ”Jazz” var prim?rt navnet p? en motedans, sekund?rt betegnelsen p? hva man gjerne ans? som ellevill skramlemusikk. Allerede samme ?r kom de f?rste amerikansk-afrikanske jazzbandene til Kristiania. Disse opptr?dte som bakgrunns- og dansemusikk p? de moderne danserestaurantene i hovedstaden. Med de nye omgivelsene og det pengesterke publikummet fikk den afrikansk-amerikanske musikken ny status og kom til ? representere den moderne tidsalderen.
– Hotellene Grand og Bristol i hovedstaden konkurrerte seg imellom om ? skaffe “ekte vare” – svarte jazzband. I januar 1921 inntok The 5 Jazzing Devils dansesalen p? Bristol og ble dermed et av de f?rste jazzbandene med afrikansk-amerikanske ut?vere i Norge. Det ble sensasjon, forteller forskeren.
Men alle var ?penbart ikke like begeistret:
“Det er trist, men sant, en jazzbande bestaaende av fire negre og ett menneske maatte altsaa til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker ? kalle ‘europeisk’.” (Dagbladet 29.1.1921)
Armstrong i Aulaen
De f?rste svarte ut?verne fikk innpass p? norske konsertscener allerede i 1898, med vokalgruppen Fisk Jubilee Singers’ konserter i Christiania. Det var likevel ikke f?r p? 1930-tallet det ble vanlig at jazzartister fikk spille p? formelle konsertscener.
– Men enda p? det tidspunktet var det omstridt ? presentere den svarte musikken i en slik ramme, forteller Hegdal, som synes det er betegnende ? lese hva avisen Tidens Tegn (som opprinnelig var taler?r for Frisinnede Venstre!) skriver om Louis Armstrongs f?rste bes?k i Norge i november 1933, og konserten han og hans Hot Harlem Band ga i Universitetets Aula. Armstrong var en forholdsvis ung mann den gangen, men allerede den st?rste jazztrompetisten i verden.
?Armstrong! Ja det er mange m?ter ? v?re ber?mt p?. […] Hvis han skulde v?re s? uheldig ? komme igjen, s? m? Rulle [Rasmussen; impresarioen] f?rst finne en riktig ramme til ham. Han burde optre i en eller annen park og helt netto. En neger av hans kaliber burde for anstendighetens skyld ikke ha lakksko og gr? gress. Latterlig! Han har vunnet sin ber?mthet ved ? finne noen f? ineksisterende toner p? en trompet. Nu kan det jo v?re at det ikke er s? helt lett, men derfor er det ikke noen kunst, og stygt var det i alle fall. Nei, la oss f? slippe noe slikt i Aulaen…?
I 1939 vedtok Universitetets kollegium ? nedlegge forbud mot jazzkonserter i Aulaen.??
Det forbudte m?te
Hvordan afrikansk-amerikanske artister ble m?tt i Norge f?r 1940, er intimt knyttet til den generelle rasismen i samtiden.
– P? 1800-tallet ble afrikanerne sett p? som kuri?se severdigheter. Dette synet endres utover i mellomkrigstiden, i takt med de nye politiske str?mningene, til stadig mer ? preges av frykt og ondsinnethet. I omtalen av afrikansk-amerikansk musikk gjentas, igjen og igjen, forestillingene om svarte som dyriske og barnslige, konstaterer Hegdal.
Seksuelle assosiasjoner var en viktig drivkraft bak den voldsomme fascinasjonen og frykten som jazzen ble m?tt med i Norge.
– Musikken ble oppfattet som utemmet, kroppslig utfoldelse. Det hvite Europas befatning med denne var underforst?tt ogs? befatning med svart seksualitet, og representerte slik det forbudte, seksuelle m?tet mellom hvit og svart.
Frykt for ”degenerering”
F?R JAZZEN: – Impulsene fra afrikansk-amerikansk musikk forut for jazzalderen er et uutforsket omr?de i norsk musikkhistorie, sier Erlend Hegdal. (Foto: Ola S?ther/Apollon)
I mellomkrigstiden ble den afrikansk-amerikanske musikken m?tt med intens motstand i det norske samfunnet – s?rlig hos representanter for det best?ende, som politikere og leger.
Artistene representerte ikke lenger uskyldig underholdning, men ble tillagt kulturp?virkende kraft og tyngde. Kulturen deres ble ansett som laverest?ende, og jazzmotstanderne p? 1920-tallet brukte gjerne sykdomsmetaforer for ? beskrive den nye musikkens mulige skadevirkninger: Jazzen er en truende sykdom som angriper den friske, europeiske kulturen.?
“Jazz ?r en hemsk infektionssjukdom, som med stora steg n?rmar sig v?ra friska kuster. […] Upp alla goda krafter, l?tom oss anl?gga b?de karant?ns- och avlusningsanstalter s? kunna vi kanske undg? den epidemi som nu s? sv?rt grasserar i det stackars hems?kta Europa.” (Tidsskriftet Scenen, 1921)
– N?r vi leser slike tekster i dag, tenker vi kanskje at henvisningene til sykdom ikke var ment bokstavelig. Det er nok feil. Frykten for psykiske og fysiske senskader av jazz var reell nok, sier Hegdal og ser paralleller til dagens bekymring for mobilstr?ling: Hvordan kan vi forsikre oss om at vi ikke tar skade p? lang sikt?
Gradvis akseptert
Flere ?nsket etter hvert ? videreutvikle den afrikansk-amerikanske musikken i retning av europeiske musikkidealer, og tanken om at jazzen slik kunne ”kultiveres”, var utbredt b?de blant musikere og tilh?rere. Jazzentusiast Johan Grundt Tanum kommenterte i Samtiden i 1931 slik:
“Jazz er ikke lenger ‘nigger’. Den hvite rase har forlengst tatt h?nd om dens muligheter p? godt og ondt, og f?iet den inn som et ledd i den lange, lange kjede som heter musikkens kulturutvikling.”
P? siste halvdel av 1930-tallet ble den norske jazzfanklubben Oslo Rhythm Club aktive ambassad?rer for en seri?s tiln?rming til afrikansk-amerikansk musikk.
– I samme periode mottok ut?vere som Coleman Hawkins og Fats Waller rosende anmeldelser i norsk presse som virtuose musikere, et tegn p? at aksept og kodefortrolighet for den svarte musikken var i emning, mer enn 70 ?r etter at de f?rste impulsene fra den afrikansk-amerikanske musikkulturen ble transportert over Atlanterhavet.
Logg inn for ? kommentere