Fra gruppe 1 til gruppe 2:

 

OPPGAVE B H?st 1999

Studiet av den moderne europeiske velferdsstaten er et sentralt felt

innenfor sosiologien.

1. Gi en oversikt over Esping-Andersens analyser av de tre

velferdsregimene han finner i den vestlige verden (den

nordiske/sosialdemokratiske, den kontinantaleuropeiske/konservative

og og den anglo-amerikanske/liberale).

2. Som en respons p? kritikken fra feministiske velferdsstatsforskere

innf?rer Esping-Andersen begrepene "familialisme" og

"defamilialisering".

Gj?r rede for hvordan han bruker disse begrepene til ? analysere

forskjellene mellom velfedrsregimenes utvikling siden tidlig p?

1970-tallet.

3. Gi din vurdering av Esping-Andersens respons p? kritikken: er den

tilstrekkelig, eller finner du andre trekk ved hans analyse som

fortsatt er kritikkverdige sett fra den feministiske sosiologiens

perspektiv?

Sett som oversikt: VELFERDSSTAT OG FAMILIE

 

Gruppe 1, OPPGAVE B H?st 1999

VELFERDSSTAT OG FAMILIE

Studiet av den moderne europeiske velferdsstaten er et sentralt felt innenfor sosiologien.

1. Gi en oversikt over Esping-Andersens analyser av de tre velferdsregimene han finner i den vestlige verden (den nordiske/sosialdemokratiske, den kontinantaleuropeiske/konservative og og den anglo-amerikanske/liberale).

2. Som en respons p? kritikken fra feministiske velferdsstatsforskere innf?rer Esping-Andersen begrepene "familialisme" og "defamilialisering".  Gj?r rede for hvordan han bruker disse begrepene til ? analysere forskjellene mellom velfedrsregimenes utvikling siden tidlig p?

1970-tallet.

3. Gi din vurdering av Esping-Andersens respons p? kritikken: er den tilstrekkelig, eller finner du andre trekk ved hans analyse som fortsatt er  kritikkverdige sett fra den feministiske sosiologiens perspektiv?

Del 1. De tre modellene

 

Esping-Andersen anser velferdsstaten for ? v?re ?n av tre m?ter ? h?ndtere sosial risiko. De to andre er familien og markedet. Utgangspunktet for hans analyse er at ulike land utifra ulike historiske forutsetninger har fordelt ansvaret for ulike sosiale risikoer forskjellig p? disse tre institusjonene. Det er trekk ved denne fordelingen som brukes n?r han deler ulike land og regioner inn i ulike velferdsregimer. Velferdsstaten er alts? bare en del av et st?rre velferdsregime som ogs? inneb?rer ulike former for markedsregulering og regler for familiens ansvar for sine respektive medlemmer. Esping-Andersen deler den moderne kapitalistiske verden inn i tre typer velferdsregimer; det liberale, det konservative og det sosialdemokratiske. Disse blir sv?rt idealtypiske, men han anser denne inndelingen for ? hjelpe med ? klargj?re analytiske forskjeller mellom ulike regioner.

Felles for alle disse regimene er at de bygger p? en ?tradisjonell? familie- og livsl?psoppfatning, hvor man ser for seg familier med mannlig enefors?rger og hjemmev?rende kone. Siden 60-tallet har man imidlertid sett en tendens til at dette m?nstret blir gradvis fortrengt av nye familie- og livsl?psstrukturer, som enefors?rgere, stadig flere kvinner i arbeid, og stadig lengre gjennomsnittlige utdanningsl?p f?r man g?r ut i arbeid. Samtidig har den industrielle ekspansjonen som var typisk for etterkrigstiden stagnert, delvis som f?lge av globalisering. Dette og teknologiske endringer innenfor industriell produksjon har f?rt til mindre behov lavferdighets industriell arbeidskraft, og en forskyvning av arbeidsplasser fra sekund?r til terti?r sektor. Alle disse faktorene har bidratt til nye risikoprofiler som de ulike velferdsregimene h?ndterer p? ulike m?ter. I denne delen av oppgaven vil jeg g? inn p? hver av de tre regimene for seg. Jeg vil f?rst peke p? s?rtrekk ved hvert regime, for s? ? ta for meg hvilke problemer de m?ter med fremveksten av det postindustrielle samfunn, og hvordan de st?r rustet til ? l?se dem.

 

Esping-Andersen legger basisen for det liberale velferdsregimet i Engelsk ?konomisk politikk p? 1800-tallet. Geografisk avgrenser han det ogs? til den s?kalte Anglo-Saxiske verden. England, USA, Canada, og Australia kan tjene som eksempler. Dette var alle land der kristelig-demokratiske bevegelser stod svakt eller var ikke-eksisterende, men han skiller mellom land som England, der arbeiderbevegelsen spilte en st?rre rolle i utformingen av sosialpolitikken, og USA, der denne bevegelsen hadde lite gjenomslagskraft. P? tross av slike interne forskjeller mener Esping-Andersen at man kan gruppere disse landene sammen i forhold til velferdsregimer. Dette gj?r han s?rlig p? bakgrunn av tre fellestrekk:

            For det f?rste har disse landene til felles at de i sv?rt stor grad er orientert mot behovspr?ving for sosiale st?tteordninger. Dette kan kontrasteres med en tiln?rming som er basert p? allmenne sosiale rettigheter, og hvor staten garanterer for enkelte tjenester uavhengig av en persons inntekt. I (idealtypiske) liberale velferdsstatsregimer vil staten kun gripe inn n?r individet har bevist et behov som markedet ikke har kunnet dekke. Det andre trekket som kjennetegner det liberale velferdsregimet er den sterke avgrensingen av hvilke behov som skal bli ansett som statens ansvar, og for det tredje er en sterk orientering mot markedet. En stor del av h?ndteringen av risiko innenfor dette velferdsregimet h?ndteres innenfor feltet for fri utveksling av varer og tjenester. Dette vil si at du i disse landene vil finne en relativt stor andel av sykehus og pensjonsfond som drives i privat regi.

            I motsetning til den sosialdemokratiske modellen har det liberale velferdsregimet aldri v?rt orientert mot likhet. Ideen har v?rt ? la markedet operere s? fritt som mulig og kun ha statlig inngripen i de tilfellene der personer ikke kunne leve av det de fikk ut av markedet. Under det Esping-Andersen kaller ?gullalderen? frem til midten av 60-tallet var ikke dette veldig problematisk p? grunn av ekspansjon i industrien som ga trygge industrielle arbeidsplasser, gode pensjons- og velferdsordninger, og ?kende reall?nner. Etter hvert som industriarbeidsplassene begynte ? forsvinne endret imidlertid dette bildet seg. For ? bruke USA som eksempel, s? har forskyvningen mot serviceyrkene riktig nok gitt en kraftig nettovekst i antall jobber, men s?regenhetene ved terti?rn?ringene har allikevel gjort stor forskjell for store deler av arbeidsstyrken. For det f?rste viser Esping-Andersen at veksten av service sektoren har skjedd p? bekostning av profesjonalisering. Dette har inneb?ret en kraftig polarisering innenfor sektoren mellom yrker med h?ye og lave kunnskapskrav. Videre er det et problem for serviceyrker at de gjerne tilbyr tjenester som mennesker kan utf?re selv, som barnepass eller vasking. Prisene p? disse tjenestene m? alts? v?re lave nok til ? kunne konkurrere mot kundene selv. I deregulerte markeder vil dette f?re til en reduksjon av l?nninger og velferdsgarantier innenfor disse yrkene. Alt i alt synes overgangen til det postindustrielle samfunn innenfor dette velferdsregimet ? kunne f?re til et polarisert samfunn der et rikt og profesjonalisert segment av samfunnet vil leve under relativt trygge forhold og kj?pe seg tjenester til en konkurransedyktig pris, mens de som tilbyr disse tjenestene vil m?tte jobbe for lave l?nninger og ikke vil ha r?d til ? kj?pe seg verken risikoreduserende velferdsordninger eller den type tjenester de selv tilbyr.

 

 

Det konservative velferdsregimet lokaliserer Esping-Andersen hovedsakelig i Kontinental-Europa. Her spilte verken liberalisme eller sosialisme noen stor rolle i statsutformingen i etterkrigstiden, som hovedsakelig ble gjort i regi av kristendemokratiske eller konservative regjeringskoalisjoner. Dette velferdsregimet kjennetegnes hovedsakelig av yrkesavhengigheten av sosiale rettigheter, og vekten p? familien som risikoh?ndterende institusjon. Det f?rste henviser til tendensen til at sosiale rettigheter avgj?res eller fremforhandles p? yrkesbasis. Dette har f?rt til at man i land innenfor det konservative velferdsregimet vil kunne finne en mengde ulike pensjons- eller helseforsikringsordninger for ulike yrkesgrupper (selv om dette selvf?lgelig varierer fra land til land). Det har ogs? f?rt til at offentlig ansatte i land som Tyskland har kunnet skaffe seg en mengde s?rordninger p? gruppebasis.

            Tendensen til familialisme i det konservative velferdsregimet inneb?rer at familien vektlegges i forhold til dets medlemmers velferd. Dette regimet er bygget opp slik at det st?tter opp om det tradisjonelle familiem?nsteret med ?n l?nnsmottaker (som oftest mannen) med h?y l?nn og hjemmev?rende kone som kan ta seg av eventuelle barn. I dette systemet forbeholdes det at familien selv skal ta seg av de medlemmene som trenger pleie eller underhold. Sosiale st?tteordninger i statlig regi er i likhet med det liberale velferdsregimet av residuell karakter, og vil ikke innf?res s? lenge en persons familie er i stand til ? utf?re disse tjenestene selv. M?let med disse ordningene er imidlertid forskjellig fra det liberale velferdsregimet, i at det siktes inn mot de tilfellene der familien ikke kan dekke opp for en persons velferdsbehov, fremfor at det er markedet som svikter.

            Terti?riseringen innenfor det konservative velferdsregimet har, i motsetning til det liberale, ikke f?rt til vesentlig flere arbeidsplasser. Til gjengjeld har arbeidsstyrken blitt kraftig profesjonalisert. Dette har imidlertid f?rt til h?ye l?nnskostnader og godt beskyttede arbeidsplasser, som har gjort det vanskelig for unge ? komme inn p? arbeidsmarkedet. Dette problemet har delvis blitt fors?kt minsket gjennom utstrakt f?rtidspensjonering. Videre har det i Kontinental-Europa v?rt en tendens mot deregulering av arbeidsmarkedet, som har ?pnet for at flere unge kan bli ansatt p? midlertidige kontrakter. Dette har imidlertid ikke f?rt til vesentlig lettere tilgang for unge til de beskyttede kjernearbeidsplassene, og det er kun et f?tall som f?r faste kontrakter etter at den midlertidige har endt. P? tross av f?rtidspensjonering og deregulering ?pner dette regimet, med dets vekt p? enfors?rgerfamilien, i sv?rt liten grad for at kvinner skal komme inn i arbeidslivet. Kvinners inngang p? arbeidsmarkedet hindres videre av at det h?ye l?nnsniv?et og mangel p? offentlig st?tte av omsorgstjenester at disse blir relativt dyre, og dermed vanskelig kan konkurrere mot tjenesteytelse i familien. Etter hvert som kvinner tar igjen menn i utdanningsniv? vil dette f?re til at vesentlig menneskelig kompetanse blir satt utenfor produktiv virksomhet.

 

Det sosialdemokratiske velferdsregimet plasserer Esping-Andersen ganske entydig i de nordiske landene. Han plasserer fremveksten av denne typen regime relativt sent, fra midten av 60-tallet, og tillegger sterke sosialdemokratiske regjeringer noe av grunnen til dets fremtreden. Det som kjennetegner dette velferdsregimet er dets brede omfang av st?tteordninger. Dette gjelder for det f?rste den universalistiske orienteringen av velferdsstaten, som gir innbyggere rett til en rekke velferdsgoder uavhengig av behovspr?ving. For det andre henviser det til omfanget av de sosiale risikoer som behandles p? statlig basis. Det sosialdemokratiske regimet er sv?rt orientert mot ? dekommodifisere velferden, alts? ? gj?re innbyggerne mindre avhengig av markedet for ? overleve. Denne omfattende statliggj?ringen av ansvaret for sosial risiko har f?rt til, for det f?rste, et h?yt skatteniv? i de nordiske landene. For det andre har det f?rt til en ekspansjon av offentlig sektor.

            Gjennom denne ekspansjonen har man stimulert fremveksten av serviceyrkene, slik man innenfor det liberale velferdsregimet gjorde i privat sektor. Dette har ogs? her f?rt til en kraftig polarisering mellom yrker med lave og h?ye kunnskapskrav. L?nnsforskjellene mellom disse gruppene har imidlertid v?rt sm? p? grunn av at arbeidsmarkedet har v?rt kraftig regulert. Nasjonale l?nnsforhandlinger har ogs? bidratt til ? dempe inflasjonseffekten av relativt like l?nninger og h?y arbeidsdeltakelse. Subsidiering av velferdstjenester har hatt en dobbelt positiv effekt i retning av ? f? kvinner ut i arbeidsmarkedet. For det f?rste vil det si at man p? tross av et h?yt l?nnsniv? vil kunne tilby tjenester som barnepass til overkommelige priser. Dessuten har disse tjenesteyrkene tilbudt stabile jobber med gode permisjonsordninger som sikrer at kvinner i mindre grad enn i deregulerte arbeidsmarkeder har m?ttet velge mellom karriere eller familie. P? den andre siden har dette f?rt til at man i Norden har sterk kj?nnssegregering i arbeidslivet. Det kan ogs? synes som at det omtalte ?Baumol cost-disease? problemet begynner ? ta igjen det sosialdemokratiske velferdsregimet. Gjennom ? opprettholde sm? l?nnsforskjeller mellom tjeneste- og produksjonsyrker p? tross av ?kende forskjeller i produktivitet blir den relative prisen for disse tjenestene stadig st?rre. Dette har f?rt til at man i enkelte nordiske land har m?ttet skj?re ned p? det offentlige velferdstilbudet av budsjettmessige grunner.

 

Som nevnt er denne typologien veldig idealtypisk og Esping-Andersen erkjenner at man g?r glipp av noen nyanser. Et eksempel p? dette er gruppen av konservative velferdsregimer. Inne for dette regimet skiller land som Spania, Italia og Portugal seg p? flere punkter fra land som Tyskland og Frankrike.  I flere tabeller finner Esping-Andersen det fornuftig ? skille middelhavslandene sammen med Japan ut som en egen gruppe.  P? bakgrunn av tidligere kritikk fra feministikse sosiologer har han fokusert mer p? familien.  I neste del av oppgaven vil vi ta for oss hans begrep om familialisme og defamilialisering som er hans svar p? denne kritikken

 

Del 2. Familialisme og defamilialisering

 

Esping-Andersen ble p? bakgrunn av sin bok Three Worlds kritisert av feministiske sosiologer p? flere punkter.  De kritiserte han for hans fokus p? Claus Offes begrep om dekommodifisering.  Et slikt begrep for ? sammenligne velferdsstater tar utgangspunkt i deres forhold til den standard mannlige fors?rgeren som har en stabil yrkeskarriere hele livet.  Det vil finnes mange som ikke faller inn under en slik beskrivelse, og hva med velferden til disse menneskene?  Feministene kritiserer begrepet om dekommodifiering fordi det tar for gitt at alle er kommodifiserte, dvs i arbeid.  Mange kvinner har kun jobbet i hjemmet med ? ta seg av familien uten betaling, andre har av forskjellig ?rsak ikke hatt mulighet til ? ta vanlig arbeid for eksempel p? grunn av en funksjonshemning.

 

I sin nye bok lanserer Esping-Andersen begrepene familialisme og defamilialisering for ? svare p? noe av kritikken.  Familialisme omhandler en av de tre grunnpilarene i velferdsregimene, nemlig familien. Et familialistisk velferdsregime er et som legger et maksimum av velferdsforpliktelser p? husholdningen.  Et familiemedlem er i noen land i stor grad avhengig av familien med tanke p? egen velferd.  Det er nettopp dette fenomenet Esping-Andersen ?nsker ? belyse med sitt nye begrep defamilialisering. Begrepet bygger p? det samme prinsipp som begrepet dekommodifisering.  Det sier noe om i hvilken grad en person er avhengig av sin familie for ? opprettholde sin levestandard, og ?nsket om ? lette individenes avhengighet av familien.  Kvinners defamilialisering avhenger av velferdsstaten.  Dette gjelder spesielt m?dre som har mye familie ansvar som hindrer de i ? f? full ?konomisk uavhengighet kun gjennom arbeid.  For ? minske familie avhengigheten m? en radikalt ny sammensetning av velferdsstaten til.  Via defamilialisering i velferdsansvar hjelper den sosialdemokratiske velferdsstaten til ? kommodifisere kvinner slik at de kan dekommodifiseres.

 

Det er de konservative velferdsstatene som har lagt st?rst vekt p? familien i sin velferdspolitikk.  Noe av ?rsaken til dette er at disse landene i hovedsak bygger sin politikk p? kristen-katolske verdier der familien st?r sentralt.  Familien har et st?rre ansvar enn staten.  Og innad i familien er det fokus p? den mannlige enefors?geren der konen er fulltids husmor.  Skulle en person ikke kunne opprettholde sin levestandard p? egenh?nd er det i f?rste omgang familien som skal ta seg av sitt familiemedlem.  Voksne barn bor hjemme hos sine foreldre til de f?r seg jobb og har penger til ? stifte egen familie.  Blir en voksen kvinne enke er det hennes mannlige slektninger som har ansvar for ? fors?rge henne.  Der familien ikke har mulighet til ? hjelpe trer staten inn.  I de liberale og sosialdemokratiske velferdsregimene har familien en mye svakere rolle.  I disse regimene behandles medborgerne mer individuelt.  I det liberale regime kommer markedet i f?rste rekke, i det sosialdemokratiske staten.

 

Esping-Andersen viser til fire indikatorer for defamilialisering gjennom velferdsstaten.  Det m? finnes en helhetlig tjenesteytrings forpliktelse.  En helhetlig forpliktelse til ? subsidiere barnefamilier i form av skattefradrag og ekstra penger. Et godt tilbud av offentlige barnehager (ogs? for barn under tre ?r) og et omsorgsapparat for de eldre.  Man kan m?le en families velferdsansvar i tid brukt p? ubetalte hjemlige forpliktelser eller i hvilken grad familien absorberer sosiale byrder. I land som Japan og middelhavslandene ser man at familiene tar seg av b?de de pleietrengende eldre og voksne arbeidsledige barn.  Familialismen er tydelig. 

 

Esping-Andersen vil med begrepet defamilialisering sammenligne velferdsstatene p? en bredere m?te en tidligere og med mer vekt p? kj?nnsdimensjonen.  Han kommer fram til at de nordiske landene har h?yest grad av defamilialisering, mens middelhavslandene har lavest grad av dette.  Men det finnes ogs? har tverrnasjonale likheter p? tvers av velferdsstatene.

 

Defamilialisering handler om ? legge forholdene til rette for de som ?nsker ? g? ut i arbeid.  I mange tilfeller betyr dette ? legge forholdene til rette for m?dre med sm? barn.  Med to fors?rgere i familien f?r man mer penger ? rutte med, men mindre tid til huslige oppgaver.  Hjelp fra staten kan komme i form av tilbud om barnehageplass, barnetrygd, eller for eksempel skattelettelser.  De skandinaviske landene kommer best ut.  Tilbudet om offentlig barnehageplasser er forholdsvis h?yt, med Danmark som best i klassen.  I tillegg er prisene regulert s? de hele tiden holdes p? et moderat niv?.  I Storbritannia er ogs? omfanget av offentlige barnehageplasser stort, best i Europa, mens prisene her er markedsbaserte og den relative prisen er sv?rt h?y.  I USA er barnehagene en del av markedet.  Likevel er plassene billige fordi de ansattes l?nnsniv? er lavt.

 

Man er derfor avhengig av ? tjene ganske bra for ? kunne ha r?d til disse tjenestene.  Tjenesteyrker er ofte blant de d?rligst betalte, men har man selv slikt arbeid vil man ikke ha r?d til ? betale for slike tjenester man selv kan utf?re gratis om man ikke jobbet.  Forskjellene mellom de som har r?d og de som ikke har r?d vil opprettholdes.

 

I land preget av familialisme st?r forestillingen om den mannlige enefors?rgeren fortsatt sterkt.  I slike land verner man om mannens arbeid.  Han er i stor grad sikret en lang arbeidskarriere med god st?tte fra blant annet fagforening.  Dette viser seg ? f? konsekvenser for en familie med to inntekter. Mannen kan risikere ? bli behandlet d?rligere i forhold til sin arbeidsplass enn hvis han hadde v?rt enefors?rger.  Han kan forskjellsbehandles i form av mindre sikker arbeidsplass og lavere l?nn.  Kontinental Europa skiller seg ut som usedvanlig familialistiske, mens syd Europa er mindre familialistiske i forhold til det ? ikke oppmuntre til at koner begynner i arbeid.

 

I Storbritannia er gapet mellom subsidier og kostnader stort, mens i USA har de billige barnehager og lave subsidier noe som g?r ut p? ett.  Det sosialdemokratiske velferdsregime har en avansert defamilialisering.  Og mye tyder p? at jo mer velferdsstat dess mindre familialisme. 

 

En konsekvens av familialismen ser ut til ? v?re at unge kvinner g?r ut i arbeid, men utsetter eller dropper helt det ? f? barn.  I land som Spania og Italia der defamilialiseringen er forholdsvis svak har de den laveste f?dselsraten i verden, helt nede p? 1,2.  I land med h?y grad av defamilialisering som de Skandinaviske landene finner man f?dselsrater som er blant de h?yeste i Europa.  Jo flere kvinner i arbeid dess h?yere fruktbarhetsniv?.  Man har tilgang p? tidsbesparende goder, h?yere inntekt, barnehage og menn bidrar litt mer i hjemmet enn tidligere.  Antall deltidsjobber har ogs? ?kt betraktelig og det er flest kvinner som har slike jobber.  Hvis kvinner i mangel p? alternativ m? legge ned mye tid hjemme hindrer det de i ? ha en yrkeskarriere.  Andelen kvinner som tar utdanning er n? langt st?rre enn tidligere, de krever ?konomisk uavhengighet og permanent integrasjon i arbeidslivet. 

 

Det er lettest ? ha to barn og jobb i land som Danmark, mens dette vanskelig lar seg forene i land som Italia og Tyskland.  N?r det gjelder kombinasjonen to barn og fulltidsjobb scorer likevel land som Spania og Portugal h?yt. Noe av forklaringen kan ligge i at det i disse landene er mange selvstendig n?ringsdrivende og at dette lar seg forene med barn.  I land lenger s?r i Europa er tilgangen p? deltidsjobber veldig lav.  I tillegg er langtidsarbeidsledigheten blant unge h?y i disse landene.  Mange unge opp mot 30+ bor hjemme hos sine foreldre og utsetter egen familiedannelse.  Forandringene i fruktbarhet og kvinner i arbeid p?virkes positivt av god tilgang p? barnehageplasser og deltidsjobber, og negativt der det er h?y ledighet blant unge.  En ?kt tjeneste intensitet i velferdsstaten burde redusere arbeidsledigheten noe.  Og dagens velferdsstater kan ikke regne med kvinner som fulltids husm?dre som ikke s?ker arbeid.  En slik tankegang vil ikke legge til rette for normal befolknings?kning og unge som senere kan passe p? de gamle.  Konsekvensene er klare, ny statistikk viser at i ?r 2050 vil befolkningen over 60 ?r utgj?re 44 % i Spania og Italia.  I Norge vil den samme prosenten ligge p? rundt 33 %, noe som fortsatt er h?yt, men likevel ikke s? ille sett i sammenheng med andre land.

 

Mange forhold er forandret siden velferdsstatenes ?gullalder?.  Avindustrialiseringen er en sentral endring som har gjort mange lavt utdannede arbeidere arbeidsledige.  Antall kvinner i arbeidslivet har ?kt jevnt, og ?kningen var spesielt stor p? 1970 og 80-tallet.  Kvinner fikk et ?nske om ? v?re ?konomisk selvstendige, og de tok h?yere utdanning.  Fra 1970-tallet har terti?rn?ringen vokst sterkt.  Det har skapt rom for flere lavt udannede i diverse tjeneste yrker.  Likevel har den ikke tatt opp i seg alle de ledige fra den tidligere industrien, delvis fordi den har en saktere utvikling n?r det gjelder produksjon enn det industrien har.  Og det har i hovedsak v?rt st?rst vekst i tjenesteyrker som ofte regnes for kvinneyrker, som butikk medarbeider, skrankepersonell og stillinger innen omsorg og helsevesen.  I tillegg er kohortene n? st?rre. 

 

Del 3. Hvordan Esping-Andersen svarer p? kritikken av feministiske sosiologer.

 

Esping- Andersen har tatt kritikken fra feministene p? alvor og beklager seg for sin kj?nnsblindhet. Derfor innf?rer han begrepene "familialisme" og "defamilialisering", som tidligere har blitt diskutert i oppgaven. Sp?rsm?let blir om dette er tilstrekkelig for ? m?te den feministiske kritikken. Esping-Andersen beskriver utviklingen i de tre forskjellige velferdsstats regimene. Han har en deskriptiv ambisjon, mens feminister har et normativt utgangspunkt i at de mener at likestilling er et gode i segselv og at kvinner skal ha retten til ? v?re selvstendige ?konomiske individer uavhengig av b?de familie og marked. Dette gj?r at de stiller med ulike betingelser i ambisjonen om ? forklare velferdsregimene.

 

Esping-Andersen har utvidet sin dikotomi mellom velferdsstaten og markedet til en trikotomi som ogs? omfatter familien og at disse tre enhetene fordeler risiko og produksjon av velferd mellom seg. Familen er ikke bare en kilde til trygghet, men ogs? en produksjons enhet av velferd.  Hvordan familielivet blir organisert p?virker b?de arbeidsmarkedet og velferdsstatens utvikling.

 

Sosiologiske feminister har kritisert Esping-Andersen i tre punkter:

 

1.  Han opererer med et medborger begrep som f?lger et mannlig livsl?p.

2.  Han m? legge til rettigheter - kvinner skal ogs? ha rett til arbeid

3.  Kvinner skal ha rett til ? leve uavhengig av ekteskapet og markedet.

 

Esping-Andersen har skissert ut tre forskjellige velferdsregimer - i disse modellene blir regimene diskutert utfra dimensjonen om "familialisme" og "defamilialisme". Dette gj?r at andre typer livsl?p blir beskrevet, ogs? livsl?pene til de som ikke er kommodifisert. Kvinners mer ustabile tilknyttning til arbeidslivet blir fanget opp og det blir ogs? deres mulighet til ? ta arbeid. En betydelig del av omsorgsoppgavene er knyttet til familien, hans begrep om "defamilialisering" fanger opp i hvor stor grad oppgavene er knyttet til familien. Siden omsorgsoppgavene i husholdet er knyttet til kvinner  - blir det gjennom disse begrepene fortalt om hva som er deres mulighet til ? delta p? arbeidsmarkedet og hvilke betingelser som blir stilt til dem, som tidligere vist i oppgaven.  Det post-industrielle samfunnet har ikke lenger kjernefamilien som sin grunnenhet og er ikke i like stor grad avhengig av en industriarbeider som f?r reprodusert sin arbeidskraft innenfor kjernefamiliens trygge rammer. Den ?konomiske globaliseringen og den tekonologiske utviklingen gj?r samleb?ndsarbeideren overfl?dig. Dette gir nye utfordringer til organiseringen av arbeidslivet, velferdsstaten og utfordrer den tradisjonelle kjernefamilien.

 

Kvinners rett til arbeid blir av Esping-Andersen ikke beskrevet som en rettighet, men noe som er funksjonelt for samfunnet som helhet. Hans konklusjon etter gjennomgang av de forskjellige velferdsregimene er at jo mer regimene er avhengig av kvinners gratisarbeid i husholdet, jo mindre velferd blir produsert. P? mikroniv? har denne avhengigheten konsekvenser av lav fertilitet, lav hushold inntjening og h?yere risiko for fattigdom. P? makroniv? er det sl?sing med menneskelige ressurser n?r kvinner blir utstengt fra arbeidslivet, kvinners ikke deltakelse i arbeidslivet f?rer til lavere skatteinntekter og lav fertilitet og begge disse faktorene truer velferdsstatens funksjoner.

 

Denne m?ten ? argumentere p? kan bli kritisert fra et feministisk st?sted.  Argumentasjonen har sitt normative utgangspunkt i hva som er best for samfunnet og ikke utfra et likhets ideal om at kvinner og menn skal ha like muligheter.  Dette er to utgangspunkt for ? diskutere samfunnsutvikling.  Sp?rsm?let blir hvis det hadde v?rt mer hensiktsmessig  for samfunnsutviklingen at man opprettholdt kjernefamilien ville det da v?rt riktig? Det kan godt hende at det normative idealet om likestilling er s? selvsagt at det ikke beh?ver og uttales og at Esping-Andersen bidrag er ? argumentere samfunnsrasjonelt, men dette kommer allikvel ikke til syne. Det ligger et paradoks ved ? argumentere for like rettigheter fordi at det l?nner seg p? det samfunnsmesig niv?et og ikke forholde seg til det moralske niv?et.

 

Esping-Andersen bruker begrepet "defamilialisering"  som graden av uavhengighet av familien, men den viktigste indikatoren p? om kvinner har muligheten til ? v?re ?konomisk uavhengig av familien er muligheten til ? v?re alenefors?rger. Selv i det likestilte landet Norge er opp imot 90 % av alenefors?rgerene kvinner, dine muligheter til ? selv velge om du vil fortsette ? leve i parforholdet er ingen selvf?lge om man ikke har den ?konomiske muligheten til ? ta ut skillsmisse.  Derfor kunne velferdsordnigene og mulighetene til ? leve uavhengig av familie v?rt en indikator p? "defamiliseringen" i alle velferdsregimene.

 

Esping-Andersen bruker fortsatt et familiebegrep som er tradisjonelt, med en mor og en far og deres barn.  Dette utelukker de som lever homofilt, de som lever med ste-m?dre eller ste-fedre og de som lever alene. Den skandinaviske velferdsregimet har fortsatt som utgangspunkt at det skal v?re en to inntektsfamilie, og de som ikke lever i en slik inntektsstruktur kan falle utenfor. Det er de som faller utenfor som Esping-Andersen tar utgangspunkt i n?r han beskriver de dysfunksjonelle familiene. N?r han beskriver oppl?sningen av familien som dysfunksjonell kan man sp?rre seg hvem han mener den er dysfunksjonell for. Om han p? den m?ten mener at kvinners inntreden i arbeidslivet og med friheten til ? velge andre samv?rsformer enn kjernefamilien er dysfunksjonelt for dem det ang?r eller om det er dysfunksjonelt for staten og statsforvaltningen som er avhengig av kvinners gratisarbeid for ? opprettholde staten.

 

Den siste kritikken som kan reises fra et feministisk st?sted er om modellene hans fanger opp inntektsforskjellen mellom menn og kvinner. Han setter opp som en forutsettning for at kvinner skal kunne delta i arbeidslivet i st?rre utstrekning at det er mulighet ? ta seg deltidsjobb. Men f?lgende av ? jobbe deltid eller ? jobbe p? midlertidige kontrakter er at inntekten blir mindre og at forskjellen mellom kvinner og menns inntekter ?ker. Man skal merke seg at utviklingen i Norge som  Anne-Lise Ellings?ther p?peker at det blir ?kte inntektsforskjeller mellom kvinner. S? det er vanskelig ? snakke om kvinner som en homogen gruppe. Allikvel tjener flertallet av kvinnene mindre enn menn, og en av grunnene er at de jobber deltid. Deltid er ikke utelukkene en indikator p? defamilialisering, men ogs? p? kvinners (i hovedsak) m?te ? h?ndtere tidsklemma p? i forhold til arbeid og velferdsoppgaver.

 

Esping-Andersen har tatt p? alvor den kritikken han har f?tt fra feministiske sosiologer og har klart ? komme kritikken i m?te p? mange omr?der. Likestilling er ingen enkel sak og utviklingen i rettningen av likere arbeidsfordeling i hjemmet og like muligheter og rettigheter g?r ikke raskt. ? sette opp modeller for velferdsregimer har fordelen at det klargj?r, men kan ogs? gj?re en del komplekse prosesser for enkle. Destabiliseringen av kjernefamilien og nye samlivsformer utfordrer ogs? det tradisjonelle kj?nnsrollem?nstere, konsekvensen av dette blir ikke fanget opp i disse regimene. Dette kan b?de v?re utrykk for en kj?nnsblindhet og for modellers generelle svakhet.

 

 

Fra gruppe 2 til gruppe 3

Gruppe 2

OPPGAVE 2 v?r 2002

Foucault og Bourdieu er begge sentrale maktteoretikere.

1. Gj?r rede for respektive perspektiv og sentrale begreper

2. Diskuter likheter og forskjeller i perspektivene

3. Hvordan ville de ha unders?kt/studert;

- makt innen akademia

- akademias makt ( i forhold til annen makt

Sett som overskrift: MAKT

 

MAKT

 

Gruppe nr. 2: Alf Petter Tanggaard, Jannicke Cathrine Wold R?ed, Rakel Marlene Solbu og Halvor Finess Tretvoll.

 

Oppgave 2 v?r 2002

 

Foucault og Bourdieu er begge sentrale maktteoretiker.

1. Gj?r rede for respektive perspektiver og sentrale begreper

2. Diskuter likheter og forskjeller i perspektivene

3. Hvordan ville de ha unders?kt/studert;

- Makt innen akademia
- Akademias makt (i forhold til annen makt)

 

 

Innledning

 

I studiet av makt har Max Webers begrep v?rt dominerende. Han definerer makt som evnen til ? f? sin vilje igjennom p? tross av motstand. Foucault og Bourdieu har en annen forst?else av maktbegrepet. Disse skal vi se n?rmere p? i denne oppgaven. F?rst vil vi redegj?re for Foucaults maktbegrep slik det kommer til uttrykk i pensumutdraget fra Seksualitetens historie som kom i norsk oversettelse i 1995. Deretter vil vi gj?re det samme med Bourdieus maktforst?else med utgangspunkt i hans begrep om ulike kapitalformer og utlegging av det sosiale roms struktur. Vi vil i denne delen spesielt legge vekt p? hans begrep om symbolsk makt, da dette er hans viktigste bidrag i utviklingen av den samfunnsvitenskapelige forst?elsen av makt.

I del to vil vi sammenligne de to maktteoretikerne. Det vil vise seg at begge representerer en motvekt til den institusjonalistiske maktforst?elsen. Forskjellene mellom teoretikerne er likevel store, noe som vil bli tydelig. Vi mener likevel at det finnes visse likheter, som vi fremstiller med utgangspunkt i Bourdieus forst?else av symbolsk kapital.

I den siste delen vil redegj?re for hvordan vi tror Bourdieu og Foucault ville studert makt innen akademia, og akademias makt i samfunnet.

 

 

Del 1: Bourdieus og Foucaults maktperspektiv og sentrale begrep

 

Foucault

 

Makt er et vanskelig begrep ? f? fullstendig oversikt over. Avgrensinger og grunnlag for definering av maktbegrepet har blitt gjort, omgjort, tillagt og trukket ifra. Mye av Foucault sitt forfatterskap er viet til maktbegrepet og han sier selv at ordet makt f?rer med seg mange misforst?elser. I f?lge Foucault m? man ikke s?ke etter makt i ?et unikt brennpunkt for herskermakt?, heller ikke i mengden av institusjoner og apparater som sikrer at borgerne underkaster seg en stat. Foucault mener at ?statens suverenitet, lovens form og herred?mmets allmenne enhet? ikke er enheter for makt, men maktformens endepunkt. Det er ikke der man finner den makten Foucault leter etter. Foucault analyserer derimot makten som fins i det sivile samfunnet. (Det kan likevel v?re viktig ? ha i bakhodet at Foucault sin definisjon av begrepet har blitt kritisert. I f?lge Engelstad tar Foucault kun for seg deler av maktbegrepet og han utelater makt i rettsvesens og politisk forstand. Engelstad har da ogs? v?rt sentral i den nylig avsluttede maktutredningen, som i stor grad har lagt et institusjonalistisk maktperspektiv til grunn.)

Foucault er kunnskapshistoriker og ser makt ut ifra et historisk perspektiv. Han er opptatt av hva samfunnet tar for gitt i bestemte perioder, hvordan denne kunnskapen etableres og utvikles, og hvordan den forholder seg til sosial praksis.

Makt hos Foucault er f?rst og fremst mangfoldet av de styrkeforholdene som er iboende i det feltet hvor de ut?ves og som er bestemmende for deres organisering. Eller sagt p? en annen m?te, den som styrer diskursen er den som sitter med makten. Diskurs kan sies ? v?re m?ter ? tale, skrive og tenke p? i henhold til regler knyttet til bestemte sosiale og historiske omstendigheter. Den som bestemmer hva og hvordan ting skal diskuteres, har makten. Alts?: den som styrer diskursen har makten. Diskursene definerer sine objekter, det vil si at de bestemmer hva akt?rene kan prate om og tenke p?, men ogs? hva de ikke kan prate om og tenke p?. 

Makten, slik Foucault beskriver den, er overalt. Med det mener han at den ligger i individene, de l?res opp til hvilke regler som er gjeldene i diskursen, og disiplineres s? til hva som er det ?normale?. Samfunnsmedlemmene l?rer allerede p? skolen hva som er rett og ?normalt?. P? denne m?ten har vi mer eller mindre makt over hverandre (fordi vi kjenner diskursene) og det er vi selv som holder oss og andre nede. Det betyr at det er potensiell makt i all interaksjon, at makten er relasjonell og fungerer i forbindelse med det nettverket vi har i samfunnet. Makten ligger latent i samfunnet rundt oss, vi kjenner den og kan manifesterer den i interaksjonen med hverandre. Vi ender med dette opp i kamper og sammenst?t som styrker eller omvelter maktforholdene.

Makten kan bare t?les p? betingelsen av at den maskerer en viktig del av seg selv. Det vil si at den ofte virker i det skjulte, uten at akt?rene er det bevisst. Der det finnes makt, finnes det likevel motstand, men motstand er ikke ikke-makt, men motmakt. N?r dette er sagt: Denne motstanden gir i f?rste omgang ikke uttrykk for h?p og alternativer, men er noe som tilh?rer selve maktens virkem?te. Motstanden er med andre ord noe makten trenger for ? fungere. Hvis makten hadde fungert ved f?rste fors?k hadde ikke de som bestemmer diskursen trengt ? omforme og forandre p? maktstrukturene sine. Det er takket v?re motstanden at makten har blitt s? virksom og velfungerende som den har. Dette gjenspeiles ogs? i maktens relasjonell karakter ? at motstanden utgj?r den andre polen i maktrelasjonene. Den er en ureduserbar motpart ved enhver makt. Dette viser ogs? at makten i f?lge Foucault er en prosess. Makten er med andre ord ikke statisk, men stadig i utvikling og bevegelse. Den er dynamisk.

Foucault sine maktrelasjoner er intensjonelle, maktut?velsen kan forklares ut ifra maktut?verens intensjoner, hensikter og motiver. Denne forklaringsmodellen er brukt i de fleste historieb?ker og Foucault ser ingen hensikt i ? forkaste denne modellen. Men Foucault ser grunn til ? se bort ifra en forklaring der maktrelasjonene kun er subjektive. Hos andre teoretikere sees maktrelasjonene ofte fra en synsvinkel med subjektet som utgangspunkt, mens Foucault ?nsker ? fokusere p? noe annet, nemlig maktens ?ikke-subjektive? karakter. Det er her man f?r ?ye p? hvordan maktrelasjonene virker og hvordan de fungerer i praksis. Foucault mener det ikke er det viktige hvem som har sagt eller gjort noe, men at det snakkes og handles p? en m?te som opprettholder maktforholdene. Det betyr likevel at det er hensikter og m?l som styrer makten. Riktignok ikke kun ett individs hensikter og m?l, men hensikter og m?l som styrker og opprettholder maktforholdet i diskursen. Det er ingen, heller ikke en gruppe eller klasse som styrer hele det samlede nettverket av makt som fungerer i et samfunn.

I forhold til ?konomiske prosesser, kunnskapsforhold eller seksuelle relasjoner, hevder Foucault at disse ikke har et utvendig forhold til makten, men tvert imot at makten er iboende i disse forholdene.

I Foucaults perspektiv kommer makten nedenfra. Det er alts?, som vi har sett hos andre teoretikere, ikke noen allmenn motsetning mellom de som styrer og de som blir styrt, men det er derimot et mangfold av styrkeforhold. Disse styrkeforholdene finner sted helt ned i familien.

 

Bourdieu

 

I Bourdieus forfatterskap, der hvor han skriver om makt, er kapitalbegrepet relevant. Bourdieu operer med flere kapitalformer, der de viktigste er: ?konomisk kapital, kulturell kapital og sosial kapital. ?konomisk kapital handler om penger. Kulturell kapital handler om naturliggjort kjennskap til distinksjoner i symbolske m?nstre og beherskelse av den legitime smak. Sosial kapital handler om sosiale relasjoner og nettverk. P? samfunnets del-felt, snakker Bourdieu dessuten om feltspesifikk kapital, som er den kapitalformen som er s?regen og definerende for feltet.

 Den symbolske kapitalen defineres p? en litt annen m?te enn de andre. Den blir gitt positiv verdi innenfor en gruppe, er en ressurs til makt, og danner de objektive posisjonene innenfor det sosiale rom, men ogs? innenfor de ulike feltene som Bourdieu mener v?rt samfunn best?r av.

Likevel er de mer subtile vendingene, hvor han fors?ker ? beskriver hvorfor noe blir symbolsk kapital, som gir dybde i hans beskrivelse av makt. Hans sosiologiske teorier kan sees ut fra en strukturalistisk konstruktivistisk posisjon. I dette legger Bourdieu at historien skjer innenfor to sf?rer samtidig: B?de i de objektive strukturene og i kroppene. Disse sf?rene kan ikke reduseres, og hans teori om makt m? sees i denne sammenhengen.

Bourdieu kan muligens sies ? analysere makt p? to overlappende, men analytisk avskilte omr?der: Innenfor felt, med kapital som middelet for maktut?velse, men ogs? innenfor maktfeltet, som er den delen av det sosiale rommet hvor de dominerende posisjonene befinner seg.

I det sosiale rom posisjonerer ulike grupper seg ved hjelp av sammensetning (?konomisk/kulturell) og mengden total kapital. Hans kapitalbegrep beskriver alle sider ved v?r sosiale verden. Men jo lenger bort en kommer fra den rene ?konomiske kapitalen blir eufemiseringen (forskj?nningen) sterkere og sterkere, og skjuler at det foreg?r bytter av ?konomisk art. Det er p? et slikt marked at den kulturelle kapitalen opererer. Men dens verdi eksisterer bare p? grunn av sosial alkymi og medlemmenes automystifisering, en form for selvbedrag, slik at det som egentlig er tilfeldige sosiale forhold oppfattes av samfunnets medlemmer som naturlige og riktige. Dette muliggj?res gjennom Bourdieus begrep om habitus, som er kroppsliggjorte disposisjoner og persepsjonskategorier ervervet gjennom sosialisering. Det er denne tilb?yeligheten til ? naturalisere det som egentlig er kontigente sosiale forhold som binder sammen de objektive posisjonene i det sosiale rom og den subjektive oppfattelsen av dem.

S?rlig denne kulturelle kapitalformen fremst?r som en kapitalform som det ut?ves symbolsk vold gjennom. En vold som ikke anerkjennes som vold av de involverte, verken av de dominerende eller dominerte. Den symbolske kapitalen har sin styrke gjennom at den er kroppsliggjort, objektivisert og institusjonalisert. Det er s?rlig rundt denne kapitalformen at ut?velse av symbolsk makt (makt som ikke fremst?r som makt) skjer. Dette er Bourdieus fremste bidrag til maktforskningen.

Det som gj?r at man f?r en s? skjev maktfordeling ut fra et slikt synspunkt er nettopp at de dominerende klassers interesser er delt gjennom en felles habitus. De herskendes smak er den herskende smak -- anerkjent av alle (de har med et vanskeligere ord dannet en gnoseologisk orden). Det som egentlig er voldsut?velse fra de dominerende oppfattes dermed ikke som det av de som blir dominert.

Utdannelsessystemet er ett sted hvor Bourdieu har v?rt interessert i ? avdekke disse prosessene. Her viser han gjennom empiriske studier hvordan de dominerende klassers kultur krediteres i skolesystemet. Den skjeve seleksjonen som oppst?r, hvor majoriteten av de h?yere utdannede stammer fra den dominerende klassen, blir glatt oversett blant annet p? grunn av menneskers hang til sosial alkymi (for eksempel legitimere skjevheten med myten om naturlig begavelse). Dette kommer vi tilbake til i diskusjonen i del tre.

De semi-autonome feltene som befinner seg i samfunnet (for eksempel litteraturfeltet musikkfeltet, eller det akademiske felt), f?lger sin egen logikk. Den symbolske kapital som er gjeldende p? et bestemt felt s?rger for posisjonering av medlemmene. Makt erverves s?ledes enten ved tilegnelse av den gjeldende kapitalform eller ved kamp om hvilken kapitalform som skal gjelde. Dermed er ikke kapitalen, og ei heller maktstrukturen i feltet, gitt en gang for alle. Styrkeforholdet mellom feltene som befinner seg i det sosiale rom, og innenfor maktfeltet, vil ogs? v?re i forandring. Ulike grupper vil derfor ha ulik grad av makt opp gjennom historien.

 

Del 2: Likheter og ulikheter mellom perspektivene

 

Bourdieus og Foucaults utgangspunkt er ganske likt n?r det kommer til maktanalyse. De vil begge vekk fra et s?kalt institusjonelt maktsyn, som fokuserer p? samfunnets institusjonelle og formelle ordninger. En slik tiln?rming har lenge v?rt dominerende innen samfunnsvitenskap, spesielt i statsvitenskaplige sammenhenger, men egner seg relativt d?rlig til ? beskrive makten, slik den opptrer utenfor det politiske systemet eller i statens og store organisasjoners virkem?te. B?de Foucault og Bourdieu stiller opp et alternativ. Disse alternativene er imidlertid ganske forskjellig. Vi skal se n?rmere p? disse forskjellene, f?r vi igjen ? men n? fra en litt annen vinkel ? dr?fter om de ikke tross alt har noen viktige fellestrekk. Bourdieus begrep om symbolsk makt vil v?re utgangspunktet v?rt i den sammenhengen.

Makten i sivilsamfunnet er utgangspunktet for begge maktteoretikerne, men de begrepsfester denne maktens virkem?te p? ganske ulike m?ter. For Bourdieu er makt kapital. De tre kapitalformene vi nevnte i forrige del er ogs? tre av maktens former. I tillegg ser Bourdieu ogs? p? feltspesifikk kapital. Det vil si hva som er maktressurs innenfor samfunnets delfelt, for eksempel det litter?re feltet. Dette skal vi komme tilbake til i neste del, hvor vi ser p? hvordan han ville analysert makt innenfor det akademiske feltet. Det viktige i denne sammenhengen er imidlertid at Bourdieu beskriver makten som en ressurs som kan benyttes til ? skaffe seg andre goder eller mer kapital. Foucault har, som vi husker, en annen tiln?rming. For ham er det meningsl?st ? snakke om maktressurser p? den samme m?ten. For ham er makten ikke-statisk, intensjonell og kommer "nedenfra". De to har riktignok til felles at makten er relasjonell, men for Bourdieu inneb?rer det noe mer enn det gj?r hos Foucault ? nemlig at selve de samfunnsmessige feltene er konstituert som relasjoner mellom posisjoner. Posisjonene best?r av akt?rer med ulike kapitalsammensetninger.

B?de Bourdieu og Foucault ser for seg at makten er sv?rt ulikt fordelt i et samfunn. Likevel er Bourdieu i st?rre grad en klasseteoretiker enn Foucault. Hos sistnevnte er det ingen teori om fordeling av makt mellom grupper i samfunnet som kan sammenlignes med Bourdieus behandling av kapital som maktressurs, og heller ikke en detaljert teori over hvordan disse makt-ressursene fordeler seg i det sosiale rommet. Hos Foucault er makten snarer overalt, og virkeliggjort lokalt ved hver eneste interaksjon. Begrepet om diskursordener inneb?rer riktignok en systematisering av maktforhold mellom ulike sf?rer i samfunnet, men er i liten grad utviklet i retning av faktisk foreliggende grupper i et samfunn som det franske.

Til n? har ikke forskjellene v?rt store. Det blir de imidlertid p? f?lgende punkter: Foucault kalles ofte for en kunnskapshistoriker. Han er opptatt av hvordan samfunnets forestillinger (viten) om et fenomen endrer seg over tid. Og han er opptatt av hvordan dette p?virker sosial praksis, selv om han bare i liten grad tematiserer denne praksisen selv. Det kommer av hans vektlegging av diskursbegrepet. Bourdieu p? den andre siden er mer opptatt av hvordan samfunnet reproduserer seg selv, og har i mindre grad et perspektiv som tematiserer sosial utvikling over tid.

Bourdieus begrep om symbolsk vold egner seg som utgangspunkt for en tiln?rming mellom de to teoretikerne til slutt. Det er nemlig slik at den symbolske maktens virkem?te, slik Bourdieu beskriver den, minner om et av de kjennetegnene Foucault setter p? makten - nemlig at den virker delvis gjennom ? skjule sin egen virkem?te. Bourdieus begrep om symbolsk vold er den makten som virker fordi den aksepteres og er uerkjent av de dominerte. Det viktige i denne sammenhengen er likevel ? huske p? at Bourdieu ogs? har et begrep om en ?pnere maktform ? alle de tre kapitalformene kan i Bourdieus system foreligge b?de som ?pen og som skjult makt, selv om det f?rstnevnte er vanligst for ?konomisk og sosial makt. Hos Foucault derimot, er det slik at all makt delvis er avhengig av ? skjule sin virkem?te.

 

 

 

Del 3: Hvordan Foucault og Bourdieu ville ha unders?kt/studert :

-       makt innen akademia

-       akademias makt (i forhold til annen makt)

 

Foucault

 

Foucaults maktbegrep er n?rt knyttet til hans diskursbegrep. Siden dette nok ville st?tt sentralt b?de innen hans unders?kelse av makt innen akademia og av akademias makt i samfunnet, tror vi ikke man trenger ? dele opp dette i to forskjellige punkter.

            I Foucaults tekster er de historiske linjene han tegner opp gjerne et sentralt trekk. P? denne m?ten unders?ker og viser han hvordan diskurser og maktrelasjoner har blitt dannet og har ervervet sin styrke. Kunnskapsutviklingen p? feltet ? hva som er de grunnleggende fellesoppfattninger p? omr?det og hvordan disse har blitt utviklet ? st?r ogs? sentralt hos Foucault. Han er s?rlig opptatt av hvordan makt nedfelles i spr?k, materiell og ordninger. Disse vil ha f?tt sin egen form innen akademia og kan dermed studeres for ? f? et bilde av feltet. For en unders?kelse av makt innen akademia og akademias makt ellers i samfunnet ville nok en gjennomgang en historien kunne fortelle mye om de forholdene man n? finner. Alts? kan man se for seg en utredning av akademias utvikling b?de med tanke p? akt?rer i det akademiske feltet, interne strukturer og oppfatninger og relasjoner til samfunnet i sin helhet.

            Med maktbegrepet viser Foucault som vi har sett til mangfoldet av de iboende styrkeforholdene i det feltet hvor de utspiller seg og som bestemmer deres organisering. Han snakker om kamper og sammenst?t som kan styrke eller rokke ved slike maktforhold. Derfor er det fruktbart ? se b?de p? de historiske linjene innenfor et felt, samt sette dette inn i en st?rre sosial kontekst. P? denne m?ten f?r man sett n?rmere p? det mangfold av impulser og relasjoner som kan p?virke slike maktforhold og diskurser.

 

Bourdieu

 

I motsetning til Foucault, tror vi Bourdieu ville studert makt innen akademia og akademias makt atskilt. Dette fordi Bourdieu deler samfunnet inn i forskjellige felt, med s?regne kapitalformer og virkem?ter. Men samtidig er akademia et felt innen samfunnet som helhet, derfor vil det ogs? v?re mulig ? se p? akademias makt i forhold til annen makt i samfunnet.

            For ? studere makt innen akademia, ville nok Bourdieus fokus v?rt rettet mot ? avdekke den gjeldende kapitalform innenfor feltet og se p? hvordan denne kapitalen er distribuert. Innen det akademiske felt er det kulturell kapital som er den gjeldende kapitalformen. Dette er en form for kapital det tar tid ? erverve eller akkumulere og som bygger mye p? akt?renes habitus. Derfor vil nok dette v?re et felt basert p? kulturell reproduksjon, men hvor m?let p? kapital er blitt objektivert gjennom akademiske prestasjoner. P? denne m?ten kan man f? inntrykk av at det kun er prestasjoner og objektive kriterier som ligger til grunn og skjuler den reproduksjon av maktressurser som finner sted i feltet. Som Bourdieu skriver, er kulturell kapital en form for kapital som ikke er lettere ? skjule enn andre kapitalformer. Et annet poeng er at vi i dette feltet finner at den kulturelle kapitalen, gjennom akademiske prestasjoner som m?l, har blitt institusjonalisert og f?r preg av symbolsk kapital.

Hos Bourdieu finner man et klasseperspektiv som kan v?re nyttig i denne sammenhengen. Skal man se p? akademias makt i samfunnet vil det v?re sentralt ? se p? hvem akademia best?r av. Som Bourdieu selv peker p? skjer det en seleksjonsprosess gjennom skoletiden, slik at det p? bakgrunn av strukturer, ressurser og habitus er de ressurssterke i samfunnet som mest sannsynlig vil bli en del av akademia. Gjennom kulturell kapital vil det alts? skje en reproduksjon av denne typen makt i samfunnet, det vil si hvem som f?r ta del i dette maktfeltet. Som Bourdieu skriver, kan akademiske prestasjoner virke som et sertifikat p? kulturell kapital, noe som kjennetegner akademias makt og p?virkning i samfunnet. Alts? er akademias makt i hovedsak bygget p? kulturell kapital. N?r man s? har identifisert hvilken kapitalform som er den fremtredende innen akademia og som den fremmer sin makt ellers i samfunnet gjennom, m? man se p? hvor viktig denne kapitalformen er i samfunnet som helhet. Dette avgj?res i stor grad av det Bourdieu kaller vekslingskursene mellom kapitalformer, noe som i seg selv ofte er gjenstand for kamp.

 

Avslutning

 

Foucault og Bourdieu behandler makt p? en annen m?te enn tradisjonelle maktteoretikere. Som vi har sett er de begge opptatt av makt i det sivile samfunn, og maktens diskursive og symbolske karakter. De skiller seg imidlertid fra hverandre p? viktige punkter i m?ten de beskriver slik makt p?. Bourdieu er opptatt av maktressurser, og begrepsfester dette gjennom en typologi over kapitaltyper. Foucault beskriver makten som allestedsn?rv?rende, intensjonell og normaliserende.

Til sist har vi sett n?rmere p? hvordan de to teoretikerne ville beskrevet makt innen akademia og akademias makt i samfunnet. Den viktigste forskjellen i s? henseende er at Bourdieu ville behandlet de to sp?rsm?lene atskilt, mens Foucault i st?rre grad ville sett dem som resultater av en felles historisk prosess.

 

 

 

 

 

Fra gruppe 3 til gruppe 4

OPPGAVE A H?st 1999

Begrepet om mellomniv?teorier har spilt en viktig rolle i

refleksjonene omkring sosiologiens vitenskapsteori.

1. Gj?r rede for Mertons begrep om mellomniv?teorier.

2. Gj?r rede for Elsters begrep om mekanismer.

3. Dr?ft forskjeller og likheter mellom disse to begrepene.

Sett som oversikt: MELLOMNIV?TEORIER OG MEKANISMER

 

 

Mellomniv?teorier og mekanismer

P? 1930-tallet begynte det nomologisk- deduktive teoribegrepet ? gj?re seg gjeldende i samfunnsvitenskapelig forskning. Denne tiln?rmingen hadde et naturvitenskapelig ideal om ? lage allmenne lover. F?r dette var det Chicagoskolen og pragmatismen som dominerte samfunnsfagene. Talcott Parsons og Robert Merton var blant dem som knyttet seg til dette nye idealet. Begge plasserer seg innen den funksjonalistiske tradisjonen, dog Merton i en moderert og mer pragmatisk utgave. Parsons s?kte ? utvikle en helhetlig teori om samfunnet, en s?kalt ?grand theory?. Med utgangspunkt i denne kritiserte Merton Parsons for ? lage en altomfattende teori, som ikke var relatert til empirisk forskning. I sin kritikk av Parsons lanserte Merton mellomniv?teorier, som et midlertidig alternativ til disse store teoriene. Merton beholder det vitenskapelige idealet om lovforklaringer, men hevder at samfunnsvitenskapen fremdeles er en ung og uutviklet disiplin, og dermed ikke er moden for allmenne lovforklaringer. Naturvitenskapene s? han dermed som et uoppn?elig ideal p? dette tidspunkt.

Merton definerer en teori som et gjensidig sammenknyttet sett av antagelser som man kan utlede empiriske regelmessigheter fra (Merton 1968:47). Mertons mellomniv?teorier tar for seg begrensede aspekter ved sosiale fenomener. Mellomniv?teorier ligger mellom mindre arbeidshypoteser og store systematiske fors?k p? ? lage enhetlig teori. Mellomniv?teorier skal fungere som en retningslinje for empirisk forskning. Teoriene inneholder abstraksjoner, men er samtidig knyttet til observerbare data, slik at empirisk testing er mulig. Merton relaterer seg alts? til praktisk forskning. Tanken er at man starter med en relativt enkel ide, som er utgangspunkt for spesifikke hypoteser som s? testes empirisk. Mertons ambisjon er alts? for det f?rste ? utvikle teorier som en kan utlede hypoteser fra, og at disse hypotesene kan underbygges empirisk. Etter hvert kan man da utvikle et mer generelt skjema som er adekvat til ? knytte sammen flere grupper av spesifikke teorier. Med andre ord en gradvis utvikling mot totale systemteorier. Dette viser hvordan Merton beholdt det vitenskapelige ideal i en modifisert form. Han hadde tro p? at samfunnsfagene ville f?lge i naturvitenskapenes fotspor, det var bare et sp?rsm?l om tid. Dette synet er det f? sosiologer i senere tid som st?tter.  Merton skal selv ha g?tt bort fra dette p? sine eldre dager.

Merton viser til flere eksempler p? mellomniv?teorier, blant annet teorien om rollesett. Man starter med en relativt enkel ide om rollesett. Denne ideen reiser en rekke interessante problemstillinger som en kan utlede et sett antagelser fra, som videre kan brukes til ? utlede empiriske generaliseringer. Dette viser at mellomniv?teorier ikke er logisk utledet fra enhetlige altomfattende teorier om sosiale systemer, men er heller ikke rene empiriske generaliseringer. Et annet aspekt ved mellomniv?teorier er at de skal kunne v?re konsistente med ulike typer av sosiologisk teori. Eksempelvis er teorien om rollesett ikke inkonsistent med bredere teoretiske orienteringer, som for eksempel marxistisk teori. Merton bruker Durkheims Selvmordet som et klassisk eksempel p? en mellomniv?teori. Studien inneholder b?de mikro- og makro-sosiologiske sp?rsm?l. Han unders?ker sm? grupper, men ogs? komparative analyser av spesifikke aspekter ved sosiale strukturer. Mertons beskrivelse av mellomniv?teorier kan hevdes ? v?re noe vag og lite begrenset. Dette har sammenheng med hans m?lsetting om etter hvert ? forene mange teorier i et st?rre system. Dette gj?r at mange teorier passer inn i Mertons beskrivelse av mellomniv?teorier. Et tredje eksempel p? en teori p? mellomniv?et kan v?re Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet. Dette er en lovorientert teori om kollektivdannelse i visse situasjoner med visse betingelser til stede.

 Merton hevder at sosiologer har misforst?tt naturvitenskapen p? sentrale punkter: For det f?rste peker han p? at naturvitenskapene baserer sine lover p? massive observasjoner og empirisk testing. I sosiologien, har man derimot fors?kt ? bygge teorier som tankeeksperimenter, uten empirisk testing. En annen misforst?else, if?lge Merton, er at sosiologene har ansett naturvitenskapene som helhetlige og konsistente. Han peker p? at ingen av naturvitenskapene har slike allmenne teorier som sosiologene har fors?kt ? skape. Mot dette hevder han at naturvitenskapene best?r av en rekke fragmenterte og avgrensede teorier om spesifikke emner. N?r man i sosiologien har fors?kt ? skape totale helhetlige teorier har man i f?lge Merton gjort dette med et feilaktig ideal i naturvitenskapen.

 

 

 

Jon Elster om mekanismer

 

Jon Elster er forankret i rational choice teori og metodologisk individualisme. Han vil med mekanismer forklare sosiale fenomener ved ? identifisere de mekanismene som har produsert fenomenet som ?nskes forklart.

Elster har to m?ter ? snakke om mekanismer p?. I den f?rste som han tar opp i ?Explaining technical change?, er ikke mekanismer et alternativ til lovforklaringer, men et supplement til dem.  I den andre m?ten fra artikkelen ?A plea for mechanism? er mekanismene et alternativ til selve lovforklaringen, ikke bare et supplement.  Han definerer mekanismer som ?frequently occuring and easily recognizable causal patterns that are triggered under generally unknown conditions or with indeterminate consequnses?.  Mekanismer er her en mellomting mellom forklaringer ut fra generelle lover og rent narrative beskrivelser av det enkelte fenomen i sin s?regenhet. 

Elster legger vekt p? kausale m?nster. ? forklare hvorfor noe skjer er ikke nok, vi m? gj?re rede for den kausale mekanismen. Vi kan forklare et fenomen, men vi kan ikke predikere det. For eksempel er det ikke godt ? vite om barn av en alkoholiker selv blir alkoholiker, eller totalavholdsmann. Men vi kan se m?nsteret til begge alternativ i ettertid.

Elster skiller mellom to typer mekanismer; type B mekanismer (forekommer n?r to kausale variabler p?virker en tredje uavhengig variabel i motsatt retning) og type A mekanismer (det er usikkert om kausalkjeden blir trigget, eller hvilket av flere alternativer).

? forklare sosiale fenomener gjennom mekanismer er ? g? bort fra teorien om the black box. Dette sier Elster er som ? g? fra <A f?rer alltid til B> til ? si at hvis <A s? alltid C, D og B>. Elster fornekter ikke at det g?r an ? lage lovaktige forklaringer, men mener dette er vanskelig ? f? til, og ? forklare med mekanismer er et godt alternativ. 

 

Vi tar ubevisste valg. Etter f.eks ? ha kj?pt ny bil, vil vi ofte bekrefte valget vi har tatt, det skal v?re et godt valg. Da er vi selektive i innhenting av informasjon 

En del mekanismer p?virker v?re holdninger. Dette er ?the spillover effect? (hvis atferd P i livsfase X, ogs? P i livsfase Y), ?the compensation effect? (hvis ikke P i X, s? P i Y) og ?the crowding-out effect? (hvis P i X, s? ikke P i Y)

 

Tidligere erfaringer vil p?virke fremtidige valg. Elster skiller mellom to m?ter dette skjer p?. ?The endowment effect?: n?r en god erfaring gir en god fremtid. F. eks hvis en har v?rt p? en fin fransk restaurant, vil en nyte og se frem til nye restaurant bes?k.  

?The contrast effect?: n?r en d?rlig erfaring gir en god fremtid. F. eks n?r en blir frisk etter lang tids sykdom er det sannsynlig at en setter st?rre pris p? livet.  

 

Handling blir utl?st av ?nsker og muligheter. I Tocqueville eksempelet er evnen til ? revolusjonere enten statisk eller dynamisk. Ved d?rlige l?nnsforhold er ?nsket der, men ikke mulighetene. Ved god inntekt er mulighetene der, men ikke ?nsket. Det er mellomsjiktet som gj?r oppr?r mener Elster.

 

Vi er flinke til ? finne unnskyldninger. ?One observes the situation when it arises and finds in it to do what one wants to do? Vi bruker mekanismene ubevisst som unnskyldninger for ? gj?re som vi ?nsker.

 

Mekanismeforklaringer reduserer faren for spuri?se forklaringer. Ved at det i mekanismer m? forklares hele hendelsesforl?pet, unng?r en falske ?rsaksforklaringer.

Faren med ? forveksle kausalitet og n?dvendighet blir ogs? mindre ved mekanismeforklaringer. Man forklarer ikke en hendelse med at ?det m?tte v?re slik? ved en universell lovmessighet. Hele forl?pet m? redegj?res for, m? finne ut hvorfor noe skjedde slik det faktisk skjedde.

Det finnes en lokal kausalitet. Ved ? ?pne de sorte boksene blir tidsavstanden mellom ?rsak og virkning redusert.  

 

Vi kan til en viss grad predikere atferd, men ikke gjennom mekanismer. Men man kan i ettertid (ex post facto) finne ut hvilken mekanisme det var som virket inn p? hendelsen.

Det er to ?nsker; ?nsket om ? v?re som alle andre, og ?nsket om ? skille seg ut fra andre. I valgatferd vil den f?rste stemme p? den mest popul?re kandidaten (bandonwagon mechanism) og den andre p? en kandidat som kanskje ikke st?r s? strekt (underdog mechanism). Hvis befolkningen er delt likt, vil muligens dette f?re til at en vinnerkandidat blir sl?tt p? m?lstreken. 

?To predict behavior we may need to know the strenght of each mechanism, not only their net effect?

 

 

 

 

Forskjeller og likheter mellom Mertons Middle-range Teorier og Elsters begrep om Mekanismer

 

For ? kunne se forskjeller og likheter mellom Elster og Mertons begreper, er det verdt ? merke seg i hvilke retninger av sosiologien de h?rer hjemme. Elsters utgangspunkt er et program om metodologisk individualisme, rational-choice og funksjonalismekritikk. Merton derimot er funksjonalist, men foretar en intern funksjonalismekritikk. S?rlig g?r han i mot Parsons fors?k p? grand theory. At de har teoretisk forskjellig st?sted gir seg en rekke utslag i m?ten de utvikler sine begreper om henholdsvis ?mekanismer ? og ?middle-range theories?.

Det er viktig ? aksentuere forskjellene i synet p? ?sosiale lover? mellom Elster og Merton. Merton problematiserer dette i noe st?rre grad enn Elster, ved ? understreke sitt syn p? vitenskapen som en kumulativ prosess og ? insistere p? at samfunnsfagene enda ikke er modne for ? lage lovforklaringer. Den tidlige Elster tar utgangspunkt i lovforklaringer, men kritiserer en rekke mangler ved disse. En av de st?rste manglene er at de ikke makter ? redegj?re for kausalitetsforl?pet ved et sosialt fenomen i tilstrekkelig grad. Man n?yer seg med ? forklare ?B fordi A?. En slik forklaring inneholder det Elster kaller for en ?black box?. Disse m? ?pnes?. Dette inneb?rer ? redegj?re for ?fordi ? leddet?, mellom A og B.

 Dette er imidlertid ikke det sentrale poenget for v?r tiln?rming til forskjellene og likhetene mellom Merton og Elsters begreper.

 Man kan si at Merton og Elster starter i hver sin ende av problemet med sosiale lover. Merton maner til moderasjon vedr?rende vitenskapelige lovforklaringer, og vil heller starte med ? bygge tilstrekkelig mange mellomniv?teorier, for s? ? forene disse i et st?rre nettverk av samfunnsvitenskapelige innsikter. Elster starter friskt ut med ? referere til sosiale lover, men kritisere manglene ved dem. Dette inneb?rer alts? en forst?else hos Elster av at sosiale lover kan formuleres, men det beh?ves perfeksjonering og flere analytiske redskaper ? som for eksempel begrepet om mekanismer. Sagt p? en annen og frankofil m?te: Er mekanismeforklaringer/middle-range teorier ?faute de mieux?, eller snarere ?comme il faut??

Elster revurderer imidlertid sitt syn p? mekanisme. Det er n?r vi sammenligner Merton med den senere Elster at likhetene mellom dem begynner ? bli interessante. Da har de i st?rre grad det samme m?l/prosjekt for samfunnsvitenskapen;

Elster modererer seg med hensyn til lovforklaringer i sin andre forst?else av mekanismer. I teorien er lovforklaringer fortsatt et ideal, men altfor vanskelig ? lykkes med. Derfor er man tvunget til ? n?ye seg med det nest beste, nemlig mekanismeforklaringer. Slik n?rmer han seg Merton i ? konsentrere seg mer om muligheter og begrensninger i den faktiske forskningsaktivitet.

En likhet mellom mellomniv?teorier og mekanismeforklaringer ligger i vektleggingen av ? forklare det st?rre og sammensatte, med det enkle og mindre. Her er imidlertid noen forskjeller i fremgangsm?te mellom de to, som kan forklares med deres forskjellige innfallsport til problemomr?det. Elster, som metodologisk individualist, vil dekonstruere makrofenomener for ? finne frem til det handlende individ som har muliggjort fenomenet. En lovforklaring som bare forklarer forhold mellom makroforhold er utilstrekkelig, man m? ta turen nedom mikroniv? for ? forklare hvordan disse makrofenomenene virker p? hverandre. Mertons fokus, som funksjonalist, er ? g? ned p? mellomniv? for ? avdekke  ??interconnected and empirically confirmed propositions about the structure of society and its changes, the behavior of man within that structure and the consequenses of that behavior?. Dette kan minne om Elsters metode, men Merton gj?r det qua funksjonalist. Han legger ikke den samme tyngde p? den enkelte akt?r som rasjonell og intensjonell, men legger vekt p? individer innenfor struktur og grupper.

Elster vil finne en mellomting mellom lovforklaringer og rene beskrivelser. Merton vil finne en mellomting mellom altomfattende teori (grand theory) og enkle arbeidshypoteser. Utgangspunktet deres er dermed ganske likt.

            For Merton er rene arbeidshypoteser for snevre, et niv? av abstrahering m? til for ? kunne lage begreper og generalisere ut fra det enkelte tilfellet. Det m? med andre ord bygges teori p? mellomniv?.

            Elsters begrep om mekanismer skal redde oss fra ?mere descriptions?. Mekanismer har ?forklaringskraft? fordi de er mer generelle enn det enkelte fenomen de beskriver. ? tale om mekanismer inneb?rer ingen forutsetninger om at det sosiale liv er mekanisk eller ?rsaksbestemt. Sosiale mekanismer kan gjerne v?re intensjonale. For eksempel er rasjonelle valg en viktig mekanisme hos Elster.

            M?ten de redegj?r for sine respektive begreper er ogs? litt forskjellig. Elster skriver som om han er p? konkret jakt etter hva som har frembrakt et fenomen. Finn mekanismene og du har forklart det! Merton snakker mer om generell teoribygging og utvikling av tilstrekkelig abstraherte begreper for generaliseringsform?l. Kanskje ikke den vesentligste av forskjeller, men allikevel verdt ? nevne.

 

Den nomologisk-deduktive metode er ideal for b?de Elster og Merton. Begge teoretikere ser imidlertid at det er knyttet store problemer til idealet om lover. Elster starter ut med mekanismer som et supplement til lover, men modifiserer seg og bruker senere mekanismer som et alternativ til lovforklaringer. Han fastholder likevel lovforklaringer som ideal, selv om han ser mulighetene for ? lage lover som vanskelige, nesten umulige:? The ?plea for mechanisms? is not an argument against lawlike explanations, only against the idea that when such explanations fail- which they usually do- we must fall back on narrative and description.?(Elster: A plea for mechanisms: 1998: 77). Motsetningene mellom de to oppfatningene av mekanismer(tidlig vs sen Elster) m? sees som en forskjell i vektlegging med betydning for den faktiske forskningsaktivitet, snarere enn en ontologisk eller epistemologisk motsetning.

Merton plasseres hos Mj?set (Mj?set: Theory, Understandings of?2000:154) blant teoretikere som fastholder et lovideal, men  Mertons utforming av strukturfunksjonalisme, slik den er gjort rede for i artikkelen om middle-range theories, g?r i retning av ? v?re en begrepsramme og et sett metodologiske retningslinjer til bruk i empirisk forskning.

 

 

Fra gruppe 4 til gruppe 5

OPPGAVE 2 V?r 2001

Sosiologien preges i dag av flere generelle teoribygninger

(grunnlagsteori) og av en rekke ledende teoretikere som ofte har

motstridende hovedsynspunkter.

A. Velg to representanter for sosiologisk grunnlagsteori (aktuelle

navn p? pensum er Bourdieu, Giddens, Habermas, Luhmann, Elster,

Coleman, Foucault, men du kan ogs? velge andre) og gi en kort

framstilling av deres hovedsynspunkter.

B. Dr?ft hvorvidt de to har noe forhold til det Merton kaller for

teoretisering p? mellomniv?et (?middle range theories?).

C. Dr?ft hvordan de grunnlagsteoriene du har behandlet ville forsvare

sin status som et n?dvendig grunnlag for empirisk sosiologisk

forskning. Bruk gjerne eksempler fra et utvalgt sosiologisk

forskningsomr?de som illustrasjon.

Sett som overskift: To sosiologiske grunnlagsteorier

 

Anders, Jens Kr, Linda, Marit B, Marit G, Turid

 

OPPGAVE 2, v?r 2001

Sosiologien preges i dag av flere generelle teoribygninger (grunnlagsteori) og
av en rekke ledende teoretikere som ofte har motstridende hovedsynspunkter.

A. Velg to representanter for sosiologisk grunnlagsteori (aktuelle navn p?
pensum er Bourdieu, Giddens, Habermas, Luhmann, Elster, Coleman, Foucault, men du kan ogs? velge andre) og gi en kort framstilling av deres hovedsynspunkter.

B. Dr?ft hvorvidt de to har noe forhold til det Merton kaller for teoretisering
p? mellomniv?et (?middle range theories?).

C. Dr?ft hvordan de grunnlagsteoriene du har behandlet ville forsvare sin
status som et n?dvendig grunnlag for empirisk sosiologisk forskning. Bruk
gjerne eksempler fra et utvalgt sosiologisk forskningsomr?de som illustrasjon.

Sett som overskift: To sosiologiske grunnlagsteorier

Innledning

Denne oppgaven b?rer preg av at den er et resultat av et fragmentert og delvis 澳门葡京手机版app下载e mellom 6 gruppemedlemmer. Strukturen f?lger oppgavenumrene kronologisk. Vi har valgt ? skrive om grunnlagsteoretikerne Jon Elster og Anthony Giddens. Grunnen til dette er delvis at  vi hadde behov for ? utvide v?r forst?else av disse teoretikerne i forhold til pensum og eksamen, dernest at Giddens spesielt - ikke er til ? komme utenom i dagens sosiologi.

A. Om Jon Elsters teori

Jon Elster sier selv at han er en metodologisk individualist, og han representerer teorien om rasjonelle valg (R.C). Ut fra dette kan vi si at han legger vekt p? at et hvert sosialt fenomen m? forklares via individenes handlinger. Elster bruker i stor grad spillteori for ? eksemplifisere sine poenger, og gjennom dette viser han den kollektive irrasjonalitet. Elster er ogs? sv?rt kritisk til funksjonalistiske teorier.

I l?pet av hans pensumtekster kan vi se en tydelig utvikling i tid fra ?Explaining Technical Change? i 1983 til ?A plea for mechanisms? i 1998. Boka ?Nuts and Bolts? (1989) st?r her i en mellomstilling. Utviklingen g?r p? hans syn p? mekanismer i forhold til covering law- teori.

Begrepet om mekanismer er ett av Elsters mest sentrale begreper. Han opererer med to forskjellige fremstillinger av begrepet. Gjennom dette ser vi endringen i hans syn p? teori og forklaringer. I artikkelen fra 1983 bruker han begrepet mekanismer som et alternativ til black box-forklaringer, og en videref?ring av en reduksjonistisk tiln?rming til lovforklaringer (mekanismetype 1). I artikkelen fra 1998 beskrives mekanismene som et alternativ til selve lovforklaringene (mekanismetype 2). Her kan vi se en utvikling der mekanismene g?r fra ? v?re en redusert del av lovforklaringene til ? bli et alternativ til dem. Hans tidligere uforbeholdene entusiasme til teorien om rasjonelle valg blir dempet noe ned. Han kobler mekanismebegrepet l?s fra den tradisjonelle naturvitenskaplig-inspirerte forklaringsmodellen (covering-law) som han holdt fast ved i artiklene fra 1983 og 1989.

Elsters hensikt med mekanisme-begrepet er ? gi et bedre alternativ til black box-forklaringer. Han vil koble individuell handling til mikro- og makroutfall, og dette er et eksempel p? at Elster er metodologisk individualist. Mekanismene er ment ? koble sammen mikro og makro, og v?re en beskrivelse av handlingssituasjonen. Den beskriver handling som en kausal prosess ved ? skille handling og konsekvens fra hverandre.

I ?A plea for mechanisms? har Elster som sagt videreutviklet mekanisme-begrepet i forhold til funksjonen det utgj?r. Begrepet er ogs? blitt mer differensiert. Elster opererer her med ?type A? og ?type B? - mekanismer. Type A-mekanismer finner vi n?r mekanismer i par er gjensidig ekskluderende. Her kan man ikke predikere om mekanismene vil bli utl?st. Type B-mekanismer finner vi n?r par av mekanismer opptrer samtidig med motsatte effekter p? den avhengige variabelen. Selv om man noen ganger kan predikere om disse mekanismene blir utl?st, kan man ikke predikere nettoeffekten p? disse motsatte mekanismene. Elster skiller ogs? mellom B1 og B2 mekanismer. Dette viser til distinksjonen mellom situasjoner der de to motst?ende mekanismene utl?ses samtidig av samme grunn (B1), og situasjoner der den ene utl?ses p? grunn av den andre (B2). Omfanget av denne teksten gir ikke rom for ? komme med eksempler.

Elster kan tolkes i den retning at mekanisme er et annet ord for ?rsaksvariabel. Disse ?rsaksvariablene er ikke absolutte effekter (If A, then sometimes B). Et eksempel p? en situasjon der en mekanisme opptrer kommer vi tilbake til under del C, under eksemplet med barn av alkoholiserte foreldre. Dette er et eksempel p? en type-B mekanisme.

Vi har sett at Elster vil forklare samfunnsfenomener gjennom mekanismer. Han vil ogs? finstemme m?ten vi tolker akt?renes handlinger p?. I f?lge Mj?set n?rmer Elster seg et interaksjonistisk st?sted i pensumteksten fra 1998. Selv om han fortsatt har et teoriideal fra R.C (dette kan vi se i sitatet nedenfor), har han i den siste artikkelen vi leser g?tt i retning av Goffman og andre interaksjonister.

Elster ender med ? forklare det irrasjonelle i samfunnet ved hjelp av rasjonalitet. I det at han sl?r kontra, berger han R.C. som teoriideal.

 

?The ?plea for mechanisms? is not an argument against lawlike explanations, only against the idea that when such explanations fail - which they usually do - we must fall back on narrative and description? (Elster 1998:49).

 

B. Om Anthony Giddens teori

Anthony Giddens vil med sin strukturasjonsteori overskride dikotomien mellom objektivistiske og subjektivistiske forst?elser av sosial praksis. Han ?nsker ? rekonstruere teori med sikte p? ? utvikle et nytt rammeverk for sosiologi og vil gjeninnsette den selvstendige, kritiske akt?r. Han kritiserer de objektivistiske forst?elsene (strukturfunksjonalisme, strukturalisme, poststrukturalisme) for "objektsimperialisme" - de legger for sterke ytre begrensninger p? akt?renes handling og kunnskap, slik at det lett ender opp i strukturell determinisme. Han er dessuten uenig i at strukturalismen b?r komme fra naturvitenskapen (jfr. f.eks. hom?ostaseteorien). Strukturbegrepet henter han fra fortolkende sosiologi - Levi-Strauss m.fl. - der subjektet oppl?ses i spr?ksystemstrukturer - spr?ksystemet gj?r at det snakkes - strukturen oppfattes som spr?k. P? den annen side kritiserer han de subjektivistiske forst?elsene (fenomenologi, etnometodologi, symbolsk interaksjonisme) for "subjektsimperialisme" - ikke i stand til ? gj?re rede for hvordan handlende subjekter er og handler i en struktur. Begge tradisjoner leder alts? til en feilsl?tt dualistisk forst?else av handling og struktur - en dualisme som Giddens vil overvinne ved ? nyfortolke den som strukturens dualitet. Vi vil i det f?lgende gj?re rede for sentrale begreper i strukturasjonsteorien.

Strukturforst?elsen - strukturens dualitet / strukturasjon

Prinsippet om strukturens dualitet inneb?rer at b?de handling og struktur m? forst?s p? nye m?ter. Akt?r og struktur er ikke motsetninger, men de forutsetter hverandre gjensidig. Struktur er b?de en forutsetning for (medium)og et resultat av handlinger. Den har en virtuell eksistens, eksisterer innvendig som minnespor, og sees som muliggj?rende for handling, men kan ogs? virke begrensende. Struktur forekommer ikke i noe fastt?mret m?nster, men mer som f?ringer, i form av generative regler og ressurser. Reglene og ressursene er samtidig midler til systemproduksjon ( se neste avsnitt). Generative regler er skjemaer for handling som er s? generelle at de er overflyttbare p? tvers av tid og rom. Regler sees som sosiale teknikker eller generaliserbare prosedyrer som er knyttet til kompetente sosiale akt?rer. Regler er b?de meningskonstituerende og normative. Regler er ogs? alltid uttrykk for herred?mme og maktforhold. Regelf?lgende praksis inneb?rer alltid ? anvende ressurser (handling knyttet til maktut?velse). Man skiller mellom to typer ressurser: 1) Allokative ressurser - sosiomaterielle ressurser og bearbeidelser av disse. 2) Autoritative ressurser - ikke-materielle ressurser - kunnskap og autoritet - som gir kontroll over andres handlinger. Akt?rene trenger ressurser av allokativ og autoritativ art for ? handle. Mangel p? ressurser virker begrensende p? akt?ren. Det er ulik fordeling av ressurser, slik at det alltid er asymmetri i makt mellom ulike akt?rer.  Giddens skiller mellom struktur og systemer. Systemer, i motsetning til struktur, har en reell eksistens. Sosiale systemer er reproduserte forhold mellom akt?rer eller forsamlinger, organisert som regul?re sosiale praksiser. Systemene kan strekke seg ut i tid og rom og komme ut av individets kontroll. Strukturasjon er tilstander som styrer strukturenes kontinuitet (eller transmutasjon) og styrer derfor ogs? reproduksjonen av sosiale systemer.    

Ideen om strukturens dualitet ligger implisitt i strukturasjonsbegrepet.

Kritikk av Giddens strukturbegrep

Giddens vil gj?re strukturbegrepet mer fleksibelt ved ? se struktur som virtuell (og som dynamisk- strukturasjon), men han har problemer med ? gjennomf?re sin id? om strukturen som et indre forhold. Han har, p? grunn av beskrivelsen av strukturens regler og ressurser, blitt kritisert for ideen om dens eksistens p? tvers av tid og rom, og i tillegg for ? ha undervurdert betydningen av materielle strukturer. Han har videre blitt kritisert for at skillet mellom struktur og system inneb?rer en gjeninnf?ring av en ny type dualisme, bare med andre begreper.

Akt?rforst?elsen

Giddens vil med sin handlingsteori ivareta subjektets refleksivitet og autonomi. I dette arbeidet har han hentet inspirasjon fra Sch?tz, Garfinkel og Goffman, men som nevnt kritiserer han disse for ikke ? kunne forklare hvordan subjektet handler i en struktur.

P? den annen side er det sentralt for Giddens at akt?rer ikke f?rst og fremst er b?rere av roller, funksjoner eller strukturer, men er bevisste, refleksive, kompetente og m?lrettede, med et kunnskapspotensiale for kunnskap om egne handlingsbetingelser og alternativer. Her kan hans teori minne om RAT (teorien om rasjonelle valg) - den bevisste akt?r som handler rasjonelt etter klare intensjoner - men Giddens ser ikke handling som en serie enkelthandlinger eller rasjonelle beslutninger, men som en evigvarende str?m eller en flyt (dur?e) av handlingsforl?p - slik at det ? stanse opp og treffe valg, vil v?re unntak i handlingsforl?pet. RAT gj?r disse unntakene til en regel.

Gjennom sin evne til kontinuerlig refleksiv overv?kning av handlingsforl?pet (reflexive monitoring) likner Giddens akt?r p? RAT-akt?rens rasjonalitet ved valg, men hos Giddens skjer dette som regel gjennom praktisk bevissthet, der akt?rens rasjonalitet og refleksivitet normalt ikke er diskursivt formulert , jfr. Goffmans analyse av interaksjon - encounters - tilfeldige m?ter, der man kan observere klare standarder for rutiner i dagliglivet, som tur-taking, hvor lenge man kan se hverandre inn i ?ynene osv. P? det praktiske bevissthetsniv? skjer handlinger som rutinisert atferd (og som institusjonalisering), der rutinene tjener som en type v?ren som beskytter individet mot ontologisk usikkerhet. Man vet hvordan man skal fortsette (how to go on) i konkrete situasjoner. Uintenderte konsekvenser av handlingene forklarer hvordan reproduksjon skjer p? makroplan - og hvordan institusjonalisering foreg?r. Giddens skiller mellom praktisk bevissthet og diskursiv bevissthet, Handling kan rasjonaliseres over til det diskursive plan, der akt?ren gir grunner for handlingen eller kan gi en spr?klig formulering av regler.

Grunnbegrepet i Giddens' handlingsteori er ikke den enkelte handlingsenhet, akt?r, intensjon eller rasjonell beslutning, som alle bare er aspekter ved selve handlingen. Grunnbegrepet er det han kaller agency, som kan oversettes med handlingsutf?relse eller virksomhet.

Agency inneb?rer at handling sees som praksis som ut?ves i tid og rom og at den individuelle akt?r p? ethvert tidspunkt i en gitt handlingssekvens ville hatt mulighet til ? handle forskjellig og gjennom dette skape endring i struktur/ system. Med dette begrepet vil Giddens gi akt?ren fri vilje og muligheter for selvstendig handling. Men han har f?tt kritikk for dette, bl.a. av Barnes, som mener Giddens gjennom ? hevde den fri vilje havner i en subjektspol, slik at han mislykkes i ? overskride dualismen akt?r-struktur.

Mot dette kan hevdes at Giddens peker p? det gjensidige i forholdet mellom akt?r og struktur. Kan det forst?s slik at det i akt?rens handlinger ligger strukturelle f?ringer, men at disse f?ringene er dynamiske - mulige for akt?ren ? modifisere eller ? endre? Dette er uklart.

B. Om Mertons mellomniv?teorier

Vi vil her begynne med ? si litt om Mertons mellomniv?teorier, deretter litt om Elsters mekanismebegrep, for s? ? si noe om hvordan disse st?r i forhold til hverandre: likheter, forskjeller og hvordan de eventuelt kan utfylle hverandre. Videre vil vi sammenlikne Giddens strukturasjonsteori med Mertons mellomniv?teori.

Robert Merton og hans teoretisering p? mellomniv?et

En teori er i f?lge Merton et gjensidig sammenknyttet sett av antagelser som man kan utlede empiriske regelmessigheter ut fra, og en teori p? mellomniv? ligger mellom de mindre arbeidshypotesene som brukes i konkret empirisk forskning p? den ene siden, og de altomfattende, overordnede teoribygningene med ambisjoner om ? forklare alle regelmessigheter i sosial atferd, organisering og endring p? den andre. Eksempler p? slike teorier er avviksteori, relativ deprivasjonsteori og rollesett-teori. De er verken utledet fra altomfattende teoretiseringer eller empiriske generaliseringer. En kan si at de skal v?re b?de empirisk og teoretisk forankret samtidig. Vi ser at mellomniv?et p? denne m?ten kan utgj?re et bindeledd mellom teori og empiri, og Mertons h?p er vel at dette er veien ? g? for ? sikre at sosiologien blir bedre i stand til ? utvikle gode teoretiske modeller med empirisk relevans.

Merton kritiserer b?de de altomfattende teoribygningene og de sv?rt empirin?re arbeidshypotesene uten s?rlig videre teoretisk relevans. Kritikken hans bygger p? ideen om at samtidig som en skal ha ambisjoner om ? strekke seg mot mer altomfattende teorier, s? er dette en m?ysommelig prosess som tar tid, og som n?dvendigvis m? bygge p? og ha kontakt med en empirisk virkelighet. De altfor begrensede teoriene egner seg ikke til ? strekke seg etter disse idealene, mens de altomfattende, enhetlige teoribygningene ikke tar hensyn til empiriske fakta og pr?ver ? bygge samfunnsteori som rene tankeeksperimenter. Dermed kommer de begge til kort.

Merton er funksjonalist, og har dermed naturvitenskapelige lovforklaringer som ideal i sine teoretiseringer, men han mener at sosiologer har misforst?tt naturvitenskapene p? vesentlige punkter i sine fors?k p? ? f?lge dette idealet. Han viser til at naturvitenskapene har kommet frem til sine lovmessige teorier ved hjelp av grunnlegende observasjoner og testing - alts? i n?r tilknytning til empiri. Dessuten er dette en tradisjon som er mye eldre enn den sosiologiske, s? det ville v?re merkelig hvis vi hadde kommet like langt som dem. Han p?peker ogs? at naturvitenskapelige modeller slett ikke er enhetlige og konsistente, men tvert i mot relativt avgrensede teorier om spesifikke emner.

Den modellen for samfunnsforskning som Merton argumenterer for er kort sagt ? begynne med spesifikke modeller som det utledes hypoteser fra. Disse skal s? testes empirisk, og etter hvert kan en bygge mer generelle teorier ut fra denne akkumulerte kunnskapen. If?lge Merton er mellomniv?teoriene ofte konsistente med flere overordnede, motstridende teoriretninger samtidig, og avsl?rer dermed tilsynelatende motsetninger. P? denne m?ten oppfordrer mellomniv?teoriene til 澳门葡京手机版app下载 og vitenskapelig dialog heller enn polarisering og statuskamp forskere i mellom. Dette er nok en av Mertons hjertesaker.

Elsters mekanismer i forhold til Mertons mellomniv?teorier.

Jon Elster er klart tilknyttet RC-tradisjonen i sosiologisk teori, en teori som ofte brukes til ? kritisere funksjonalismen, som Merton er en sentral representant for. Likevel er det viktige likheter mellom de to begrepene. B?de Elster og Merton har utledning av lovmessigheter, i naturvitenskapelig forstand, som et ideal i sosiologisk forskning. Begge har innsett at dette er en fryktelig vanskelig, for ikke ? si umulig, m?lsetning. Men de oppgir ulike grunner for hvorfor det er s? vanskelig. Merton mener det er fordi samfunnsvitenskapene enda ikke har kommet langt nok, men at en ved hjelp av nitidig arbeid vil oppn? dette m?let. Elster startet som en varm forkjemper for lovforklaringer, men kom etter hvert frem til at samfunnsvitenskapenes problemer er s? komplekse at lovforklaringer ofte blir umulige ? komme frem til.

Selv om b?de Elster og Merton fors?ker ? legge frem et alternativ til idealet om lovforklaringer, kan det virke som de har en noe ulik tiln?rming til saken. Mens Elster fremmer ?sitt program? for hvordan sosiale fenomener best kan forklares, ser Mertons tekst i st?rre grad ut til ? omhandle vitenskapelig praksis p? metaniv?, og ? v?re en mer generell advarsel mot polarisering og manglende empirisk forankring.

Det synes derfor naturlig at de har kommet med hver sin l?sning p? dette problemet. Merton introduserer sine mellomniv?teorier som over tid skal utfylle hverandre og gi et mer helhetlig bilde, mens Elster alts? beveger seg fra lovforklaringer til mekanismer og idealiserte modeller.

Begge holder imidlertid fast ved at lovforklaringer, n?r det er mulig, er og blir det beste alternativet. De innf?rer henholdsvis mekanismer og mellomniv?teorier som den ?nest beste? (Elster) eller ?midlertidige? (Merton) l?sningen, og alts? bedre enn narrative eller deskriptive forklaringsmodeller. Som en konsekvens av dette, er de ogs? enige i at samfunnsforskning er (b?r v?re) en kumulativ prosess p? linje med enhver annen vitenskap (de tenker nok da begge s?rlig p? naturvitenskapene).

En viktig forskjell mellom de to er imidlertid at mens Elster er en metodologisk individualist, kritiserer Merton eksplisitt teorier som g?r for langt ned p? mikroniv?.

Som sagt er de begge opptatte av den empiriske forankringen som en n?dvendighet i sosiologiske forklaringer. Det kan derfor virke litt spesielt at Elster selv er en uforbederlig teoretiker.

 

Giddens og teoretisering p? mellomniv?

Det er i utgangspunktet noks? vanskelig ? sammenligne Giddens ?Elements of the Theory of Structuration? og Mertons ?On Sociological Theories of the Middle Range?  fordi f?rstnevnte er en handlingsteori, mens den andre er en vitenskapsteoretisk tekst. Vi skal likevel peke p? noen forskjeller og likheter mellom disse tekstene.

Giddens mener at de fleste sp?rsm?lene om hvorfor ting skjer i samfunnet ikke beh?ver noen generalisering til svar og at avdekkingen av generaliseringer ikke er det eneste viktige for samfunnsteori og at andre tenkere har misforst?tt konseptet med generaliserende forklaringer. I hans oppgj?r med ?den ortodokse konsensus? plasserer han seg i en distansert venteposisjon og sier at samfunnsvitere har en lang vei ? g? f?r en kan gj?re sine generaliseringer til lovmessigheter. I innledningen til hans strukturasjonsteori sier han at generaliseringene i samfunnsvitenskapene tenderer mot to poler. Den ene samler rundt seg de generaliseringene om forhold som akt?rene vet om og som de handler i et refleksivt forhold til. Denne formen for generaliseringer er det, i flg. Giddens, de han kaller 'structural sociologists' som driver med. Han mener selv at disse generaliseringene gir seg selv og at observat?rer kun beh?ver ? gi de en ny diskursiv form.

            Merton og Giddens enige i at teoribegrepet ikke skal omhandle et sett universelle lover, og at samfunnsforskere misforst?r om de tror at det er denne typen teori de skal arbeide med. De peker begge p? at det til dags dato ikke har blitt utviklet noen fruktbare altomgripende teorier, ikke en gang innen naturvitenskapene.

Med sin strukturasjonsteori vil Giddens  fors?ke ? overvinne dikotomien mellom objektivistiske og subjektivistiske forst?elser av sosial praksis. For ? gj?re dette, anvender han noen begreper som man kan si at befinner seg p? et mellomniv?. Ett eksempel p? slike begreper er praktisk bevissthet (n?rmere forklart i del A). Dette begrepet er p? ingen m?te en mellomniv?teori i seg selv, men man kan si at begrepet befinner seg i et omr?de mellom ugeneraliserbare enkelthendelser p? den ene siden, og systematiske, overordnede teorier p? den andre. Praktisk bevissthet viser til prosesser som har konsekvenser for viktige deler av den sosiale strukturen. Videre kan det brukes til ? utlede empiriske generaliseringer, vi kan for eksempel forklare rutinisert atferd hos studenter eller kirkegjengere: de vet hvordan de skal fortsette (how to go on) under for eksempel en forelesning eller nattverd uten ? reflektere s?rlig over hva de gj?r. En slik rutinisering er i f?lge Giddens et grunnleggende trekk ved sosial integrasjon.

Man kan si at Giddens? handlingsteori g?r lengre enn til teoretisering p? mellomniv?. Med denne teorien fors?ker han ? forklare sosial handling i alle slags situasjoner. Den er ikke en teori om et spesifikt emne, som mellomniv?teorier i f?lge Merton skal v?re, men om all handling. Den n?rmer seg likevel ikke en overordnet teori, men er for omfattende og abstrakt til ? kunne utlede empiriske generaliseringer, noe som er en av forutsetningene for mellomniv?teorier. Giddens teori kommer likevel inn under Mertons kritikk av store teorier.

 

 

 

C. Grunnlagsteoretikerne i forhold til empirisk forskning

Hva skal vi forst? med reformuleringen ?forsvar av grunnlagsteorienes status som n?dvendig grunnlag for empirisk sosiologisk forskning?? Det er n?rliggende ? oppfatte dette som ?argumenter for hvorfor empirisk sosiologisk forskning ikke vil kunne foreg? uten akkurat denne grunnlagsteorien?. Dette oppfatter vi som en oppgave med noks? strenge impliseringer, nemlig at all empirisk sosiologi er fullstendig avhengig av denne teorien. Dette inneb?rer en forst?else av andre grunnlagsteorier (som kan tenkes ? overlappe den aktuelle i stor eller liten grad) som utilstrekkelige. Et argument for Elster vil slik bli et argument mot Giddens. Vi vil velge en mer moderat tiln?rming til oppgaven, der vi vektlegger ?argumenter for grunnlagsteoriens pragmatiske verdi i empirisk forskning?. Vi konsentrerer oss alts? om hver enkelt teoris anvendelighet i empirisk sosiologisk forskning. M?let er en ?Veileder? for den som ?nsker ? bruke v?re to utvalgte i empirisk forskning.

Giddens

Eksakt hvordan sosiologen skal g? fra ? lese om Giddens? strukturasjonsteori til aktivt ? bedrive empirisk forskning er ikke gitt av Giddens? pensumbidrag. I introduksjonen til The Constitution of Society (s. xxx) sier han at verken strukturasjonsteoriens logikk eller substans b?r virke begrensende i forhold til valg av metode (eller ?forskningsteknikker?). Litt senere (kap. 1, s. 3) aksepterer han et hermeneutisk utgangspunkt, men bare s? lenge beskrivelsen av menneskelige aktiviteter gj?res ut fra krav om kjennskap til hvilke levem?ter som kommer til uttrykk gjennom disse aktivitetene.

Selv om Giddens bestreber seg p? ? balansere strukturasjonen av individuelle akt?rer og institusjonelle systemer som noe gjensidig, vidtrekkende og vedvarende, er han ikke redd for ? komme i ubalanse n?r han skal velge mellom ? forklare sosial endring eller sosial reproduksjon. Det er slik vi ser det 1) institusjonenes utstrekning i tid og rom, 2) reproduksjonen av sosial praksis (gjennom de strukturgitte regler og ressurser som muliggj?r og begrenser nettopp den sosiale praksisen) samt 3) betydningen av og innholdet i akt?renes praktiske bevissthet - det kunnskapsmessige grunnlaget for reproduksjonen av sosial praksis og institusjoner - som i f?lge strukturasjonsteorien b?r v?re objekt for sosiologens empiriske forskning. Videre mener han at akt?renes kunnskap om sine egne forhold er undervurdert og at st?rre vekt b?r legges p? unders?kelser om hva hver enkelt kan si om seg selv.                 

Kort sagt er strukturasjonsteorien som grunnlagsteori best egnet til ? forklare hvorfor ting fortsetter ? bli slik de har v?rt. Med metodologisk (?teknisk?) frihet til ? benytte kvalitative intervju, tekst- og bildeanalyser, sp?rreskjema og statistiske oversikter, kan strukturasjonsteorien benyttes til ? tolke de fleste former for data.

Et empirieksempel

For ? forst? hvorfor et gitt utvalg mennesker bosetter seg der de gj?r, m? forskeren i tr?d med strukturasjonsteorien avdekke hvilke regler og ressurser det er som muliggj?r og begrenser valgene til disse menneskene.

Hvordan vektlegger de familie og venners bosted, muligheter til jobb, utdannelse eller annet? Hva betyr klima, infrastruktur, boligpriser osv? Er det forskjell p? hvor n?rt s?nner og d?tre bosetter seg foreldrene?

Giddens? metodologiske frihet fremst?r her som forst?elig: En kvalitativ unders?kelse kan blant mye annet bidra med nye variabler, som forskeren selv ikke hadde tenkt p?, mens kvantitative unders?kelser (f.eks. korrelasjonsanalyse) kan avdekke systematisk samvariasjon mellom variabler.

For den strukturasjonsteoretiske analysen blir det en oppgave ? bestemme hva som er regler, og hva som er ressurser. Hvordan virker reglene inn p? akt?renes valg, og hvordan kan ressursene anvendes av akt?rene; hva er det strukturen gj?r mulig, og hvilke begrensninger inneb?rer den?

Elster

Ved ? vise til forrige avsnitt og det vi skrev om Giddens? metodologiske ?penhet, ser vi hvordan Elster og Giddens ikke med n?dvendighet utelukker hverandre gjensidig. Mens strukturasjonsteorien ikke utelukker (bl.a.) korrelasjonsanalyse, er dette en fremgangsm?te Elster gjerne ser benyttet.

I bestrebelsene etter ? avdekke hvilke mekanismer det er som f?r et gitt utvalg mennesker til ? bosette seg der de gj?r, er korrelasjonsanalyse noe Elster kan fremholde som sv?rt nyttig. Systematisk samvariasjon og isolering av variablenes styrke, kan lede den empiriske forskeren frem til hvilke ?rsaksvariabler som f?rer til hvilke effektvariabler. Korrelasjonsanalyse gir ingen deterministiske forklaringer, men en delvis forst?else av fenomenet.                  

Ved ? studere utvalg av mennesker som har bosatt seg p? forskjellige steder, og ? sortere disse etter ulike variabler, vil samvariasjon kunne tre frem.

Elsters mekanismebegrep og kausalteori vil slik kunne benyttes for ? ?ke forst?elsen av en rekke fenomener som kan unders?kes statistisk ved hjelp av variabler - ikke bare valg av bosted. Et annet eksempel er barn av alkoholikere og deres senere alkoholvaner. Hvis halvparten av barna blir alkoholikere, og den andre halvparten blir fullstendig avholds, blir den gjennomsnittlige effekten 0. Som vi ser her betyr ikke dette at fenomenet er uten betydning for disse barnas forhold til alkohol.

Oppsummert om Giddens og Elster

Giddens har ikke selv noe stort empirisk materiale ? legge frem som sitt eget, men mener at hans teori b?r ligge til grunn for hva som b?r unders?kes i samfunnet og hva en kan si noe nyttig om.

Elsters program kan sees som et angrep p? den type teoribygging som Giddens serverer. Elster er enig med Giddens i at samfunnsvitenskapen er kommet for kort til ? danne lover. Elster g?r litt lenger n?r han sier at den til og med er kommet for kort til ? danne helhetlige og universelle teorier og at samfunnet er for sammensatt til at det noensinne vil v?re mulig ? danne slike, men at lovmessigheter b?r v?re idealet i samfunnsforskning som i naturvitenskaplig forskning. Elsters utgangspunkt er metodologisk individualisme, en tiln?rming som Giddens ikke anvender men heller ikke avviser. Elsters fokus havner i hans karriere etter hvert p? forklaringer gjennom kausalforhold som ikke er gjensidig utelukkende eller n?dvendige. Med dette som utgangspunkt for samfunnsforskeren vil hun finne forhold i samfunnet som henger sammen og som p?virker hverandre, men uten ? kunne si seg i stand til ? si n?yaktig hva som for?rsaker fenomenet.

Med dette som bakgrunn kan en si at Giddens sier mer om hva en b?r forske p? og Elster om hva en kan forvente ? finne ut av. Giddens sier i sin strukturasjonsteori at han godtar enhver form for empiri men at det er viktig at akt?ren selv blir tatt med p? r?d om sin egen situasjon. Om dette kan sies som en n?dvendighet for ? si noe interessant om samfunnet kan vel sies ? v?re heller tvilsomt. En kan peke p? sammenhenger og m?nstre i atferd som er viktige - uten ? sp?rre hver enkelt akt?r om hvorfor den handler som den gj?r. De ubevisste handlingene vi gj?r hver dag i v?r 'praktiske ubevissthet' b?r ogs? v?re gjenstand for forskning.

 

 

 

 

Fra gruppe 5 til gruppe 6

SOS4000: Sosiologisk teori

Eksamensoppgave B v?r 2000

Gruppe 5

 

 

 

 

Rasjonalistisk og Interaksjonistisk Handlingsteori

 

 

 

1.                  Gj?r rede for hovedpunktene i teorien om rasjonelle valg.

2.                  Gj?r rede for hovedpunktene i interaksjonistisk handlingsteori.

3.                  Enhver sosiologisk handlingsteori ?nsker ogs? ? vise hvordan sosiale strukturer oppst?r. Dr?ft forskjeller og likheter mellom hvordan de to handlingsteoretiske tradisjonene svarer p? denne utfordringen.

 

I. Teorien om Rasjonelle valg

 

Rasjonell valgteori (RVT) er en bred teorigren innen samfunnsvitenskapene. Det finnes et mangfold av teoretikere innen sosiologi, samfunnsvitenskap og ?konomi med ulike og ofte motsetningsfulle oppfatninger av hva RVT er, og hvordan den b?r anvendes innen praktisk samfunnsforskning. Likevel kan en si at RVT er et av de mest enhetlige teoriperspektivene innen samfunnsvitenskapene, i motsetning til for eksempel ?interaksjonistisk handlingsteori?. I denne delen av oppgaven vil vi fors?ke ? skjelne ut et sett av grunnprinsipper som vi mener definerer denne teorien.

 

Aller f?rst kan det v?re verdt ? merke seg at RVT deler seg i en ontologisk og en metodologisk retning. Sistnevnte retning er nok den mest utbredte og g?r under navnet metodologisk individualisme (MI), noe mange forskere anser for ? v?re et nyttig analytisk perspektiv for ? forst? sosial endring. Likevel fremst?r det som uavklart hva slags sammenheng en finner mellom de ontologiske og metodologiske teoriaspektene og vi vil derfor diskutere dette problemet under et eget avsnitt i redegj?relsen.

 

 

Rasjonell/utilitaristisk tradisjon

Randall Collins plasser RVT innen det han kaller den rasjonelle/utilitaristiske sosiologitradisjonen. Id?historisk trekker han tradisjonens r?tter tilbake til britiske utilitaristiske filosofer som blant andre Locke, Hume og Smith, som forstod samfunnet som en kontrakt mellom uavhengige og i utgangspunktet egoistiske individer.

 

Dette synet vant imidlertid ikke fotfeste i den tidlige sosiologien, men dukket opp p? 1950-tallet gjennom sosiologisk ?bytteteori? representert ved blant andre George Homans og Peter Blau. Senere sosiologiske teoretikere var sterkt inspirert av nyklassisk ?konomisk teori, og navn som Gary Becker, James Coleman og Jon Elster st?r sentralt i utformingen av RVT. Blant de mest kjente MI-erne er Raymon Boudon.

 

Grunnprinsipper

 

F?lgende prinsipper kan sies ? v?re grunnleggende for RVT:

a)     Utgangspunktet for samfunnsvitenskaplige forklaringer er individuelle, m?lrettede handlingsvalg.

b)    Individene setter seg m?l etter hva de mener er best for ? oppfylle sine preferanser.

c)     Individene velger hva de tror er det beste middelet for ? n? disse m?lene.

 

Det er viktig ? p?peke at prinsippene slik de er definert her, utgj?r en ?svak? versjon av RVT slik vi for eksempel finner den i Elsters bok Nuts and Bolts for the Social Sciences. En ?sterkere? utgave av RVT ? som en finner hos Coleman eller ?konomisk teori ? ville i punkt b) hevdet at rasjonelle akt?rer ikke bare velger m?l ut i fra sine preferanser, men at disse preferansene fundamentalt sett er egennyttige. I tillegg ville den sterke versjonen i punkt c) mene at forholdet mellom m?l og middel m? v?re basert p? en realistisk virkelighetsoppfatning. Om preferanser og oppfatninger kan vurderes som rasjonelle er imidlertid sv?rt omdiskutert og Elster synes ? slutte at det er gode grunner til ? utelate disse fenomenene fra et kriterium om rasjonalitet.

 

En felles forutsetning for teorien b?de i ?svak? og ?sterk? variant er at akt?rene m? v?re kapable til ? formulere konsistente preferanser. I dette prinsippet ligger det at akt?rene evner ? rangere konsekvensene av ulike handlingsvalg og at denne rangeringen er logisk konsekvent. Dersom akt?ren foretrekker godet A fremfor godet B, og godet B fremfor godet C, m? det f?lge at akt?ren foretrekker A fremfor C. Hvis konsistent rangering ikke forekommer vil det ikke v?re mulig ? forklare handlingsvalg ut fra rasjonalitetsprinsipper. Videre forutsettes det gjerne at en preferanserangering er stabil og uavhengig av kontekstuelle faktorer.

 

Et annet fellestrekk som er lite diskutert i teorien omhandler akt?renes tilegnelse av kunnskap. Selv om akt?renes kunnskap sjelden diskuteres virker det som om samtlige teoretikere innenfor tradisjonen forutsetter at kunnskapstilegnelse forekommer utenfor sosiale kontekster. Selv om vi finner en diskusjon av rasjonell dannelse av oppfatninger hos Elster knytter denne seg til prinsippet om ?rimelig? tolkning av bevis og rasjonell tidsanvendelse til informasjonsinnhenting. Det bilde vi derfor f?r av akt?rene er at de alene vurderer gitte sanseinntrykk og deretter danner seg oppfatninger av gode og d?rlige konsekvenser av ulike handlinger.

 

 

 

Ontologi eller metodologi

 

Som nevnt i innledningen er det vanlig ? skille rasjonelle valg teorier fra prinsippet om metodologisk individualisme. I Elsters formulering er sammenhengen mellom disse prinsippene at rasjonelle valg teorier forutsetter metodologisk individualisme, mens metodologisk individualisme ikke forutsetter rasjonelle valg. Det er imidlertid uavklart om forfektere av rasjonelle valg teorier ville forsvare teorien ut fra rent pragmatiske metodologiske prinsipp eller etter teoriens sannhetsgehalt.

 

I Karl Poppers opprinnelige formulering finner vi en sterk ontologisk orientering i og med at Popper mener at samfunnsfenomen m? forklares ut fra individers handlinger siden dette er det eneste fenomenet vi har sikker empirisk kunnskap om. Fenomen som klasse og normer vil derfor ikke aksepteres av Popper, men vil v?re tilskrivninger som forskeren gj?r uten empirisk belegg[1]. Blant mer sosiologisk orienterte rasjonelle valg teoretikere finner vi imidlertid en annen betoning.  Raymond Boudon mener at rasjonalitet metodologisk sett m? ha forrang framfor irrasjonalitet. Det vil si at en f?rst m? forklare et fenomen med utgangspunkt i individenes rasjonelle handlinger. Hvis en ikke lykkes med dette, kan man ta i bruk forklaringsmodeller som forutsetter akt?renes irrasjonalitet. Boudon ?pner ogs? for et bredere grep om akt?renes sosiale omgivelser. Samhandlingssystemer gis her en ontologisk kvalitet og inng?r i forklaringen av sosiale fenomen gjennom deres p?virkning av handling. Punktvis kan Boudons MI-program formuleres som f?lger:

 

a)     Samfunnsfenomen oppst?r som resultat av handling innenfor samhandlingssystemer.

b)    Det logiske atomet for sosiologisk analyse er den individuelle akt?r.

c)     Sosiologien m? se p? den underliggende motivasjonen for handling.

 

I prinsippet om underliggende motivasjon ligger det en ?pning for fenomen som tradisjonelt ikke har v?rt integrert i teorien om rasjonelle valg. Her er Boudon p? linje med Elster som etter 1989 har ?pnet for altruistiske og normbaserte forklaringer av handling. I s? m?te deler disse forfatterne en fremheving av rasjonalitet som noe som m? forklares i seg selv, og ?pner for alternative forklaringer av handling.

 

 

 

RVT p? pensum

P? pensum finnes det b?de tekster som teoretisk diskuterer RVT og tekster som anvender teorien i empiriske studier. Vi skal kort g? gjennom disse tekstene.

 

I Social Theory, Social Research and a Theory of Action, diskuterer James Coleman hva han kaller mikro- til makroproblemet innen sosiologien. Coleman er interessert i ? forklare sosiale systemer. Han lanserer sitt ber?mte badekar og stadfester at problemet ikke ligger i ? vise hvordan makrovariabler p?virker individer, men hvordan individenes handlinger skaper nye samfunnsordninger. Coleman mener at det ? vise til en makrovariabels effekt p? en annen er en d?rlig forklaringsmodell, og sier at sosiale systemer er et produkt av aggregerte individuelle handlinger. Samfunnet er med andre ord ikke noe annet enn summen av dets individer, og RVT kan b?de forklare eksistensen av makt og normer.

 

Det spesielle med pensumbidragene til Jon Elster er en ?kende problematisering av RVT-ens forklaringsdyktighet. Det som begynner med et sterkt forsvar for rasjonelle, intensjonale forklaringer, ender opp med en tvilende holdning til RVT. Men la oss begynne fra begynnelsen. Utdraget fra Explaining Technical Change er en kritikk av funksjonalistiske forklaringer innen sosiologien og et forsvar kausale og rasjonelle, intensjonale forklaringer. For ? oppsummere budskapet kort, s? m? samfunnsvitenskapene:

 

a)     Gi en kausalforklaring av individers ?nsker og oppfatninger (mennesker velger ikke disse selv).

b)    Gi en intensjonal forklaring av handling ut i fra individenes ?nsker og oppfatninger (det er de rasjonelle og ikke de ?tilfredsstillende? handlingene som kan forklares).

c)     Gi kausalforklaringer av makrotilstander ut i fra flere individuelle handlinger (her kommer spillteori inn).

 

Som nevnt over vil begynner Elster ? reservere seg fra denne formuleringen etter 1989. Det er s?rlig fenomen som usikkerhet i spillsituasjoner og problemene med ulike handlingsmekanismer som har f?tt Elster til betvile potensialet for rasjonelle valg teorier.  S?rlig i ?A plea for Mechanisms? p?peker Elster at vi sjelden vil kunne vite hva som utl?ser bestemte handlingsmekanismer, samtidig som ulike mekanismer ofte inntreffer samtidig, og vi derfor ikke vil kunne si noe om hvilken handling som blir valgt.

 

 

II. Hovedtrekkene i interaksjonismen

 

Interkasjonisme som sosiologisk perspektiv inneb?rer en streng fokus p? den sosiale situasjonen. Samfunnet sees p? som en sammenkobling og summen av utallige interaksjonssituasjoner. Interaksjonismens n?kkelomr?de kan sies ? v?re organiseringen eller ordningen av dagliglivets samhandling og erfaringer, snarere enn struktur assosiert med relativt fastlagte sosiale krefter og lover p? en st?rre skala.

 

Som tradisjon har den sitt utspring i Nord-Amerika, r?ttene g?r tilbake til George Herbert Mead , selv om Simmel ogs? kan sies ? utvikle visse interaksjonistisk perspektiv, og har blitt videref?rt og videreutviklet av sosiologer som Herbert Blumer og Erving Goffman. Det var imidlertid Blumer  som utviklet ideene til en systematisk sosiologisk innfallsvinkel, og retningen forbindes gjerne med Chicago-skolen der den f?rst ble anvendt empirisk. Blant moderne sosiologer finner vi blant annet Arlie Hochschild som har arbeidet med problemstillinger knyttet til familien og arbeidsliv med utgangspunkt i interaksjonismen..

 

Interaksjonismen blir skissert som sosiologisk tradisjon av Barry Barnes i ?The Elements of Social Theory? (1995). If?lge ham representerer interaksjonismen et skifte av fokus for sosiologien fra individ til situasjon og Goffman blir hyllet som den mest vellykkete representant. Interaksjonismen henter sine analogier fra interaksjonen mellom mennesker. Samfunnet er ingen objektiv struktur, det best?r av interaksjon mellom akt?rer i fortolkende situasjoner. Kontekst er med andre ord et kjernebegrep - ?alt kommer an p? situasjonen? er et klart imperativ innen interaksjonistisk teori; akt?rer og fenomener skal studeres i de faktiske situasjonene de inng?r i. Fordi denne retningen er s? kontekstuell er det nok den retningen som har minst analytisk distanse til stoffet. Slik sett er dette kanskje en av de reneste formene for datadrevet teori, interaksjonistisk teori er empiribasert. Teorien utvikler seg induktivt fra dataene. Nedenfor vil dette bli utdypet ytterliggere.

 

Interaksjonismen kan karakteriseres av fem faktorer; menneskelig interaksjon (samhandling), fortolkning eller definering av situasjonen, respons basert p? mening, bruk av symboler, og plasseringen av et fortolkningsaspekt mellom stimulus og respons i en situasjon. P? et mer generelt plan kan man utlede fire hovedkarakteristikker av et interaksjonistisk perspektiv.

 

For det f?rste inneb?rer det en vektlegging av symboler. Samtidig som den sosiale verden best?r av materielle og objektive deler, distingveres menneskene av sin omfattende og kreative bruk av kommunikasjon gjennom symboler. Historie, kultur og kommunikasjonsformer kan spores gjennom symboler, og det er gjennom symboler at mening assosieres med tolkning, handling og samhandling. P? en side kan symboler late til ? v?re relativt satte, men interaksjonismen vektlegger nettopp den fleksible, kreative og stadig skiftende m?ten mennesker tar i bruk symboler p?. Generelt kan en si at interaksjonismen har fokus p? studiet og analysen av alle aspekter ved prosesser som inneb?rer bruk av symboler og kommunikasjon.

 

Den andre hovedkarakteristikken kan sies ? ta utgangspunkt i endring, tilpasning og konstruksjon. Mennesker sees p? som aktive akt?rer i en sosial verden, med konstanttilpasning og organisering som essensielle bestanddeler av den sosiale samhandlingen. Selvet skapes gjennom slike samhandlinger, men dette er ikke n?dvendigvis et fastsatt og statisk selv. Selvet er i konstant tilpasning til andre akt?rer slik Mead beskriver i sevlets utvikling i relasjon til den generaliserte andre. Hovedfokuset ligger i hvordan selvet utvikles (hvordan individuelle liv utvikler en biografi s? ? si), hvordan sosial orden er i konstant utvikling og hvordan ?st?rre? sosiale virkninger vokser ut av dette.

 

En tredje karakteristikk kan (som tidligere nevnt) kalles fokus p? samhandling, alts? interaksjon. Denne delen av interaksjonismen er ikke bare opptatt av individet eller samfunnet (slik de fleste andre perspektiver er), men av de samlende handlinger som organiserer det sosiale liv og som samfunn vokser ut av. Poenget er at handlinger ikke sees p? som individuelle (som for eksempel i Rational-Choice-tradisjonen), men som ?samlet?, eller gjensidig avhengige. Dette vil si at en handling st?r i forhold til respons og tilpasning fra akt?ren selv og fra andre akt?rer.

 

Den fjerde hovedkarakteristikken av interaksjonismen er at perspektivet er empirisk. Innenfor interaksjonismen blir det lagt vekt p? ? faktisk studere sosial interaksjon mellom virkelige akt?rer i en virkelig sosial verden. Slik sett er den fullt og helt i tr?d med Chicago-sosiologien ? og p? mange m?ter det Andrew Abbott (1997) skisserer som en mangelvare i mye av dagens sosiologi.

 

III. Rasjonalistisk og Interaksjonistisk Handlingsteori

 

For ? ta fatt p? forskjeller og likheter mellom disse retningenes syn p? struktur kan vi fors?ke ? se teoriene i lys av en faktisk sosial struktur. Vi kan f. eks. ta utgangspunkt i en partiorganisasjon (etter inspirasjon fra Coleman), og dr?fte hvordan dette kan forklares med utgangspunkt i de to teoriene.

 

Rasjonell handlingsteori og partiorganisasjon

Med utgangspunkt i den rasjonalistiske teorien m? vi ta utgangspunkt i at individene er rasjonelle, atomistiske og egoistiske. ? bli med i en partiorganisasjon m? derfor v?re et valg tatt p? bakgrunn av en rasjonell kostnadskalkyle som sier akt?ren at et medlemskap vil gi st?rre fordeler enn ulemper.

 

Det vil imidlertid v?re f? posisjoner i et parti som er av en slik karakter at de direkte fordelene er st?rre enn kostnadene. Dette vil for eksempel v?re en lederposisjon, som inneb?rer en del makt og penger. Men for at en slik posisjon skal kunne eksistere m? det finnes mange posisjoner uten disse fordelene. Det m? v?re mange som ikke har noe s?rlig makt, og som betaler kontingent istedenfor ? motta l?nning. Disse posisjonene er n?dvendig for at topposisjonene skal ha et eksistensgrunnlag. Men hvordan skal man kunne forklare at akt?rer g?r inn i disse underposisjonene hvis deres handlinger er rasjonelle?

 

Det kan argumenteres for at partiet kjemper for saker som er i ens interesse, men det beste for den enkelte akt?r vil likevel v?re ikke ? bli medlem, men overlate det til andre ? danne det nederste laget av partiet. Godene partiet eventuelt vil produsere er likevel av en slik art at de vil komme alle til gode, enten de er med i partiet eller ikke. Men med utgangspunkt i slike akt?rer vil et parti aldri kunne eksistere, for det m? antas at alle akt?rene er rasjonelle, og derfor at alle akt?rer vil konkludere med at det beste er selv ? st? utenfor partiet og la de andre gj?re jobben. Dette er det kjente gratispassasjerproblemet.

 

Rasjonelle akt?rer og sanksjoner

Det kan ikke hevdes at en l?sning p? problemet med gratispassasjerer vil v?re bare ? la medlemmene av partiet f? nyte godt av partiets suksess, da de godene et parti produserer enten m? gjelde alle eller ingen. Det som kan hevdes er imidlertid at akt?rene som valgte ? st? utenfor partiet kan sanksjoneres for sin manglende lojalitet, slik Coleman vil kunne hevde.

 

Et problem med dette (foruten ? avgj?re hvem som var enig i partiets politikk, men likevel valgte ? st? utenfor og derfor m? sanksjoneres) vil v?re sp?rsm?let om hvem som skal utf?re sanksjonene. Her dukker det samme problemet opp; hvem skal ta p? seg kostnadene ved ? sanksjonere en medborger? Det m? antas at kostnadene ved ? sanksjonere en annen vil, for den som sanksjonerer, v?re st?rre enn gevinsten som kommer ut av det, ettersom det ikke ligger noen direkte gevinst i det ? sanksjonere en annen, bare mulig tap (arbeid) og indirekte gevinst i form av et nytt medlem i partiet. For den enkelte vil det v?re best om noen andre gj?r det, og da ender man opp med at ingen gj?r det. Mot dette hevder Coleman at det ofte vil koste mindre ? produsere symbolske sanksjoner enn ? produsere det kollektive godet direkte selv. Sanksjoner ved hjelp av symboler (alts? gjennom spr?k og gester, gjerne oppmuntring) koster ikke noe s?rlig ? produsere, s? det vil derfor fort vil l?nne seg for en rasjonell akt?r ? sanksjonere en gratispassasjer.

 

En kritikk av dette l?sningsforslaget, som fremmes av Barnes, er at effekten av en sanksjon vil minske med st?rrelsen p? gruppen. I store grupper blir det ikke rimelig ? anta at et individs sanksjon overfor et annet individ vil f?re til at kollektiv handling mot det kollektive m?let vil oppst?, da effekten av sanksjonene blir s? liten. Problemet med gratispassasjerer l?ses alts? ikke med Colemans billige sanksjoner.

 

 

Elsters begrep om normer

Gratispassasjerproblemet kommer som et n?dvendig resultat av at utgangspunktet er rasjonelle, atomistiske og egoistiske akt?rer. Struktur er ikke annet enn aggregerte enkelthandlinger. Det finnes derfor ikke noe i strukturen som kan hindre at alle overlater til alle andre ? gj?re noe. Dermed f?r den rasjonalistiske handlingsteorien et problem med ? forklare det at sosiale strukturer som parti faktisk eksisterer.

 

Elster fors?ker ? redde sin rasjonalitetsteori med ? legge inn en forst?else av normer. Han f?r etterhvert en parsoniansk forst?else av normer, i den forstand at han hevder at normer er internaliserte i det enkelte individ. Han hevder at vi f?lger ulike normer (selv om de kan v?re irrasjonelle) fordi de har et grep om v?re emosjoner. Vi handler alts? ikke bare p? bakgrunn av rasjonelle kostnadskalkyler, if?lge Elster, men ogs? p? bakgrunn av f?lelser, som alts? godt kan v?re irrasjonelle (men de trenger ikke v?re det). Med bakgrunn i dette kan man da hevde at partimedlemskap er noe som eksisterer fordi akt?rer f?ler seg forpliktet til det.

 

En slik posisjon vil imidlertid kunne kritiseres med utgangspunkt i Barnes` kritikk av Parsons normbegrep. Denne kritikken g?r ut p? at det ikke finnes noen m?te normer kan internaliseres p? som garanterer at alle akt?rer har lik oppfatning av normene. Akt?renes mentale representasjon av normene kan variere, og dermed legges til grunn for ganske ulike handlinger, noe som medf?rer at denne forst?elsen av normer mister sin forklaringskraft i forhold til kollektive handlinger og sosiale strukturer.

 

Barnes` interaksjonistiske handlingsteori

Barnes` interaksjonistisk/konstruktivistiske handlingsteori vil m?tte fors?ke forklare partiorganisasjon med utgangspunkt i encounters. Som Goffman hevder han at sosiologiens analytiske utgangspunkt m? v?re encounters, interaksjonssituasjoner, ikke enkeltakt?rer som hos rasjonalitetstenkerne. Utgangspunktet for Barnes er at samfunnet best?r av nettverk av interaksjon mellom gjensidig avhengige akt?rer. Gjennom interaksjonssituasjoner konstrueres normer med et m?l om koherent interaksjon, hvilket vil si at akt?rene er opptatt av ikke ? tape ansikt (heller ikke at den andre skal tape ansikt, ettersom en person som ikke har mer ? tape er farlig for ens egen posisjon). Normer brukes alts? av akt?rene i interaksjon til ? n? et felles m?l.

 

Kollektive m?l er for Barnes m?l som kan tenkes av et individ som oppfatter seg selv som en del av et ?vi?. N?r akt?rer har en oppfatning av hva som vil v?re et gode for et bestemt ?vi?, en gruppe, vil denne akt?ren automatisk sanksjonere handlinger rettet mot dette m?let i interaksjonssituasjoner. Det foreg?r en kollektiv tenkning gjennom kommunikasjon, hvor kollektive goder kan gjenkjennes, og dermed sanksjoneres i interaksjonssituasjoner av de som har gjenkjent dette.

 

I en forklaring av en partiorganisasjon inneb?rer dette at partiets m?l anerkjennes som et kollektivt gode i den kollektive bevisstheten, og dermed at medlemskap ogs? er en n?dvendighet for ? oppn? disse godene. Medlemskap blir alts? betraktet som en n?dvendighet for ? oppn? det kollektive godet, og atferd rettet mot dette vil bli sanksjonert (oppmuntring/ros for medlemskap, negative sanksjoner for ikke-medlemskap). ?rsaken til at sanksjonering ikke er et problem i denne teorien, slik som det var i rasjonalitetsteorien, er at det ikke inng?r i en kostnadskalkyle. Utgangspunktet er ikke atomistiske rasjonelle akt?rer, men akt?rer som er gjensidig avhengige, og som dermed inng?r i et st?rre fellesskap med en kollektiv tankeprosess som tar form gjennom interaksjonsprosesser.

 

Mikro og makro i interaksjonismen

Barnes hevder at forskjellen p? mikro og makro, p? interaksjonssituasjoner og struktur, bare er perspektivforskjeller. Samfunnet kan beskrives b?de ut fra et makroperspektiv og et mikroperspektiv, men det avgj?rende er om beskrivelsene er konsistente med hverandre. En beskrivelse av det ene gj?r ikke en beskrivelse av det andre overfl?dig, p? samme m?te som at en beskrivelse av alle cellene et menneske best?r av ikke overfl?diggj?r en beskrivelse av de ulike delene av kroppen.  S?ledes vil en beskrivelse av en partiorganisasjon som kjemper for det den anser som et gode, v?re konsistent med en beskrivelse av hvordan akt?rer som oppfatter seg selv som en del av et kollektiv vil gjenkjenne kollektive goder (partiets m?l), og dermed sanksjonere handlinger rettet mot disse godene (medlemskap).

 

Forklaringer med utgangspunkt i mikroniv?

Det som kan fremst? som et likhetstrekk mellom de to teoriene, kan v?re frav?ret av en overordnet struktur som virker p? individene. Hos rasjonalitetsteoretikerne finnes ingen struktur utover summen av enkeltakt?renes handlinger. Strukturen blir dermed ikke noe som ikke kan virke inn p? akt?rene p? noen annen m?te enn at den enkelte akt?r kan ta de andre akt?renes handlinger med i sin kalkyle.

 

N?r det gjelder interaksjonistene kan man gjerne skille mellom Goffman og Barnes. I Goffmans teori eksisterer rollene utenfor individene, som et sett normer knyttet til en bestemt posisjon som individene fors?ker ? leve opp til n?r de tar p? seg en bestemt rolle. Den faktiske utf?relsen av rollen vil preges av interaksjonssituasjonene, men akt?ren vil alltid fors?ke ? leve opp til normene som ligger i rollen for ? knytte den bestemte statusen som ligger i en rolle til sin personlighet, og dermed bevare/vinne ansikt overfor de andre.

 

Hos Barnes derimot, er ikke normene og rollene noe som eksisterer utenfor og f?r interaksjonssituasjonene, men noe som skapes nettopp gjennom interaksjon. Normer er hos Barnes et middel til ? samhandle med andre, og kan manipuleres slik at ingen av akt?rene taper ansikt. P? dette punktet er det et visst likhetstrekk mellom interaksjonismen representert ved Barnes, og rasjonalitetsteorien, nemlig det at det ikke er en overordnet struktur som virker p? akt?rene. Begge teoriretningene g?r ned p? individniv? for ? forklare fenomen som sosiale strukturer. Ulikheten p? dette punktet ligger imidlertid i det at rasjonalistene mener at sosiale fenomen m? f?res tilbake til enkeltakt?rers rasjonelle kalkyler for ? forklares, mens hos Barnes m? de f?res tilbake til interaksjonssituasjoner ? samhandlende individ, ikke enkeltakt?rer.

 

Dette skillet kan ogs? sees igjen i forst?elsen av normer hos Elster og Barnes. Begge teoretikerne refererer til normer som en viktig del av kollektiv handling, men p? h?yst ulike m?ter. Hos Elster er normene, som sagt, internaliserte normer som p?virker individene til ? handle p? bestemte m?ter ved at de er knyttet til f?lelser (alts? noe som ligger i den enkelte akt?r). Hos Barnes er normene imidlertid et middel for interaksjon, noe som skapes i interaksjonssituasjonen for ? muliggj?re fortsatt interaksjon.

 

 

Fra gruppe 6 til gruppe 7

OPPGAVE A V?r 2000

I pensumartikkelen om ?Velferdsstatens yrker? skriver Rams?y og

Kj?lsr?d: ??kningen i velstand og levestandard har hevet de fleste

langt over niv?et der n?dvendighet bestemte det meste, og frihet til

? velge var bortimot umulig. Det er en av v?r tids paradokser at n?r

vi kan velge s? mye, er vi blitt omringet av eksperter, r?dgivere og

hjelpere som kanhende begrenser v?r frihet p? en ny m?te. Andre ville

heller si at, takket v?re velferdsstaten, har aldri s? mange f?tt s?

mye hjelp p? s? mange omr?der, med s? f? ?konomiske og sosiale

omkostninger.? (s. 247 f)

1. Dr?ft hvordan velferdsstatens utvikling er knyttet til det Beck

kaller overgangen fra klassesamfunn til risikosamfunn.

2. Dr?ft hvordan veksten i velferdsstatens yrker kan p?virke

verdiorienteringer i befolkningen.

3. Sitatet reiser sp?rsm?let om frihetsbegrensning - gir det for deg

mening ? dr?fte dette sp?rsm?let ut fra Foucaults maktanalyse?

Sett som overskrift: VELFERDSSTATENS YRKER

 

VELFERDSSTATENS YRKER

 

Gruppe 6

OPPGAVE A V?r 2000

I pensumartikkelen om ?Velferdsstatens yrker? skriver Rams?y og Kj?lsr?d: ?kningen i velstand og levestandard har hevet de flestelangt over niv?et der n?dvendighet bestemte det meste, og frihet til ? velge var bortimot umulig. Det er en av v?r tids paradokser at n?r

vi kan velge s? mye, er vi blitt omringet av eksperter, r?dgivere og hjelpere som kanhende begrenser v?r frihet p? en ny m?te. Andre ville heller si at, takket v?re velferdsstaten, har aldri s? mange f?tt s? mye hjelp p? s? mange omr?der, med s? f? ?konomiske og sosiale

omkostninger.? (s. 247 f)

1. Dr?ft hvordan velferdsstatens utvikling er knyttet til det Beck

kaller overgangen fra klassesamfunn til risikosamfunn.

 

Modern society can be defined by many characteristics, of which Beck?s risk is one. Risk to him has first and foremost to do with environmental hazards created by modern industrial society and its technological development. It is in this sense ?manufactured uncertainty? that will eventually reflect negatively back on its logic and producers. This Beck calls the ?boomerang effect?- the ?latent side effects? strike back. The knowledge of harmful consequences/hazards not only raises social criticism but also undermines the natural basis of wealth production ? i.e. the risks work against property and profit and its legitimation. (For example, the moving of harmful or labor intensive industry to the Third World countries yet we get the effects back on us in the form of polluted groceries or social criticism of exploitative use of cheap labor

 

Beck then sees us moving ever further from the class/scarcity society and towards risk society. These two forms of society have different logic of distribution, one of wealth and risk respectively.

 

Although in its first phase seemingly strengthening class division, as well as creating new divisions, risk distribution is fundamentally equalising (as opposed to wealth distribution). It destroys borders of class and nation state. The reinforced polarisation of its first phase is only partial/temporary as damages and threats will increasingly relativise and undermine the advantages through social and economic expropriation.

 

Risiko samfunnet skaper st?rre likhet, alle vil til syvende og sist v?re offer for det moderne samfunnets produserte risiko (jf. bommerang-effekten). Med utvikling av velferdsstaten skjer noe av det samme. Likhet og universialisme er viktige stikkord her. Fra ? v?re et tiltak for ? hjelpe de laveste klassene, har tjenestene vokst til en samordnet plan som skal gjelde alle. M?let er en velstands?kning for alle lag av samfunnet, ikke bare de som er vanskeligst stilt.

 

?H?y materiell standard og gode sosiale ordninger har f?rt folk vekk fra forpliktelse overfor klasser? skriver Anne Lise Ellings?ther i sin artikkel. Samfunnet har blitt mer individualisert og s? har ogs? ulikheten. Sosiale kriser fremtrer som individuelle kriser. Her refereres det til Beck som nevner at kvinnens ?konomiske frihet kan f?re til ny-fattigdom gjennom for eksempel skilsmisse.

Men selv om risikosamfunnet produserer risiko for alle, snakker ogs? Beck om nye klasseskiller. Ogs? i forbindelse med blant annet velferdsstatens utvikling kan vi snakke om nye klassedistinksjoner, for eksempel et skille mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor arbeidsmarkedet (insider-outsider problematikk). Et lukket arbeidsmarked for dem som er innenfor, med h?ye l?nninger og jobbtrygghet, og en ?kende gruppe som st?r utenfor, best?ende av unge, langtids l?se og f?rtidspensjonerte. Folks grunnleggende behov dekkes gjennom velferdsstaten, men langtidsledighet vil for eksempel kunne f?re til mindre tilgang p? ressurser og/eller deltakelse i sosiale og meningsfylte aktiviteter (dette er bare et av bildene man ser for seg, og som tas opp i artikkelen, men vi kan ikke ta for oss alle her).

 

En stor utfordring for det moderne samfunnet er 澳门葡京手机版app下载 p? tvers av landegrenser for ? f? bukt med grensel?se milj?problemer. Samarbeid er ogs? et stikkord og en utfordring for dagens velferdsstat. Velferdstjenestene best?r av mange ulike yrkesgrupper og spesialister p? ulike felt. Kj?lsr?d og Rogoff skriver i sin artikkel at velferdsstatens yrker st?r i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre med det felles m?l ? gi borgerne sosiale tjenester av h?y kvalitet. Mange av de ansatte i de offentlige tjenestene er spesialister p? ulike felt, de innehar en spesiell kompetanse, og er av den grunn ikke utbyttbare. Dette gj?r oss avhengige og s?rbare. De som innehar ekspertposisjoner i risikosamfunnet har ogs? stor makt til ? definere risiko og spre kunnskap om det, etter det som er mest til nytte for dem. Klasseskillene dannes p? denne m?ten mellom de som produserer og de som konsumerer risiko.

 

 Velferdsstaten med sitt til dels rigide og kompliserte regelverk kan p? den andre siden f?re til en ny type distinksjoner. Det kan danne seg et skille mellom dem som klarer ? gj?re seg nytte av informasjon og sette seg inn i jungelen av lover, regler og rettigheter, og de som ikke h?ndterer dette.

 

Esping - Andersen peker p? en annen ulik-skapende faktor i ?Social Foundations of Postindustrial Economies?, nemlig fattigdom hos unge barnefamilier. Han mener at det m? en omfordeling til. De eldre m? f? mindre og de unge mer, for det er de som trenger det mest. Det viser seg faktisk at de eldre er en sterkere politisk pressgruppe, valgdeltakelsen hos unge er urovekkende lav. Og det er ogs? slik, skriver Esping ? Andersen, at langt de fleste arbeider for gode pensjonsordninger ? det er jo noe som vil komme alle til gode en gang. Mens st?tte til de yngre generasjoner, kun er i de unges interesse.

Slik vi til dels ser risikosamfunnet danne nye skillelinjer (men i st?rst grad utjevning), kan dette ogs? v?re tilfelle for utviklingen i velferdsstaten.

 

Slik vi i risikosamfunnet rammes av v?re egne fremskritt, kan velferdsstaten ogs? sees p? som et ekspertsystem som kan f? uante konsekvenser for oss. Det skapes h?yere levestandard og flere materielle goder delvis gjennom velferdsstaten. Vi kan si at det produseres behov som det offentlige igjen er pliktig til ? dekke. Med den befolkningssammensetningen vi har n?, vil velferdsstaten st? ovenfor store problemer med ? dekke behovene til framtidens pleietrengende eldre(resultat av store barnekull p? 40-50 tallet). I verste tilfelle kan velferdsstaten bli et system som undergraver seg selv.

 

2. Dr?ft hvordan veksten i velferdsstatens yrker kan p?virke

verdiorienteringer i befolkningen.

Velferdsstaten er et ?konomisk sikkerhetsnett som er skapt av et offentlig trygdesystemet og en offentlig ?konomisk politikk. I kj?lvannet av de tjenester som tilbys borgere, vokser det opp en sektor for dem som utf?rer yrkene. Dette kalles ofte for velferdsstatens yrker, og er i stor grad bygget p? ? yte service til innbyggerne av en stat. Standaren for slike tjenester blir fastsatt av det offentlige gjennom reformlover som vedtas av Stortinget. De fleste tjenesteyterne er ogs? offentlige ansatt.

 

Jeg vil mene at veksten vi ser i velferdsstatens yrker i stor grad vil p?virke verdiorienteringer i befolkningen. Det er viktig med en dialog mellom de som gir tjenester og de som mottar. Dette forutsetter en bred enighet og forst?else om hvordan denne samhandlingen skal foreg?, som videre kun er mulig om man har et felles verdigrunnlag i befolkningen. Skolesystemet i velferdsstaten er med p? ? sikre at et felles verdigrunnlag videref?res til neste generasjon. L?rerne er et godt eksempel p? hvordan velferdsyrker er sentrale akt?rer i verdiformidlingen. I den norske velferdsstaten st?r tanker om likhet og solidaritet p? tvers av grenser sterkt. Ved ? ha en enhetlig skole sikrer man et kulturelt mangfold samtidig som man skaper en enhetlig kultur og et felles verdigrunnlag.

 

Videre ser vi at h?yere utdanning har v?rt n?dvendig for ? oppl?re folk i velferdsstatens yrker. Yrkesut?verne sosialiseres inn i de verdier yrket bygger p?. Universalistiske normer er sv?rt sentrale. Universalismen er viktig for ? sikre mest mulig lik behandling av brukere av velferdstjenester, siden mange av tjenestene baseres p? skj?nn fra tjenesteyternes side. Man kan si at effektivitet og profesjonalitet er verdier som st?r sterkt innen velferdsstaten. Det er viktig ? arbeide raskt og behandle sin klient n?ytralt. 

 

Som nevnt tidligere ble det med velferdsstatens fremvekst n?dvendig ? opprette nye yrker for ? dekke tjenestebehovene. Mangel p? arbeidskraft ga kvinnene mulighet til ? komme inn p? arbeidsmarkedet og forlate hjemmet. Dette kan ha v?rt med p? ? gi kvinnene en st?rre verdi og betydning i samfunnet og en holdningsendring i befolkningen til kvinner i arbeid. Det offentlige tok over mange av kvinnenes tradisjonelle oppgaver og ga p? den m?ten b?de kvinnene og det arbeidet de alltid har utf?rt en st?rre verdi. Det er likevel viktig ? huske p? at til tross for at flere av velferdsstatens yrker har h?y status som gruppe, har den enkelte arbeidstaker ofte d?rlige arbeidsforhold, preget av d?rlig l?nn og mye arbeid. 

 

Mange familier er i dag tofors?rgerfamilier og velferdsstaten tjenester har generelt blitt bedre og n?r ut til et st?rre lag av befolkningen. En konsekvens av dette kan sies ? v?re en generell velstands?kning i samfunnet. N?dvendighet er ikke i samme grad som tidligere avgj?rende for v?re valg og dette f?rer til en mulighet for nye behov og ?nsker. Slik kan vi se en vridning i befolkningen mot ? sette materielle goder h?yt. Ser vi her et annet eksempel p? hvordan konsekvensen av velferdsstatens yrker kan p?virke verdiorienteringer i befolkningen.

 

Hverdagen i familiene i velferdsstaten er ofte hektisk.  I de fleste familier arbeider fors?rgerne utenfor hjemmet, og med heldagsskole og lange ?pningstider i barnehage i tillegg er det liten til kvalitativt samv?r med familien. Kan vi si at familiesamv?r, kos og hygge har f?tt en sterkere verdi n? enn f?r? Eller er det motsatt at vi faktisk har st?rre mulighet til familiesamv?r siden fritid i dag er et definert begrep og arbeidstakere har rett p? ferie og andre goder. Som nevnt tidligere har flere av velferdsstatens yrker tatt over kvinnens tradisjonelle oppgaver, og kanskje bidrar dette nettopp til at foreldre f?r mer overskudd, og at n?r de er sammen med barna er det mer lystbetont og ikke plikt.

 

3. Sitatet reiser sp?rsm?let om frihetsbegrensning - gir det for deg

mening ? dr?fte dette sp?rsm?let ut fra Foucaults maktanalyse?

 

Med makt hevder Foucault, m? man forst? mangfoldet av de styrkeforholdene som er iboende det feltet hvor de ut?ves og som er konstituerende for deres organisering. Makten er det spillet av uopph?rlige kamper og sammenst?t som transformerer, styrker eller omvelter styrkeforholdene. Makten er de strategiene hvor disse styrkeforholdene trer i kraft og som utgj?r et generelt m?nster eller en institusjonell krystallisering som legemliggj?res i statsapparatet, lovformuleringer og i de sosiale hegemoniene (klasser/sosial differensiering). Makt blir i denne sammenheng navnet p? en kompleks strategisk situasjon i et gitt samfunn.

           

I motsetning til tradisjonell maktforst?else, hvor A fors?ker ? f? B til ? gj?re hva hun ellers ikke ville ha gjort, ofte i relasjon til et politisk spill mellom viljer, fremstiller Foucault makten som alle steds n?rv?rende og l?srevet fra subjektet. Makten er relasjonell, avhengig av og eksisterer i motstandspunkter. Maktrelasjonene mellom punktene er b?de intensjonale og ikke-subjektive. Motsandspunktene er spredd utover i st?rre eller mindre tetthet i tid og rom, og virker slik dynamisk oppdelende. Maktrelasjonene danner slik en tykk vev som gjennomtrenger apparatene og institusjonene, men uten ? lokalisere seg i dem. Det er med andre ord ikke ved ? fokusere p? de offisielle styringsinstitusjonene at man avdekker maktens karakteristikk: man fanger ikke opp hvordan makten gjennomsyrer dagliglivene v?re.

 

Foucault trekker inn diskursenes rolle i relasjon til makten. Det vil si de r?dende fortellingene/konstruksjonene om den relevante virkeligheten vi forholder oss til i et gitt ?yeblikk (uttalt gjennom spr?ket). Diskursene gir st?tte til maktrelasjonene i forbindelse med sannhetsutpressingen som foreg?r i disse. Denne diskursproduksjonen foreg?r i maktrelasjonenes mangfoldige og bevegelige form og nye kunnskapsomr?der konstitueres og avgrenses ut fra dette (for eksempel vitenskap). Diskursen er underlagt makten men samtidig i opposisjon til makten. Diskursen b?rer og produserer makten, den forsterker makten, men virker ogs? undergravende gjennom anskueliggj?ring og muliggj?ring av mottiltak. Diskursen utgj?r i relasjon til makten taktiske elementer eller blokker i styrkeforholdenes felt. Det kan finnes forskjelleige diskurser innen samme strategi, samtidig som samme diskurs kan sirkulere mellom motsatte strategier uten ? endre form. Ved analyse m? diskursene unders?kes der de har sin faktiske produktivitet. Det vil si i de makt- og virknings effekter de garanterer. De m? ogs? analyseres i lys av sin strategiske integrasjon. Det vil si i dem omstendigheter og styrkeforhold som gj?r det n?dvendig ? benytte seg av de.

 

Makt-viten-relasjonene (diskursproduksjonen/reproduksjonen) er ikke gitte fordelingsformer, men utgj?r ?transformator-matriser?. ?Transformator-matrisene? virker gjennom ? v?re skrevet inn i helhetlige strategier ved en rekke suksessive sammenkjedninger. Strategiene m? igjen st?ttes og forankres i subtile relasjoner. Det dannes slik et dobbelt betingelsesforhold, hvor strategien som muliggj?res av taktikerens s?regenhet, muliggj?res av den strategiske rammen, det vil si den subtile forankring.

 

Makten er som sagt uten subjekter, men den konstitueres for subjektene ved at ulike former for herred?mme er bygget inn i selve forst?elsen av felles praksis under ulike former for mikroforhold/mikrorelasjoner. Felles m?lsettinger er p? denne m?ten bundet sammen med en maktrelasjon (lege-pasient). Begge parter er i en viss forstand begrenset av denne m?lsettingen (En har kunnskap, den andre vil motta r?d), men innen denne rammen har den ene en maktfordel (legen har makt over pasienten). Slik er makten iboende i selve relasjonen, da det ikke ville v?re noen lege uten pasient. Samme m?nsteret gjenspeiler seg ved at samfunnsmessig herred?mme blir konkretisert p? mikroplan gjennom gjensidige virkninger. De overordnede strategiene p? makroniv? former de kontekstene hvor mikro relasjoner oppst?r, hvor de modifiseres eller reproduseres, samtidig som de danner et n?dvendig ankerfeste for de overordnede strategiene. Makten kommer p? denne m?ten nedenfra. Det at makten er relasjonell inneb?rer ogs? at man kan gj?re et skille mellom individuelle strategier og selve kontekstens strategi. Hendelser kan p? denne m?ten tilegnes en egen logikk, uten at det n?dvendigvis eksisterer en plan.

 

I forbindelse med sitt utvidede maktbegrep, mener Foucault at maktens styrke delvis ligger i at den ikke oppfattes som makt. Makten i relasjon til kunnskapsteknikkene legitimeres som for eksempel vitenskap, realiseringer av prosjekter eller til og med frigj?ring. Forestillingen om frigj?ring er i denne sammenheng, i f?lge Foucault, en dyptgripende illusjon (Taylor: Foucault om frihet og makt). Det finnes ingen sannhet som kan forsvares, da et hvert system definerer sin egen sannhet. Vi kan slik sett bare bevege oss fra et system til et annet, ikke fra makten til friheten. Et hvert samfunn har sitt eget sannhetsregime, det vil si sin egen generelle sannhetspolitikk. Denne politikken utgj?res av den diskursen som aksepteres og fungerer som sannhet. I denne sammenheng kan makten bare fungere hvis den maskerer seg selv. Dens suksess er proporsjonal med i hvilken grad den greier ? skjule sine mekanismer. Den mest generelle formen for akseptert makt er i form av grensedragning for friheten (slik som sentraliseringen under kongemakten p? 1600-tallet). N?r maktinnstansene har kunnet innplante seg og gj?re seg akseptable, s? er det ved ? presentere seg som regulerings, meklings og avgrensningsmekanismer. Det vil si gjennom ? temme den relasjonelle makten ved ? fordele den langs bestemte grenser og i henhold til etablerte hierarkier (Bismark sin etablering av den tyske velferdsstaten?) Et eksempel her er innf?ringen av den juridisk-politiske dimensjonen som angiver av koden for hvordan makten fremstiller seg p?, og som en foreskriver for hvordan vi skal tenke makten.

 

 

Foucaults maktanalyse og frihetsbegrensning under velferdsstaten

 

Foucault p?st?r som nevnt at maktrelasjonenes tykke vev gjennomtrenger apparatene og institusjonene uten ? lokalisere seg i dem. For ? gripe maktens karakteristikk under et gitt velferdsregime, m? man derfor unders?ke den gitte velferdsdiskursens eiendomligheter, for deretter ? finne ut hvordan denne p?virker individuell frihetsbegrensning. Man m? se p? hvilken r?dene diskurs som produseres og hvilken forankring denne har i de subtile relasjonene, det vil si hos klienter og bakkebyr?krater. Denne diskursen er som skissert ovenfor, gjenstand for kampen mellom ulike strategier innad i velferdstaten, slik at hva vi til vanlig oppfatter som velferdstaten egentlig er i stadig bevegelse. Iver.B.Neuman og Ole Jacop Sending har i sin artikkel ?Du skal regiere deg selv?(Le Monde diplomatique, august 2003 nr.5), fors?kt ? vise hvordan denne diskursproduksjonen i form av sannhetsutpressing i relasjon til effektivitet, beveger seg i retning av en markedsliberal tilpassning. Denne artikkelen tar for seg endringene av diskursen om velferdsstaten og slik endringene for premissene for frihetsbegrensning. Vi ser her at velferdsstaten som diskurs ,utgj?r en ?transformator-matrise? for dens innhold, fra ? v?re tradisjonell sosialdemokratisk til ? bli ytterligere markedstilpasset. Neuman viser ogs? hvordan denne tilpassningen er et ledd i en st?rre generell trend (suksessiv sammenkoblinger), med r?tter tilbake til industrialiseringen. Slik kan ogs? velferdstatsdiskursen kobles til en overordnet globaliserings diskurs. Den globale diskursen henimot markedsliberalisme har sin subtile forankring i endringene i den nasjonale velferdsdiskursen, som igjen er forankret i mikrorelasjonene i klient-ekspert forholdene. Makten blir p? denne m?ten legitimert som et effektiviserings og fleksibiliserings prosjekt til fordel for markedstilpassning og klientens frihet til ? velge. Denne legitimeringen korresponderer med klientenes endrede preferanser/verdiorientering som resultat av den ?kende levestandarden. Vi ser her at vi beveger oss fra et system til et annet, hvor makten maskerer seg som ?kt fleksibilitet, effektivitet og individuell tilpassning av velferdsapparatet.

 

Slik vi ser det, gir det mening ? dr?fte sp?rsm?let om frihetsbegrensning under velferdsstaten ut i fra Foucaults maktanalyse. Foucault s?ker som sagt ? vise i sin maktanalyse hvordan makt og viten er sammenvevd. Dette kan forst?s som at der kunnskapen er, ligger ogs? den virkelige makten. Temaet i ?Velferdsstatens yrker? er som sagt ogs? utviklingen av omsorgsyrkene som igjen er med p? ? konstituere det vi kjenner som velferdsstaten. Gjennom den ?kte profesjonaliseringen kan vi tenke at ekspertenes, r?dgivernes og hjelpernes r?d og hjelp hvis intensjon m? antas ? v?re god for klienten, pasienten eller brukeren av en tjeneste, ogs? kan ha en mer skjult side. Det at profesjonsut?verne besitter en kompetanse som etter hvert er blitt s? spesialisert, gj?r at enkeltindividet i m?te med dette ikke vil kunne kontrollere eller vurdere om tjenesten fungerer p? en slik m?te, at det for enkeltindividet reelt sett vil v?re til det beste. Det er med andre ord en forskjell i styrkeforholdene mellom de to parter, der den maktut?vende part, i f?lge Foucault, s?ker ? beskrive, klassifisere og ?diagnostisere? mennesket, mens den andre parten er avhengig av ? innordne seg. Selv om det er utviklet formelle lover og regler, s? er det den enkelte yrkesut?ver i m?te med sin klient, pasient eller bruker som bestemmer  hvilken behandling denne f?r. I dette perspektivet er det interessant ? se p? om hvorvidt ekspert klient relasjonene ogs? fungerer som en form for samfunnskontroll.

 

Hvordan velferdsstatens tiltak ogs? kan lede til frihetsbegrensning ovenfor individene, illustreres i artikkelen til  Neumann og Sending. Med Foucaults maktbegrep ?regjering?, hevder de at det har funnet sted en kraftig forskyvning fra direkte til indirekte maktut?velse i Norge, en forskyvning man bare kan fange om man studerer den nedenfra og opp?.

 

De hevder ? kunne dokumentere at det i velferdsstaten p? -80 og ?90 tallet i Norge, har skjedd en endring, der en velferdsstatlig regjeringsrasjonalitet brytes mot og suppleres med en nyliberal. I f?lge Neumann og Sending har det skjedd en dreining i det verdigrunnlag og de idealer der samfunnets organisering og styring lot seg forst? ved ? ta et utgangspunkt i et begrep om makt knyttet til staten som suveren autoritet. ?De viser hvordan b?de legitimeringen, begrepsfestingen og de konkrete praksiser og teknikker som til sammen utgj?r det nettverk som regulerer og styrer individuell handling i ?kende grad tar utgangspunkt i individet som maktens objekt og subjekt? ( Neumann og Sending 2003). De mener med andre ord ? kunne p?vise at det er en trend i dagens samfunn, ? gj?re hver enkelt til sitt eget styringsobjekt. De hevder ? kunne dokumentere at individene i dagens samfunn blir oppl?rt til ? styre seg selv. Fra ? ha v?rt et organisasjonssamfunn der makten har kommet til syne gjennom m?l- og virksomhetskontroll, er det n? ogs? fremsatt modeller for hva som er normal oppf?rsel, som nordmenn s? er forventet ? bekrefte i sine daglige gj?rem?l. 

 

Eksempler p? dette kan s? v?re det norske trygdevesenet som har innf?rt et system de kaller ?Aktiv brukermedvirkning?, som inneb?rer at ?brukeren? selv aktivt m? innhente informasjon og dokumentasjon til trygdekontoret, skulle han eller hun s?ke hjelp derfra. Dvs innhente for eksempel papirer fra lege. Et annet eksempel er Aetat som arbeider med et system der brukeren selv kan registrere seg elektronisk og legge inn relevant informasjon, ikke slik det er i dag, via en saksbehandler. Et tredje eksempel er det ? handle matvarer, der man f?r kunne f? kj?pt det man trengte over disk, til i dag da man kan g? p? supermarkeder som har handlevogner utstyrt med eget leseapparat for strekkoder.  For ? si det p? en annen m?te, s? har det i l?pet av relativt kort tid skjedd en utvikling der kravet til kompetanse fra brukeren, har ?kt betraktelig. Det er bl.a.i disse eksemplene, ut i fra Foucaults maktbegrep, vi kan se ?symptomer p? en potensielt altomfattende makt?. Maktformene er ikke n?dvendigvis synlige som ut?velser av makt, men mer indirekte i de ulike relasjoner. 

 

I en velferdsstat der normen er at alle innbyggerne skal st? likt, kan det tenkes at det i dette perspektivet vil kunne oppst? forskjeller mellom borgerne mht ? kunne ha nytte av  disse tilbudene eller ordningene, ut i fra hvilket kompetanseniv? og kontaktnett den enkelte besitter. Det som skjer i denne relasjonen er da ofte ikke en direkte maktut?velse, men den skjer indirekte.

 

 

 

 

 

 

Fra gruppe 7 til gruppe 1

OPPGAVE 3 H?st 2002

Skjervheim, Bourdieu og Smith bruker alle obejktiveringsbegrepet.

A. Gj?r rede for hva de respektive teoretikerne legger i begrepet.

B. Bruk begrepet for ? presentere og diskutere Bourdieu og Smith sin

kritikk av sosiologi og deres forslag til hvordan sosiologi b?r

ut?ves.

C. Velg et konkret eksempel p? forskningstema, f.eks. arbeidsl?shet

eller prostitusjon. Illustrer hvordan objektivering her - i

Skjervheim, Bourdieu og Smith sin forstand - kan ytre seg.

Sett som overskrift OBJEKTIVERING

Oppgave 1

 

Objektivering

 

Skjervheims objektiveringsbegrep:

 

For Skjervheim er objektivering noe negativt fordi det inneb?rer ? ta et tilskuerperspektiv til mennesket. Han kritiserer positivistene for ? se p? mennesker og deres utsagn som faktum, dvs at de ikke tar innholdet i det de sier alvorlig, som en p?stand. Dersom en behandler et menneskes utsagn som et faktum, konstaterer en at vedkommende sier det vedkommende sier, og analyserer hvorfor og hvordan personen sier det. Behandler en i stedet utsagnet som en p?stand, g?r en selv inn i det og engasjerer seg i om det f.eks er en sann eller en usann p?stand.

F.eks utsagnet: Det er kaldt ute.

Om en forholder seg til det at Hansen sier dette, som et faktum, kan en analysere f.eks om Hansen er veldig pysete for kulde, sier dette fordi han alltid synes det er kaldt osv. Forholder en seg til det som en p?stand, vil en selv engasjere seg i saksforholdet, pr?ve og huske hva en selv syntes om temperaturen da en gikk til jobb i morges osv

Skjervheim kaller disse to perspektivene for deltaker- og tilskuerperspektivet. Det deltakende perspektivet, at en selv g?r inn i en deltaker-rolle i forhold til den andre, er det rette for ? f? innsikt i samfunnsvitenskapen, mener Skjervheim.

En positivistisk tiln?rming, som overser at menneskene en vil ha kunnskap om ogs? er tenkende og handlende akt?rer, blir sosiologisme eller psykologisme. Det kan ikke gi virkelig innsikt, mener Skjervheim. I samfunnsvitenskapen m? man ha en subjekt ? subjekt relasjon. Man kan ikke stille seg utenfor det en studerer og gj?re andre mennesker til objekter slik naturvitenskapene gj?r i forhold til naturen.

Skjervheim er inspirert av den fenomenologiske tradisjonen, med f.eks H?sserl.

 

Bourdieus objektiveringsbegrep:

 

Pierre Bourdieu mener derimot at en m? begynne med ? identifisere de objektive strukturene i samfunnet for ? forst? det. F.eks er lover, institusjoner og fordelingen av ulike typer ressurser noe som foreligger uavhengig av menneskets bevissthet og vilje. Disse kan kartlegges empirisk. Bourdieu identifiserer selv ?det sosiale rommet?, som en objektiv struktur der individene plasseres etter mengden og sammensetningen av kapital de disponerer. Han operer med ?konomisk, kulturell og sosial kapital for ? beskrive de ulike typer ressurser folk har, som plasserer dem p? ulike steder i den sosiale strukturen. I utgangspunktet m? en bryte med akt?renes erfaring av virkeligheten for ? finne fram til denne objektive strukturen, mener Bourdieu. Dette kaller han ?det f?rste bruddet?.

Men samtidig erkl?rer Bourdieu at han ?nsker ? syntetisere subjektivistiske og objektivistiske tiln?rminger i sosiologien. Han advarer mot ? absoluttere den objektive strukturen. ?Det andre bruddet? best?r i ? se at ogs? den som identifiserer den objektive strukturen har et st?sted i den. Man m? ogs? observere kritisk den som observerer.

Videre vil Bourdieu overskride skillet mellom struktur og akt?r ved hjelp av habitus-begrepet. Dette er ogs? relevant for subjektivisme ? objektivisme skillet. Habitus er kroppsliggjorte sosiale praksiser, den sosiale strukturens forming av individet utfra dets plass i den. Samtidig er habitus relativt autonom. En kan, med betydelige vanskeligheter riktignok, selv utvikle og til en viss grad endre sin habitus. Derigjennom kan ogs? mennesket p?virke den sosiale strukturen, siden den hele tiden blir gjenskapt gjennom sosial praksis.

For Bourdieu er alts? den sosiale verden noe som eksisterer objektivt, uavhengig av akt?renes viten og vilje. Objektivering er alts? n?dvendig for ? f? innsikt. Samtidig er ikke objektivering fra noe n?ytral posisjon mulig. Den som observer vil alltid selv observere utfra sitt eget st?sted. En m? derfor ogs? fors?ke ? objektivere seg selv som observat?r, for ? fors?ke ? forst? hvordan ens egen posisjon p?virker ens oppfatning (Ogs? dette er i motsetning til Skjervheim, som mener at det er prinsipielt umulig ? objektivere seg selv).

 

Dorothy Smiths begrep om objektivering:

 

Smith kritiserer sosiologien tradisjonelt for ? skille mellom subjekt og objekt, og for ? anta at det er mulig ? ta et n?ytralt tilskuer-perspektiv til samfunnet og menneskelig samhandling. ?There is no bird?, sier Smith. Dette minner om Skjervheim og positivisme-kritikken, og Smith vil ogs? ha et deltakende perspektiv. Men hun g?r videre og utfordrer selvet skillet mellom subjekt og objekt. Smith mener at sosiologien tradisjonelt har skapt tekster der subjektene ikke har posisjoner, verken skriver eller leser eller andre omtalte subjekter har klargjorte posisjoner. Men i virkeligheten har makt-relasjonene og de tilh?rende diskursene i samfunnet (b?de n?r det gjelder klasse, kj?nn og etnisitet) v?rt innbakt i disse tilsynelatende n?ytrale forst?elsene.

Hele m?ten som sosiologien produserer og formidler objektiv kunnskap p?, m? endres, mener Smith. Sosiologien som vitenskap og den diskursen som r?der p? dette feltet, er et produkt av maktforholdene i samfunnet. Kvinners praktiske hverdagserfaring kan ikke uttrykkes innenfor denne diskursen.

Det holder alts? ikke ? bare utvide sosiologiens virkeomr?de til de spesifikke kvinnelige erfaringene som er blitt oversett, slik som f.eks kj?nnsroller, kvinnearbeidsplasser eller kvinnebevegelsen.

Sosiologien er n?dt til ? overskride selve skillet mellom subjekt og objekt, og gj?re de subjektive hverdagserfaringene til utgangspunktet for den sosiologiske unders?kelsen. 

 

Oppgave B

 

Bourdieus hovedkritikk av sosiologien er den antropologiske strukturalismen inspirert av Levi Strauss, og hans praktiske teori er et oppgj?r mot denne retningen. Begrepet praktisk sans st?t helt sentralt i denne teoriutvikling hos Bourdieu. Praktisk sans er et erhvervet system av handlingsskjema ? preferanser og prinsipper for hvordan verden skal anskues og oppdeles hos den enkelte agent.

 

Praktisk sans er en v?ren i verden hensides reflexiv og logisk kontroll ? m.a.o en intensjonsl?s intensjonalitet som konstituerer verden som meningsfylt og gj?r at agentene reagerer ?riktig?spontant, uten ? beh?ve og analysere situasjonen og bevisst velge mellom forskjellige handlingsalternativer.

 

Pierre Bourdieu?s studier av kabylverden og b?ndene i Bearn i s?rvestelige Frankrike er et fors?k p? ? vise at den antropologiske strukturalisme som bygger p? forestillingen om den utenfra kommende ? n?ytrale observerende forskers tilgang til ? avdekke m?nster i den sosiale verden er uholdbar. Antropologene fra denne fagretningen skal ha den evne til ? registrere de krefter som opererer bak ryggen p? mennesker som han/hun studerer, samt at de styrer alt dette inn i egne konstruerte teorier, modeller, diagram og skjema. Bourdieu som delvis kjente dette landsbylivet innenfra, kunne ikke akseptere dette, og dette motiverte ham til ? kritisere og analysere sin egen forskerrolle.

 

Bourdieu mener at forskere har en tendens til ? glemme den enorme avstanden mellom kroppsliggjort viten (praktisk sans) og den forskningsmessige rekonstruksjon av viten. Praktisk sans er nemlig kun mulig for den som ?mestrer? denne viten ? for han/henne kjenner de strategier som blir uttrykk for dems praktiske sans- det er deres hverdagslige disposisjoner ? den sansen som har innleiret seg i agentens kropp. Man f?lger sin egen logikk, og er ikke n?dvendigvis i stand til ? gj?re den tilgjengelig for forskning ved hjelp av sin egen objektivering. 澳门葡京手机版app下载 oppl?ser ofte det man vil fors?ke ? fange n?r man tvinger praktiske handlinger inn i objektive skjema.

 

Det som eksisterer i den objektive relasjoner som eksisterer uavhengig av menneskets bevissthet og vilje ? og Bourdieu?s vitenskapelige analytiske grep blir da bruk av den analytiske kategorien ? felt -  definert som det nettverk ? eller indre objektive forhold mellom posisjoner.

 

En analyse i felt termer inneb?rer 3 n?dvendige og sammenvevde elementer. For det f?rste b?r man analysere hva slags posisjon feltet har i forhold til makt-feltet. For det andre b?r man etablere en objektiv struktur av relasjoner mellom posisjoner som er okkupert av agenter eller instutisjoner som konkurrerer med hverandre innenfor feltet om goder. For det tredje b?r man analysere habitusen hos agentene ? mao: de ulike systemene av disposisjoner som de har skaffet seg gjennom en inderliggj?ring av kapitalformer (?ko, kulturell og sosiale) som i en l?pebane innenfor hvert felt har en mer eller mindre grunn til ? kunne settes igjennom.

 

Feltet av posisjoner er metodologisk ul?selig fra feltet som er okkupert av posisjoner. Dette forst?r Bourdieu som det strukturerte system av praksis og uttrykk hos agentene .Disse to rommene ? det ene for objektive relasjoner og det andre for de okkuperinger av posisjonene b?r analyseres sammen ? som to omsetninger som gir agentens plass i det sosiale rommet.

 

Dorothy Smith sin kritikk av sosiologi er hvordan den objektiverende rammen som organiserer den diskursive bevissthet, er ordnet av maktrelasjoner slik at kvinner og andre undertrykte grupper?s st?sted og erfaring blir st?ende utenfor den konvensjonelle sosiologi i tekst. Et eksempel er at kvinner skriver for menn - kvinnen m? rette sin bevissthet inn mot den patrialske orden, men f?ler seg fremmedgjort da man ikke har mulighet til ? vedkjenne og erkjenne sin egen unike erfaring. Sosiologi sin objektiverte og objektiverende m?te for ? organisere systematisk v?r bevissthet om samfunnet p?, setter opp ulike standpunkter mellom maktrelasjoner som har klasse, kj?nn og rasistiske subtekster. Vi kan for eksempel lese om et tema (prostitusjon)i et magasin. Her vil ofte leseren grunnet forskjellig erfaring fra subjektes aktuelle liv i forhold til den skrivende tekst oppleve motstridigheter. Teksten hevder ? snakke om den aktuelle verden det unike subjekt lever i, noe som ikke alltid den lesende kan erkjenne.

              Her har vi i f?lge Smith en objektiv herske organisering nedfelt i tekst, og disse er interne, komplekse koordinerte diskursive organiseringer som regulerer , organiserer og kontrollerer samfunnet. Hva vi vet  som individer lokalisert i egne erfaringer, og hva vi s? f?r vite som l?rde lesere av tekster i en ?obejctified world in common? gir derfor et skille som er undertrykkende. Autoriteten er ofte oss sosiologer selv.

 

Dorothy Smith trekker frem Durkheim som en designer av objektivitet, der Durkheim har lyst til ? ?l?re? oss til ? ?se? en objektivisert orden som er tilstede uavhengig de unike subjekter, og denne eksternitet om lov og v?rem?te er -  ? l?re ? ignorere den unike erfaring. Durkheim har ogs? n?dd et annet m?l i den objektiverende sosiologi: vi l?rer ? bruke begrepene hans.

 

Sosiologien i tekst  fjerner ofte tilv?relsen av subjektet og tillegger handlinger fra det unike subjektet til sosiale fenomener i stedet. Her trekker Smith inn  Bourdieu og Passeron (1977) som et godt eksempel p? hvordan menn og kvinners arbeid i hjemmet er direkte orientert mot et barns arbeid i skolen. Hjemmet gir varierte niv? basert p? ulike kapitalformer som determinere skolegangen og oppn?elsen til barna.

 

Relasjonen mellom sosiologiske konstituerte fenomen forklarer derfor sosiologiske konstituerte fenomen.

 

Metodisk m? man i f?lge Smith derfor passe seg for ? ikke fjerne det sosiologiske fra det aktuelle sosiale fenomen. Analyseverkt?yet som har preget den senere positivistiske tid ? kvantitativ metode- fjerner alt fra subjektet med sine konseptuelle utgravninger i tr?d med ?tillatte? kategorier og begreper. Man g?r glipp av hva mennesket faktisk gj?r, og kvalitative metoder kan v?re et bedre hjelpe middel for ? n? folks unike erfaringer. Dette betyr ikke at man skal jobbe rent subjektivt, men ? jobbe seg inn p? et kunnskapsomr?de som er f?r det subjektive og objektive. Man trenger en forklaring om de aktuelle handlinger vi er aktive.

            Hvis vi utforsker hvordan sosiologi er organisert som aktuelle handlinger - som alle er deltagere i og hvor alle v?re handlinger er organisert - kan vi refleksivt unders?ke hva vi vet om hvordan vi gj?r ting, og hva vi gj?r.

 

P? ethvert tidspunkt i historien er samfunnet blitt objektivert inn i den sosiologiske diskurs (mest av hvite menn) og har med dette krystallisert de usynliges tilstedev?relse. Det har helliggjort - med denne form for objektivering - instutisjonaliserte eskluderinger. Man har eskludert det unike subjekts erfaring i diskursens makt, der kvinner/svarte/underdominerte klasser har blitt undertrykte sosiale kategorier.

 

Sosiologien for Dorothy Smith b?r s?ke etter kunnskap om hvordan v?re liv og relasjoner (direkte/indirekte) er skapt ? og la det lede oss til et kunnskapssamfunn bak v?r tradisjonelle sosiologiske disiplin.

 

Her skiller Bourdieu og Smith seg. Bourdieu st?r p? den ene siden med ?h?y teoretikerne? (s?rlig strukturalistene) ved at han insisterer p? de store strukturelle linjer som ikke lett lar seg reduseres til samhandlinger, og p? den andre siden kjenner han seg solidarisk med interaksjonismen, som ved hjelp av indirekte observasjoner eller statistiske analyser forf?lger de empiriske realiteter som ?h?y teoretikerne ? overser. Men han kan ikke godta den filosofien  for den sosiale verden som  ligger til grunn for denne sterke interesse for detaljer i den sosiale praksis. Denne tiln?rmede visjon tvinger p? akt?rene detaljer - samt det teoretiske n?rsyn som denne interessen frembringer. Bourdieu vil finne det sosiale livs logikk ved ? avdekke de objektive makt relasjoner og finne de r?dende strategier og kapitalformer som plasserer mennesker i det sosiale rom. Mens Smith vil g? dypere og mer i detalj ved ? dekonstruere spillet ? og lete ferm det refleksive, vitende og tenkende subjekt.

 

Del C av oppgave 3 H?st 2002 Skjervheim, Bordieu og Smith og objektivering

 

Ut fra Skjervheims syn p? objektivering vil alle former for kvantitative data-og bakgrunnsdata p? feltet arbeidsledighet enten de er innhentet gjennom offentlige registre eller gjennom sp?rreskjema inneb?re en objektivering i og med at forhold knyttet til ulike aspekter ved arbeidsledighet vil ha karakter av ? v?re fakta og en oppn?r ikke noe subjekt-subjektforhold. Leseren/forskeren vil ikke kunne engasjere seg i p?stander om saksfeltet og blir tilskuer og vil heller ikke oppn? kunnskap. Ogs? ved (deltakende) observasjon av steder/milj?er der arbeidsledige samles i det offentlige rom, vil forskeren heller ikke kunne annet enn ? registrere faktum. Han blir derigjennom tilskuer og bedriver objektivering. Kun som deltaker i samtale der en kan dr?fte ulike aspekter ved saksforholdet arbeidsledighet, kan forskeren engasjere seg som deltaker og g? inn i dr?ftinger om saksforholdet i et subjekt-subjektforhold.

 

I f?lge Bordieu m? forst?elsen av arbeidsledighet objektivt ta utgangspunktet i feltet arbeidsmarked. Arbeidsledige individer/gruppers besittelse av ?konomisk, kulturell og sosialkapital m? stadfestes objektivt samtidig som arbeidslediges i forhold til maktdimensjonen ogs? m? bestemmes objektivt ved hjelp av kvantifiserende og stratifiserende metoder. Slik fremkommer den sosiale strukturen og arbeidslediges relasjon til andre grupper p? arbeidsmarkedet. P? bakgrunn av en slik empirisk stadfesting blir det mulig ? forst? individets/-gruppens mulige livsbaner/sjanser inne feltet arbeidsmarked.

 

Det er gjennom praksis sosiale strukturer produseres og reproduseres.  Sosiale strukturer er dels objektive og dels subjektive (hvordan individet gj?r dem, lever dem, forst?r dem) og m? struktureres hver for seg. Subjektive strukturer kan f.eks delevis stadfestes gjennom empirisk observasjon.

 

Forskeren m? ogs? objektivere seg selv, se sin egen posisjon og praksis innen feltet. Dette er ikke lett men m? fors?kes ? gj?res refleksivt.

 

Smiths anliggende er ? hente frem ? nedenfra/innenfra den unike og subjektive hverdagserfaringen som er frav?rende i sosiologisk tekstdiskurs-og formidling gjennom ? ha et deltakende perspektiv (solidarisk?). Dette medf?rer s? vidt vi kan forst? at all form for metodisk tiln?rming til arbeidsledighet som ikke tar utgangspunkt i  subjektets egen, unike erfaring og forst?else av egen situasjon, vil v?re objektiverende og eksluderende. All anvendelse av etablerte sosiologiske begreper og forst?else vil ignorere subjektets unike erfaring og skrive seg inn i en objektiverende maktdiskurs subjektet ikke vil kjenne seg igjen i. Kun gjennom ?pen, ustrukturert samtale kan den unike erfaring hentes frem nedenfra, innenfra og utenfor makten i tekst.