INR (International Normalised Ratio) målt med Normotestâ
Definisjon:
INR er en prøve som beskriver forholdet (ratio) mellom koagulasjonstid i pasientens citratplasma målt i sekunder dividert med tilsvarende koagulasjonstidsbestemmelse i et normalt citratplasma plasma når plasma tilsettes TF(tissue Factor= vevstromboplasstin) og Ca++-ioner.
Anvendelsesområde:
Screening av det ytre koagulasjonssystem. INR< 1.0 ser man hos gravide i siste trimester og hos P-pillebrukere.
(A) som leverfunksjonstest. F VII har kort halveringstid (7 timer) og INR gir derfor et godt uttrykk for leverfunksjonen ved både kroniske og akutte leverskader.
(B) måling av warfarineffekt ved behandling med Marevan. Antikoagulasjonsområde: INR=2.5-3.5
(arteriell indikasjon, f.eks profylakse etter hjerteinfarkt), 2-3 (venøs indikasjon, f.eks venetrombose). I motsetning til Cephotest er INR ikke sensitiv for heparin. Dette må man ta hensyn til når man starter marevanterapi under pågående intravenøs heparinbehandling.
Hereditære faktormangler og relasjonene til Cephotest og INR
Nesten alle med alvorlige F VII-, F VIII- og F IX-mangler blir avslørt i tidlig barnealder pga spontane blødningsepisoder. Dette gjelder de 3-6 pasienter med alvorlige mangler som nydiagnostiseres ved Koagulasjonslaboratoriet ved Rikshospitalet hvert år.
Hos voksne pasienter vil det nedenstående derfor være spesielt viktig for å oppdage partielle mangler idet de ofte er klinisk stumme inntil pasienten utsettes for et kirurgisk inngrep eller får et annet betydelig traume. Spørsmålet om kongenitt koagulasjonsfaktordefekt hos en pasient melder seg som oftest enten fordi:
A: Man har mistanke om en slik defekt på grunnlag av familienanamnese eller klinikk eller kombinasjonen av begge.
B: Man finner uventet forlengelse av Cephotest eller økt INR.
Ut fra dette kan man trekke følgende slutninger:
1. Økt INR (>1.2) og samtidig normal Cephotest hos en leverfrisk, ikke-antikoagulert mann eller kvinne vil i praksis bety kongenitt F VII-mangel. Alvorlig F VII-mangel med kliniske symptomer er meget sjelden, mens partiell mangel som er uten klinisk betydning, er langt hyppigere. Antistoffer (=inhibitorer) mot F VII er meget sjelden årsak til økt INR.
2. Sterkt forlenget Cephotest (>45 sekunder) med samtidig normal INR hos en leverfrisk, ikke antikoagulert mann betyr i praksis enten nedsatt F VIII (Hemofili A eller betydelig von Willebrands sykdom eller nedsatt F IX (Hemofili B).
3. Middels forlenget Cephotest (35-50) sekunder, med samtidig normal INR hos en leverfrisk, ikke antikoagulert kvinne betyr vanligvis von Willebrands sykdom idet bærere av hemofili A eller B vanligvis har en Cephotest i øvre normalområde.
Bekreftelse på at det foreligger en faktormangel, kan man greit få ved å gjøre koagulasjonstesten (INR/Cephotest) med en blanding av normalplasma:pasientplasma 1:1, som gir full (eller tilnærmet full) korreksjon av koagulasjonstiden.
Cephotest/INR-bestemmelse etter infusjon av faktorkonsentrat/plasma er også greie som orienterende prøver for å se om de har hatt effekt.
Måleområder for NT/TT/Cephotest
Legg merke til :
at det i det indre system er bare FVIII og FIX som oftest mangler og dermed være årsaken til en forlenget Cepthotest-tid,
mens i det ytre system er bare FVII som kan mangle og forårsaker en forhøyet INR