Rolf Hobsons forelesninger HIS1320 - Nyere europeisk historie
Hensikten med denne forelesningsrekken er ? hente frem noen sentrale temaer i nyere europeisk historie. Det blir s?rlig lagt vekt p? statssystemets utvikling og den brede trenden i politisk historie fra det gamle regimet, gjennom revolusjonsepoken og inn i det konstitusjonelle monarkiet. ?konomisk historie blir behandlet i andre forelesninger, og sosialhistorien m? p? grunn av tidsmangel for en stor del falle bort fra disse. Til hver forelesning er det oppf?rt anbefalt lesning fra pensumboken Palmer/Colton: A History of the Modern World (9.utg.). Det g?r frem av de anbefalte sidetallene at forelesningene ikke f?lger boken fra kapittel til kapittel. Snarere skal de behandle temaene i sammenhenger som utdyper tolkningene i pensumlitteraturen. Dette gjelder s?rlig den f?rste forelesningen, som presenterer en modell for det klassiske europeiske statssystemet som ikke dr?ftes i pensum. Den tredje forelesningen s?ker ? finne europeiske fellestrekk ved den politiske utviklingen i hovedlandene og omfatter derfor ganske mange sider fra pensum. Det anbefales at de oppgitte sidene leses f?r forelesningene, slik at tilh?rerne har det n?dvendige faktagrunnlaget for de tolkningene som presenteres.
I Det europeiske statssystemet: Hegemonikamper og oversj?isk dominans, 1750-1815
En av de viktigste forskjellene mellom Europa og andre kulturkretser er at det til tross for mange felles trekk innen kultur og religion aldri har v?rt samlet under ett politisk maktsentrum. I det 18. ?rhundret fant denne politiske oppsplittingen sin form i det klassiske europeiske statssystemet, som varte til 1918; og revolusjons- og Napoleonskrigene (1792-1815) skulle danne m?nster for de to store hegemonikrigene som ble utkjempet i det 20. ?rhundret. Det var ogs? p? 1700-tallet at europeiske milit?re organisasjoner og teknologi beviste sin overlegenhet over alle mulige ikke-europeiske rivaler. Fra og med syv?rskrigen (1756-63) ble fordelingen av oversj?iske kolonier avgjort av utfallet av krigene i Europa, med unntak av Englands amerikanske kolonier, som gjorde seg selvstendig i 1783. Erfaringene fra den oppl?sningen av statssystemet som fulgte revolusjons- og Napoleonskrigene, f?rte under Wienerkongressen i 1815 til opprettelsen av et unikt internasjonalt 澳门葡京手机版app下载, det s?kalte kongress-systemet.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.[249-63], 363-7, 389-408, 414-29.
?II Det gamle regimet og den franske revolusjonen, 1750-1815
F?r den franske revolusjonen var eneveldet (absolutismen) den dominerende statsformen. Kongemakten hvilte p? et byr?krati som mobiliserte ?konomiske ressurser gjennom effektiv skatteinnkreving og merkantilistisk styring av sentrale omr?der av produksjon og handel. Sentralstaten hadde i kraft av sine st?ende h?rstyrker sjaltet ut motstanden fra adelen; til gjengjeld fikk den sine privilegier garantert som motytelse for et 澳门葡京手机版app下载 med monarkiet og en ledende rolle i forhold til det ?vre borgerskapet. Bare i Danmark-Norge kan man snakke om at eneveldet utgjorde en ren kongelig maktfullkommenhet. I de ?vrige statene var den innhegnet av adelen gjennom forskjellige institusjoner. Mest utpreget var det begrensede monarkiet i England etter 1688, der parlamentet b?de garanterte grunnleggende rettigheter og var forumet for elite澳门葡京手机版app下载et. Den franske revolusjonen markerte det mest radikale bruddet med eneveldet og overgangen til et konstitusjonelt monarki i ?rene 1789-91. Men nyordningen var ustabil og utartet til b?de jakobinsk diktatur, terror, borgerkrig og til slutt et erobrende milit?rstyre under Napoleon. Under sitt streben mot det kontinentale hegemoniet avskaffet mye av det gamle regimet i Vest-Europa. Revolusjonen markerer ogs? begynnelsen p? demokratiseringen av europeiske samfunn; verken overgangen til det konstitusjonelle monarkiet, avskaffelsen av de f?ydale privilegiene eller terroren ville v?rt mulige uten intervensjonene til de brede lag av bybefolkningen eller sm?b?ndene.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.343-63, 367-87.
?III Liberalisme, konservatisme og sosialisme og veien inn i det konstitusjonelle monarkiet, 1815-1914
P? samme m?te som eneveldet var den dominerende statsformen p? 1700-tallet, skulle 1800-tallets Europa (med unntak av Russland) finne frem til forskjellige varianter av det konstitusjonelle monarkiet. Under restaurasjonen (1815-1848) fors?kte de ?stlige monarkiene, Preussen og ?sterrike, ? vende tilbake til en form for enevelde, men revolusjonen av 1848 gjorde slutt p? restene av livegenskapen og andre f?ydale privilegier og gjorde innf?ringen av et representativt element i statsstyret uunng?elig. Det tyske keiserriket innf?rte allmenn stemmerett fra det ble opprettet i 1871. I Frankrike m?tte selv bourbonerkongene (1815-1830) regjere i pakt med en grunnlov. I 1848 ble alminnelig stemmerett (for menn) innf?rt, men f?rst etter to ti?r med keiserd?mme skulle den tredje republikk finne sitt politiske tyngdepunkt i nasjonalforsamlingen. I Storbritannia ble det konstitusjonelle monarkiet gjennom flere ti?r gradvis mer liberalt f?r utvidelsen av stemmeretten begynte ? bringe et demokratisk element inn i det politiske systemet. I kj?lvannet av den franske revolusjonen var det liberalismen som var den dominerende politiske ideologien. Den ble b?ret frem av et storborgerskap som sikret sin egen representasjon i nasjonalforsamlingene, samtidig som det ekskluderte brede lag av befolkningen gjennom en sv?rt begrenset stemmerett. I liberalismens selvforst?else var det ?konomisk uavhengige menn som skulle sikre grunnleggende politiske og ?konomiske friheter overfor truslene fra kongemaktens eneveldige tendenser, aristokratiets dominans og flertallstyranniet. Konservatismen var fremfor alt en reaksjon mot liberalismens reformprogram, mens sosialismen utviklet en alternativ samfunnsmodell som skulle r?de bot p? de sosiale f?lgene av liberalismens ?konomiske program. Nasjonalismen var en voksende politisk kraft som antok b?de liberale, konservative og sosialistiske former.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.451-4, 461-95, 503-7, 530-5, 574-88; 436-51, 590-97.
?IV Nasjonalisme, nye statsdannelser og imperialisme, 1848-1914
Nasjonalstaten skulle bli det ?verste politiske idealet i Europa til langt inn i det 20. ?rhundret, og det f?rste punktet i nasjonalistiske programmer gjennom mesteparten av 1800-tallet var at statens grenser skulle stemme overens med nasjonens. Nasjonalismen kan imidlertid ikke behandles som én politisk ideologi fordi den tok farge av de andre og antok forskjellige former under forskjellige geografiske og politiske betingelser. Den f?rste b?lgen av nasjonalstatsdannelser etter 1815 skjedde i S?r-Amerika da Spanias tidligere kolonier l?srev seg fra europeisk herred?mme. Omtrent samtidig begynte flere Balkanfolk ? sikre sin uavhengighet av tyrkisk herred?mme. I Sentraleuropa arbeidet tyske, italienske, polske og andre nasjonale bevegelser utg?tt fra det liberale borgerskapet for ? reise sine nasjonalstater i et omr?de preget av statlig oppslitting og multinasjonale imperier. Et f?rste fors?k ble gjort under revolusjonen av 1848, men det ble sl?tt ned av russiske bajonetter. Etter Krimkrigen (1853-1856) var imidlertid b?de Russland og ?sterrike for svake til ? opprettholde den eksisterende ordningen, og Preussen og Piemont kunne gjennom en serie kriger mellom 1859 og 1871 samle en tysk og en italiensk nasjonalstat rundt seg. I ti?rene som fulgte gikk nasjonalismen over til ? bli ekspansiv og mindre liberal. Delvis som et svar p? de nye utfordringene som den ?konomiske globaliseringen hadde reist, men hovedsakelig drevet av nasjonalistisk prestisje innledet de europeiske stormaktene, USA og Japan et imperialistisk kappl?p om ? dele Afrika og Asia mellom seg. Rivaliseringen slo ogs? over i v?penkappl?p og bidro til ? ?ke spenningene som f?rte til utbruddet av f?rste verdenskrig.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.509-29, 613-56.
?V F?rste verdenskrig: ?rsaker og forl?p
I 1890-?rene ble de europeiske stormaktene for f?rste gang delt inn i to allianseblokker. Som f?lge av rustningskappl?p til sj?s og til lands ble disse stadig mer sementert og antagonistiske. Den internasjonale politikken ble militarisert, diplomatiets spillerom ble innsnevret, og faren for at en regional konflikt kunne utl?se en storkrig, ?kte tilsvarende. Viljen til ? risikere en slik krig ble styrket, s?rlig i de tyske og ?sterriksk-ungarske generalstabene. Dette var bakgrunnen for at en Balkan-konflikt kunne utl?se en verdenskrig. Men krigens form satte i seg selv skille i det 20. ?rhundret. Den totale krigen oppsto som en f?lge av demokratiseringsprosessen, som integrerte stadig bredere befolkningslag i statens liv, nasjonalismen, som gjorde en kompromissfred umulig og mobiliserte alle mulige ressurser, og industrialiseringen, som mangfoldiggjorde de tilgjengelige ressursene. Vel s? mye som den milit?rteknologiske pattsituasjonen var det denne kanaliseringen av alle nasjonens ressurser inn p? slagmarken som skapte den totale krigen. Det industrielle massedrapet som skjedde p? vestfronten, var en n?dvendig forutsetning for det industrielle massedrapet p? sivile som ble iverksatt av totalit?re regimer senere i ?rhundret. Med den russiske revolusjonen i 1917 kom en polarisering mellom samfunnssystemer inn i den europeiske storpolitikken og som skulle skille den radikalt fra det 19. ?rhundrets.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.657-96.