.jpg)
I mange ?r har behandlingen av peri-implantitt v?rt basert p? kunnskap og metoder fra periodontitt, alts? den kroniske betennelsen som rammer tannens st?ttevev. Dette inneb?rer blant annet mekanisk rensing av tannoverflater og kirurgiske inngrep for ? fjerne bakteriebelegg og gjenopprette vevshelse. Men implantater og naturlige tenner er ikke like, hverken biologisk, strukturelt eller hvordan de reagerer p? infeksjon.
– Det vi gj?r i klinikken i dag er ofte ? kopiere det vi gj?r ved periodontitt. Men det fungerer ikke godt nok. Vi m? utvikle noe spesifikt for implantater, sier Badra Hussain, forsker og tannlege ved Universitetet i Oslo.
Selv om b?de periodontitt og peri-implantitt er betennelsesreaksjoner p? bakteriebelegg (biofilm) s? arter peri-implantitt seg annerledes: vevet rundt implantatet mangler blant annet det samme forsvarssystemet som rundt en naturlig tann, og bakteriebelegget (biofilmen) fester seg i dype mikrogroper i implantatoverflaten. Dette gj?r behandlingen b?de mer kompleks og mindre effektiv dersom man baserer seg p? gamle metoder.
Fra kartlegging til nytenkning
Doktorgraden hennes best?r av fem vitenskapelige artikler, som alle tar for seg ulike sider av problemet: Hva er det som utl?ser peri-implantitt, og hvordan kan vi behandle det mer effektivt? Kan nye metoder utviklet for implantatoverflaten ogs? brukes p? tannoverflaten?
Den f?rste artikkelen tar for seg en analyse av pasientdata hentet fra pasientjournalene ved Universitetet i Oslo. Datasettene strakte seg tilbake til 2009, og inkluderte pasienter som hadde f?tt implantater satt inn ved klinikken. Ved ? systematisk g? gjennom informasjon om bl.a. implantatoverflate, bentap, plakkmengde og plassering i munnen, kunne forskergruppen se etter m?nstre i utviklingen av peri-implantitt over tid.
– Vi s? p? to ulike typer overflater, og fant ingen forskjell, forklarer Hussain. – Det som hadde betydning, var mengden plakk og hvor i munnen implantatet var plassert.
Denne studien indikerte at implantatoverflaten hadde mindre betydning, mens pasientrelaterte faktorer spilte en mer avgj?rende rolle. Dette ledet forskerne videre til ? unders?ke hvordan man mest effektivt kan intervenere n?r sykdommen f?rst manifesterer seg.
Kliniske utfordringer i frav?r av evidens
For ? forst? hvordan peri-implantitt faktisk h?ndteres i praksis, utarbeidet forskergruppen et sp?rreskjema rettet mot klinikere. Unders?kelsen kartla hvilke behandlingsmetoder spesialister bruker for ? rense implantatoverflaten, b?de mekanisk og kjemisk, og hvilke kriterier som ligger til grunn for metodevalg.
– Vi brukte mye tid p? ? utforme sp?rsm?lene slik at vi kunne forst? hva som skjer ute i klinikken, sier Hussain.
Svarene viste tydelig at det ikke finnes enighet i fagmilj?et. Mange klinikere oppga at de var misforn?yde med dagens behandlingsmuligheter, og etterlyste metoder som b?de er effektive, forutsigbare og sk?nsomme. Flere uttrykte bekymring for at mekanisk rensing kan skade implantatoverflaten, noe som igjen gj?r regenerasjon av ben og vev vanskeligere.
– Det var stor usikkerhet. Mange ?nsket seg bedre kjemiske alternativer, men det var lite tillit til det som finnes i dag, sier hun.
Utvikling av kjemiske dekontamineringsmidler
Etter ? ha kartlagt klinikernes erfaringer, vendte Hussain og forskergruppen tilbake til laboratoriet. De ?nsket ? teste kjemiske behandlingsmidler som kunne fjerne bakteriebelegg (biofilm) fra implantatoverflaten, uten ? skade omkringliggende vev og implantat.
Et av de mest lovende stoffene de testet, var en ny gel basert p? poloksamer og hydrogenperoksid.
Poloksamer er syntetiske stoffer som ofte brukes i farmasi og medisin. De best?r av b?de vannelskende og vannavst?tende deler, og kan danne sm? kuler, kalt miceller, som fungerer som en slags biologisk s?pe. Disse micellene kan "fange" fett, proteiner og bakterier, og gj?re det lettere ? skylle dem bort. Stoffet er mildt, biokompatibelt og brukes allerede i alt fra ?yedr?per til s?rrens.
Hydrogenperoksid, p? sin side, er et kjent antiseptisk middel med antibakterielle egenskaper. Det brytes ned til vann og oksygen, og oksygenet som frigj?res kan ?delegge bakterienes cellevegger. N?r det kombineres med poloksamer, forsterkes effekten: Poloksameren l?ser opp og fanger bakteriene, mens hydrogenperoksidet dreper dem.
– Det dannes en slags s?peaktig struktur som b?de l?ser opp og fjerner organisk materiale, samtidig som den virker antibakterielt, forklarer Hussain.
Forskerne testet middelet b?de p? biofilm og p? det tynne proteinlaget, pellikelen, som dannes automatisk p? tenner og implantater etter pussing. Pellikelen er laget av spyttproteiner, og fungerer som det f?rste punktet hvor bakterier kan feste seg og starte infeksjon. Resultatene viste at gelen gjorde implantatoverflaten mer hydrofil, alts? mer tiltrekkende for kroppens egne celler, og mindre for bakterier. Dette er en ?nsket effekt, siden det kan bidra til at benceller lettere binder seg til implantatet etter behandling.
Hva skjer n?r det p?f?res levende vev?
F?r slike produkter kan vurderes brukt i klinikken, er det avgj?rende ? unders?ke hvordan de p?virker b?de celler og vev. I den fjerde studien testet Hussain og kollegene det nye middelet f?rst i laboratoriet, der de unders?kte om det kunne skade kroppens egne celler. De brukte osteoblaster, celler som bygger opp benvev, og fant ingen tegn til celled?d eller toksisitet.
Deretter ble gelen testet p? friske frivillige mellom 18 og 65 ?r. Den ble p?f?rt tannkj?ttet rundt fem tenner og virket i to minutter, tilsvarende hvordan det ville bli brukt i en klinisk sammenheng, f?r den ble skylt bort. Deltakerne ble fulgt opp umiddelbart og etter to dager.
– Vi s? ingen bivirkninger p? de gruppene vi testet p?, sier Hussain.
Resultatene ga et viktig grunnlag for ? kunne g? videre til studier som unders?ker hvor effektivt middelet faktisk er i behandling. Og legger grunnlaget for videre systematisk testing.
En b?rste med nye muligheter
I den siste studien ?nsket forskerne bevisst ? snu perspektivet: mens man vanligvis tester periodontale behandlingsmetoder p? implantatoverflater, valgte de her ? unders?ke det motsatte – om teknikker utviklet for peri-implantitt ogs? kan v?re nyttige ved periodontitt. Kan redskaper laget spesielt for implantater faktisk gi fordeler n?r de brukes p? naturlige tenner? Nettopp dette ?nsket de ? unders?ke, ved ? bruke en oscillerende b?rste konstruert for implantatrengj?ring p? tenner rammet av periodontitt.
– Vi gjorde en klinisk studie med pasienter i Oslo og Istanbul, og fant at flere pasienter i testgruppen oppn?dde redusert lommedybde, under kirurgigrensen. Det betyr at vi faktisk kan unng? operasjon hos flere, sier Hussain.
– Dette viser at materialer og metoder utviklet for peri-implantitt ogs? kan ha verdi i behandling av andre sykdommer, noe som gir et stort potensial for fremtidig tverrfaglig bruk.
Et fagfelt i utvikling
Hovedbudskapet i doktorgraden er tydelig: Vi trenger nytenkning og nyutvikling, fordi de tradisjonelle metodene ikke fungerer godt nok p? sykdommer knyttet til implantater.
– Peri-implantitt er ikke periodontitt. Selv om de har en rekke likhetstrekk. Vi m? utvikle metoder spesielt rettet mot implantatoverflater, sier Hussain.
Hun understreker ogs? at tidlig forebygging er viktig.
– Vi vet jo at sykdommen ofte utvikler seg uten symptomer og raskere enn periodontitt. Derfor m? vi kontrollere pasientene n?ye, spesielt dem med risikofaktorer som r?yking, d?rlig munnhygiene eller systemiske sykdommer som diabetes. Det er viktig ? tenke p? f?r implantatet settes inn og etter at det er satt inn.
Veien videre: bedre modeller – f?rre dyrefors?k?
Et av de mest spennende og samfunnsnyttige perspektivene som Hussains forskning kan lede til handler om utvikling av avanserte laboratoriemodeller. I hennes doktorgrad er de ulike modellene separert, men m?let er ? kunne simulere hvordan bakterier, celler og v?ske samhandler p? implantatoverflaten i en og samme modell. Dermed vil man kunne unng? eller redusere bruken av fors?ksdyr.
– Hvis vi klarer ? utvikle laboratoriemodeller som er gode nok, kan vi i fremtiden teste b?de effekt og sikkerhet p? en m?te som er b?de etisk og kostnadseffektiv, sier Hussain.
– Det handler ikke bare om dyrevelferd, men ogs? om ? f? mer presise data og raskere utvikling av behandlinger.
Per i dag er mange av dyrefors?kene tidkrevende, dyre og gir begrenset overf?rbarhet til menneskelig klinikk. ? redusere behovet for slike fors?k, og kanskje erstatte dem helt, vil v?re en banebrytende utvikling for b?de forskningen og pasientbehandlingen.
– Dette er en retning jeg h?per flere vil satse p?. Det handler om ? gj?re forskningen bedre, smartere og mer b?rekraftig, sier Badra Hussain avslutningsvis.
Referanser:
1. Hussain, B., Grytten, J. I., Rongen, G., Sanz Alonso, M., & Haugen, H. J. (2024). Surface topography has less influence on peri-implantitis than patient factors: A comparative clinical study of two dental implant systems. *ACS Biomaterials Science and Engineering, 10*(7), 4562–4574. https://doi.org/10.1021/acsbiomaterials.3c01809
2. Hussain, B., Haugen, H. J., Aass, A. M., Sanz Alonso, M., Antonoglou, G., Bouchard, P., Bozic, D., Eickholz, P., Jepsen, K., Jepsen, S., Karaca, E. O., Kuru, B. E., Nemcovsky, C. E., Papapanou, P. N., Pilloni, A., Renvert, S., Roccuzzo, M., Sanz-Esporrin, J., Spahr, A., Stavropoulos, A., Verket, A., Vra?i?, D., & Lyngstadaas, S. P. (2021). Peri-implant health and the knowing-doing gap—A digital survey on procedures and therapies. *Frontiers in Dental Medicine, 2*, Article 726607. https://doi.org/10.3389/fdmed.2021.726607
3. Hussain, B., Simm, R., Bueno, J., Giannettou, S., Naemi, A.-O., Lyngstadaas, S. P., & Haugen, H. J. (2024). Biofouling on titanium implants: A novel formulation of poloxamer and peroxide for in situ removal of pellicle and multi-species oral biofilm. *Regenerative Biomaterials, 11*. https://doi.org/10.1093/rb/rbae014
4. Hussain, B., Khan, S. N., Agger, A. E., Ellingsen, J. E., Lyngstadaas, S. P., Bueno, J., & Haugen, H. J. (2023). A comparative investigation of chemical decontamination methods for in situ cleaning of dental implant surfaces. *Journal of Functional Biomaterials, 14*(8). https://doi.org/10.3390/jfb14080394
5. Hussain, B., Karaca, E. O., Kuru, B. E., Gursoy, H., Haugen, H. J., & Wohlfahrt, J. C. (2021). Treatment of residual pockets using an oscillating chitosan device versus regular curettes alone: A randomized, feasibility parallel-arm clinical trial. *Journal of Periodontology*. https://doi.org/10.1002/JPER.21-0496
?