Ei ung jente er alene hjemme n?r telefonen ringer. Det er en mann i den andre enden. Han ber om ? f? snakke med bestefaren hennes, Eilif. Han vet ikke at bestefaren nettopp har g?tt bort.
Hun fors?ker ? forklare, men mannen forst?r ikke norsk. Plutselig gj?r jenta noe hun aldri har gjort f?r.
Eilif on kuolu, sier hun. Eilif er d?d.
Det er f?rste gang hun lar munnen forme ord p? sitt egentlige morsm?l. P? kvensk. Hun er 14 ?r gammel.
– Jeg hadde ingen sjatteringer i spr?ket som gjorde at jeg kunne svare ham godt. Jeg husker sjokket i den andre enden av linja, og at jeg f?lte at jeg ikke strakk til, forteller Pia Lane 40 ?r senere.
P? Bug?ynes i Finnmark snakket foreldrene kvensk seg imellom, men ikke til barna sine.
– Er det ikke rart at hele samfunnet plutselig sluttet ? snakke med barna sine? Hvordan kunne de v?re s? blinde?
Hundre ?r med fornorskingspolitikk hadde overbevist foreldre og besteforeldre om at spr?ket deres ikke var noe ? ta vare p?. De snakket norsk til barna sine.
Generasjoner ble kneblet.
– Det min mor sa, og som jeg har f?tt lov til ? si videre, var: ?Tenk s? dumme vi var. Vi gjorde det vi trodde var best for dere.?
Foreldrene og besteforeldrene husket hvordan kvensktalende strevde p? skolen. Det skulle de ikke utsette barna sine for.
– Jeg vokste opp i en verden der morsm?let mitt ikke hadde noen verdi, forteller Lane, som i dag er professor i nettopp flerspr?klighet ved Universitetet i Oslo.
Hun f?rs?ker gjerne ? forklare det – ikke p? kvensk, ikke helt p? norsk, men p? professorsk.
– Foreldrene og besteforeldrene mine internaliserte det vi kaller diskurser, men som vi egentlig kunne kalt verdenssyn eller spr?kholdninger. De internaliserte det i s? stor grad at de ikke var klar over det selv. Deretter overf?rte de dette stilltiende gjennom praksis, eller stadig gjentatte handlinger. Slik ble deres syn p? spr?ket f?rt videre til de neste generasjonene.
Det skal ikke s? mye fantasi til for ? forst? hvor kort tid det kan ta ? drepe et spr?k. Hvis neste generasjon ikke l?rer morsm?let sitt, hvem skal da l?re det videre til generasjonen etter dem igjen?
– Vi bar p? en stor spr?klig og kulturell arv som det norske samfunnet pr?vde, og nesten lyktes i, ? utrydde.
– Er det ikke rart at hele samfunnet plutselig sluttet ? snakke med barna sine?
Egentlig skulle hun bli astronom.
Som tolv?ring satt Pia benket foran skjermen hjemme i Finnmark og h?rte amerikanske Carl Sagan innlede sin tv-serie Cosmos med ordene ?The Cosmos is all that is, or ever was or ever will be?.
– Jeg kjente et sug i magen av hvor uendelig stort alt var. Det finnes sorte hull, og det kan hende det er mulig ? reise i tid.
Begj?ret etter kunnskap vokste.
– Og jeg var skoleflink – veldig skoleflink. S?rlig i matematikk og naturfag.
Som barn dr?mte hun om ? ta doktorgrad i astrofysikk.
– Universet var s? spennende, s? mye st?rre enn mennesket, sier hun fortsatt med stjerner i ?ynene.
I familien var det b?ker.
– Ingen hadde mer enn syv ?rs skolegang. Men alle leste. Jeg vet ikke hvorfor de leste, men de leste.
Det var en begivenhet da bygda fikk eget bibliotek.
– Vi i familien og bestevenninna mi var de f?rste som troppet opp og forlangte l?nekort.
De var ikke kresne.
– Jeg leste alt fra romaner til popul?rvitenskap – og selvf?lgelig alt jeg kunne finne om fysikk og verdensrommet.
Biblioteket var ogs? m?testedet for ungdommer som treftes for ? lese aviser og diskutere.
– Der var ogs? ?kranglekompisen? min, Robert. Han s?rget for at jeg tidlig fikk slipt argumentasjonsteknikken min.
Lane gikk ikke i takt med ten?ringskulturen.
– Da jeg var 17, var vi p? skoletur til London. Jeg tilbrakte tre dager alene p? British Museum, mens de andre var p? shopping. Det var p? den tiden Rosettasteinen sto p? en trappeavsats og ingen brydde seg, sier hun og oppsummerer:
– Jeg h?res ut som en nerd, og det var jeg. Og det er jeg fortsatt, smiler Lane.
Spiren til en astrofysiker fikk seg en knekk.
– Jeg hadde migrene, og l?reren sa at matematikk og fysikk var for vanskelig.
De penset henne inn mot spr?k og samfunnsfag.
Misforst?tt, mener hun i dag.
– I matte og fysikk trenger man ikke lese like omfattende og lange tekster som i spr?k- og samfunnsfag.
Hun funderer over hvor hun hadde v?rt i dag uten formaningen fra l?reren.
– Det er som i filmen ?Sliding Doors?, der vi ser to versjoner av et liv – én der hovedpersonen rekker en t-baneavgang, og en der hun ikke gj?r det. Jeg har noen s?nne n?kkelpunkter i livet der alt kunne blitt helt annerledes. Dette er ett av dem.
Moderne fysikk har en multiversteori, der det dannes et nytt univers for alle muligheter som kunne skjedd.
I ett av multiversene er Pia Lane astrofysiker. Det er helt sikkert.
Universet var s? spennende, s? mye st?rre enn mennesket,
Et nytt n?kkelpunkt kom etter hun flyttet til Oslo for ? studere.
– Jeg pratet med en professor som sa: ?Du vet at lingvistikk er sv?rt vanskelig. Det er mange som gir opp etter det f?rste semesteret?.
Hun fortalte det til mannen sin.
– Han bare smilte og sa: ?Da er det akkurat dette du skal drive med.?
Pia Lane ga ikke opp etter det f?rste semesteret. Tvert imot, det ble grunnfag, mellomfag og hovedfag.
Og det stoppet ikke der. Mens hun jobbet med en doktorgrad, ble Lane kontaktet av en kanadisk filmskaper som jobbet med en dokumentar om kvenskspr?klige utvandrere til Canada.
Det ene tok det andre.
– S? ville en norsk filmskaper lage film om de norske kvenene, inspirert av den kanadiske.
Ogs? han ville at Lane skulle bidra.
– Jeg sa greit, men da m? jeg v?re med p? ? forme filmen.
Sammen med filmprodusentene bestemte hun seg for ? f?lge unge Osvald Josefsen i kampen for ? ta tilbake morsm?let sitt. Som Lane hadde Josefsen blitt snakket norsk til som barn.
?Jeg er av et folk, et spr?k som ingen vet noe om. Det er noe skjult – det hemmelige folket, det hemmelige spr?ket. Spr?ket og folket har f?tt stempel ‘ikke godkjent’?, sier Josefsen i filmen som fikk tittelen ?Det hemmelige spr?ket?.
Filmen ble i sin tid vist p? NRK og ligger n? tilgjengelig her.
– Barn som ble f?dt etter 1965, ble snakket til p? norsk. Skillene kan g? midt i en familie, der de eldste barna snakker kvensk og de yngste norsk.
I filmen forteller kvener i nord hvordan de ble kastet skjellsord etter i oppveksten.
– De gjorde kven til en forn?rmelse. Hvis det skjedde noe galt, var det alltid ?de forbannede kvenene?, forteller Elsa Haldorsen i filmen.
Det har ikke alltid v?rt s?nn.
Fram til slutten av 1700-tallet ble kvener invitert til ? befolke landet.
– Dansk-norske myndigheter s? p? kvenene som en viktig ?konomisk og sosial gruppe i det tynt befolkete Nord-Norge, forteller Lane.
Velviljen mot minoritetene i nord snudde til motvilje da ideen om nasjonen oppsto p? 1800-tallet, p?virket av tysk nasjonalisme og nasjonalromantikk.
– Nasjonen ble definert utfra etnisitet og spr?k. Derfor var det viktig for landsfedrene at Norge skulle v?re homogent og énspr?klig.
De skandinaviske samfunnene er i navnet tuftet p? ideen om likhet.
Men noen er likere enn andre. P? 1880-tallet ble det laget en ny spr?kpolitikk.
Det er merkelig at vi i nord l?rte at Norge var énspr?klig og homogent n?r vi tydelig kunne se at det hos oss var tre spr?k til, samisk, kvensk og skoltesamisk. – Der ble det understreket at kvensk og samisk bare kunne brukes som st?ttespr?k n?r det var helt n?dvendig.
Mange l?rere gikk langt i ? overoppfylle lovens bokstav.
– Retningslinjene ble ofte tolket sv?rt strengt. Barn kunne bli sl?tt hvis de brukte sitt eget spr?k.
Var en l?rer riktig god, ventet det p?skj?nnelse.
– De kunne f? l?nns?kning hvis de var s?rlig flinke til ? strupe det kvenske og det samiske spr?ket.
N?rmere v?r tid ble det enda verre.
– Fornorskingen og assimileringen tiltok etter andre verdenskrig. Da landet ble bygd opp igjen, var det i norsk stil. Kvensk kultur som b?ker, kl?r og hus forsvant.
Myndighetene mente at spr?ket var n?kkelen til ? delta i det moderne samfunnet. Og spr?ket skulle v?re norsk.
– Det er merkelig at vi i nord l?rte at Norge var énspr?klig og homogent n?r vi tydelig kunne se at det hos oss var tre spr?k til, samisk, kvensk og skoltesamisk.
You can’t go home again, skrev den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe.
– Det er noe med ? dra hjem igjen til et lite sted. P? Bug?ynes hadde jeg jo v?rt nerden som leste Dostojevskij som 14-?ring. Alle som har v?rt en av nerdene p? et lite sted, vet at det ikke er enkelt.
Men mye hadde forandret seg. Hun var stipendiat ved universitetet i hovedstaden. Ikke lille Pia med l?nekortet i lomma.
Jenta som dr?mte om ? utforske universet da hun bodde i lille Bug?ynes, kom tilbake fra den store verden for ? forske p? den lille bygda hun kom fra.
N?rmere bestemt spr?ket der – eller frav?r av spr?k.
– Jeg visste jo at dette kom til ? bli vanskelig, for holdningen var fortsatt ?nei, vi snakker jo ikke et ordentlig spr?k?.
Hun kunne heldigvis sl? i bordet med et stort stipend fra 澳门葡京手机版app下载sr?det.
Folk t?dde opp.
– Jeg begynte i min egen familie. Etter hvert ble jeg og opptaksutstyret mitt med n?r folk m?ttes for ? lage julekake.
Hun fikk sitt f?rste barn rett f?r hun gjorde det Thomas Wolfe sa var umulig.
– Det var nyttig ? ha med seg et spedbarn p? feltarbeid. Barnet trengte plutselig stell, eller mat, s? jeg kom og gikk. Da glemte folk at opptaksutstyret var der og snakket fritt, smiler Lane.
Hun husker godt en gang hun ba en kvinne lese en tekst p? kvensk.
– Hun vegret seg voldsomt og hevdet at det ikke var et skriftspr?k.
Etter litt overtalelse gikk hun med p? ? lese teksten h?yt.
– Da skjedde det noe. Hun leste, la boka ned i fanget og sukket.
S? hendte noe Lane aldri kommer til ? glemme.
– Hun s? opp og spurte om det ikke fantes noen flere slike tekster. S? plukket hun opp boka p? nytt, og leste teksten igjen, stille for seg selv.
1. juni i ?r gikk Pia Lane p? scenen i Nationaltheatret i Oslo. Hun begynte ? lese:
Jeg husker at jeg var p? bes?k hos en slektning som ikke snakket norsk. I dag er det ingen samisktalende, ut av de 22 etterkommere av mine besteforeldre, s? er det kun mine barn som er samisktalende. S? det fornorskingsprosjektet er noe av det mest vellykkede de klarte ? gjennomf?re noensinne.
Det er et sitat fra Inger Tjikkom, og de f?rste setningene i kapitlet om spr?k i sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport, som de leverte f?r sommeren.
Tjikkom er en av 760 personer som fortalte kommisjonen om hvordan det var ? bli tatt fra spr?ket i barndommen.
Pia Lane – jenta som ikke sa et ord kvensk f?r hun var 14, men siden er blitt en av landets fremste kjennere av kvensk spr?k og kultur – var selvskreven til ? v?re med i tidligere statsr?d Dagfinn H?ybr?tens kommisjon.
– Det er det mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv. Vi skulle b?de kartlegge hva som hadde skjedd, hvilke konsekvenser det hadde hatt da og n?, og foresl? tiltak for forsoning.
Det var en uvanlig stor bestilling.
– Vi f?lte et stort ansvar b?de overfor Stortinget og for de gruppene som var ofre for fornorskingspolitikken.
Det var teatersjefen p? det kvenske teatret Kv??niteatteri, Frank J?rstad, som fikk ideen til ? gj?re rapporten til noe mer enn overrekkelsen av en bunke papirer til oppdragsgiver Stortinget.
– Rapporten ble s? levende da den ble lest h?yt av s? mange ulike mennesker.
De som leste, var fra kvenske, norskfinske, samiske og skogfinske organisasjoner.
– Det var ogs? kunstnere og politikere. Hadja Tajik ?vde p? sin lesetekst samtidig som meg, forteller Lane lettere star struck.
Det tok 35 timer ? lese de 758 sidene. Alt ble direktesendt p? NRK.
– Jeg var mer nerv?s for hvordan rapporten kom til ? bli tatt imot enn for ? st? p? scenen. Selv om det selvf?lgelig var veldig spesielt ? opptre p? hovedscenen i Nationaltheatret og p? NRK med teksten vi hadde jobbet s? mye med.
Det viktigste for Lane i kommisjonsarbeidet var m?tet med mennesker.
– Alle m?tene over en kopp kaffe var s? fine. Hva tenker de p?, og hva synes de er viktig?
I det s?rsamiske milj?et var de s?rlig opptatt av reindrift. I det skogfinske milj?et handlet mye om kulturarv og museer.
– Men det folk snakket aller mest om, var spr?k, spr?ktap og spr?ksorg.
Jeg ser ikke s?r som et geografisk omr?de, men som et verkt?y for ? forst? marginalisering, fortielse og kolonisering over hele verden.
Kvenene og samene i nord ble frar?vet spr?ket sitt, kulturen og identiteten. Da hun begynte ? unders?ke hvorfor dette skjedde, oppdaget Lane raskt at de ikke var alene.
– Det fins folkegrupper over hele verden som har opplevd akkurat det samme, om ikke verre.
Urinnv?nerne i Canada ble brutalt behandlet, tvangsflyttet, institusjonalisert og sterilisert.
– De kaller seg overlevende, og jeg forst?r hvorfor. De kanadiske skolene var bestialske.
Kvenene deler skjebne med minoriteter p? den s?rlige halvkule. For eksempel fordrev spansk mange minoritetsspr?k i S?r-Amerika. Vi vet i dag om rundt 600 spr?k p? kontinentet, men det var trolig langt flere f?r conquistadorene kom.
I sommer ble Lane invitert til en konferanse i hovedstaden i Ecuador.
– Jeg var litt usikker p? om jeg skulle reise helt til Quito, med det store milj?avtrykket og alt det der. Men jeg kunne ikke la sjansen g? fra meg.
– Hvordan var Quito?
– Det var veldig h?yt. Nesten 3000 meter over havet, sier Lane med et sp?kefullt smil.
Hun er raskt tilbake p? fag.
– Det skjer mye p? mitt fagfelt i S?r-Amerika. Folk der er veldig nysgjerrige p? hvordan vi jobber med minoritetsspr?k og forsoning i Norge.
I sosiolingvistikken er ?southern theory? blitt et eget fagfelt.
– Jeg ser ikke s?r som et geografisk omr?de, men som et verkt?y for ? forst? marginalisering, fortielse og kolonisering over hele verden.
Et begrep fra s?rlig teori som Pia Lane bruker i sine fagartikler, er avkolonisering.
Ordet kom for noen ?r siden inn i det norske ordskiftet, ikke fra S?r-Amerika, men via USA og England, der statuer av slaveeiere og kolonister ble revet og pensumlister skrevet om.
Her hjemme ble en benk tilegnet Carl von Linné forlangt fjernet fra Botanisk hage, taksonomiens far hadde jo raseinndelt ogs? menneskene. Christian Krohgs bilde ?Leiv Eiriksson oppdager Amerika? ble satt i kjelleren p? Nasjonalmuseet. Hvordan kan en oppdage et kontinent der det bodde flere millioner mennesker fra f?r? undret kritikerne.
Kritikerne av kritikerne igjen lurte p? hvilken relevans begrepet avkolonisering kunne ha i Norge – vi var jo ingen kolonimakt? spurte de.
Var vi ikke?
I nord ser det annerledes ut.
– Den norske staten kontrollerte ikke bare hvilke landomr?der kvener og samer kunne eie gjennom den s?kalte jordsalgloven. Statens tankegang tok bolig i hodene til folk. Den mest virkningsfulle koloniseringen var av sinnet, av spr?ket og m?ten vi kan tenke p?.
For henne er avkolonisering ? ta et oppgj?r med denne tankegangen. Og fors?ke ? se at det finnes andre m?ter ? forst? verden p?.
– De som har politisk, kulturell og ?konomisk makt, kan forme m?ten folk tenker og ser verden p?, ofte gjennom skolen. Da formes hele samfunnet.
Mange misforst?r hva avkolonisering dreier seg om, mener Lane.
– Vi tenker ofte at noe henger p? veggen i et museum, eller er pensum i skolen, fordi noen har tatt objektive valg. Men s?nn er det jo ikke. Det er de som har makt, som har bestemt at det skal v?re slik.
Selv har hun et annet syn p? avkolonisering enn dem som vil flytte kunstverk til kjelleren, fjerne benker eller rive statuer.
– Jeg ville latt ?Leiv Eiriksson oppdager Amerika? henge oppe, men fors?kt ? sette bildet i en sammenheng s? folk kan forst?. Hvorfor ser det ut s?nn som det gj?r? Hvem bestilte bildet? Hva sier det om tankegangen p? den tiden det ble malt?
Arbeidet med kommisjonen og ?relang unders?kelse av minoritetsspr?k i nord har f?rt til en erkjennelse.
– Vi oppn?r langt mer gjennom refleksjon og samtale enn fortielse. Det handler om ? stille de rette sp?rsm?lene. Bare slik kan vi f? folk til ? tenke.