Gjett hvilket av de fire navna Steven Ray Haakon Wilson ikke fikk da han ble f?dt? Men som han har funnet p? og lagt til helt selv?
Det skal ikke v?re lett. Hver del passer p? hver sin m?te:
- Steven er kult – mannen er jo en dreven skater.
- Ray er kort og robust – kan v?re en oppkalling eller forkortelse for Raymond.
- Haakon er solid og erkenorsk – han er tross alt professor i kjemi ved landets eldste universitet.
- Wilson smaker av musikk og strandgutter. Fyren har delvis vokst opp i California og har vunnet spellemannsprisen i kategorien pop som frontfigur i bandet Superfamily.
I put a spell on you skriker kjemiprofessoren i fistel mens gutta i bandet Steven Wilson Quartet kaster seg inn i en h?yfrekvent utgave av Screamin’ Jay Hawkins’ klassiske l?t fra 1956.
Det er en hustrig novemberkveld p? kulturskolen p? landlige ?s en halvtime utenfor Oslo. Likevel stiller Wilson i en kortermet, blomstret skjorte.
Kvartetten er i eksil fra ?vingshotellet i Oslo, som er stengt av korona.
– N? f?r vi tatt bilde av deg n?r du gj?r det du liker best, bemerker fotografen.
– Akkurat det kan du nok ikke ta bilde av ..., parerer Wilson, til humring fra bandkompiser og bes?kende.
Det har ikke noe ? si om du er professor i kjemi. Det er like sikkert som massebevaringsloven at det blir ?guttastemning? med én gang en h?ndfull karer krysser terskelen til et roterom fylt av musikkinstrumenter.
Det knegges av Wilsons garderobehumor mens han igjen henger sin turkise Fender Stratocaster rundt halsen. Varm klang fyller rommet. Ansiktet legger seg i de foldene den fortsatt bare 43-?rige huden kan tillate, beina kalves ?rlite, mens han igjen angriper mikrofonen med den avsluttende, eiesyke strofen: ?because you’re miiiine?.
Screamin’ Ray Wilson.
Jeg m?tte ringe og sperre visakortet omtrent én gang i uka
En uke seinere sitter Wilson med bena i kors p? benken i et laboratorium p? Blindern i Oslo. Naturlig lys flommer gjennom luker i taket, og interi?ret har en rustikk patina som gj?r at det kunne v?rt en utstillingssal for malerier.
– Det meste her er originalt fra da bygningen ?pnet i 1968. Hvis du skal f? m?lt stoffer i blodet ditt, har de som analyserer pr?ven, sannsynligvis l?rt det i dette lokalet, forteller Wilson.
Han hadde nettopp f?tt ansvar for undervisningen p? hele Kjemisk institutt da pandemien slo til sist vinter.
– Det f?rste jeg gjorde, var ? sende epost til alle studentene, der jeg skrev ?ta kontakt n?r som helst p? d?gnet?.
Det var ikke mulig ? f? alle til ? passe inn i én mal.
– Studentene er sv?rt ulike. Noen er helt ferske, andre tar master eller doktorgrad. Enkelte sitter alene p? en hybel, mens en medstudent har bolig, barn og ektefelle.
I tillegg til ? v?re hjemmeskolel?rer for s?nnen p? sju, som han har sammen med samboeren Taran, m?tte han som utdanningsleder dirigere en br?te med ofte langt mer erfarne forskere og undervisere.
– Det er ingen som blir professor fordi de liker ? bli gitt ordre til. Men det gikk bra alts?, det gjorde det.
Til tross for inntrykket man kanskje kan f? i offentligheten er forskere ydmyke, if?lge én av dem.
– Vi tar feil hele tida, klart vi er ydmyke!
Wilson har kjempet for den analoge undervisningen p? laboratoriet under hele koronaperioden.
– Kjemi er et h?ndverk som m? formidles fra l?remester til l?rling. Det kan ikke gj?res som ren teori. Det er nesten en kunstform.
Kjemi er ikke filosofi. Eller matematikk.
– Kjemi er akkurat som musikk. En veldig personlig greie.
Grunnstoffene er kanskje toner p? en skala, molekylene fraseringer og en legering er en komposisjon. I s? fall er gitaren et laboratorium.
– En gitar er et instrument, ikke en maskin. Den kan optimaliseres p? ulike m?ter gjennom ulike strenger, treverk og mekanikk, sier Wilson.
En som gjorde nettopp det, og er kjent som en av verdens musikalske alkymister – for ikke ? si kjemikere – er gitaristen Stevie Ray Vaughan, kanskje mest kjent for sin gnistrende instrumentalversjon av Jimi Hendrix’ allerede geniale ?Little Wing? fra 1967.
– ?SRV? var en av mine f?rste gitarhelter. Han var fantastisk virtuos rent teknisk, som er overdrevent viktig n?r man er yngre.
Allsidigheten til bluesgitaristen som d?de i en helikopterulykke etter en konsert i 1990, appellerte ogs?.
– Han kunne hoppe s? lett mellom r?nete blues og mer t?redryppende saker.
Vaughan ble en d?r?pner for Wilson.
– Det ble inngangen til andre kule gitarister som Albert King, som ogs? har v?rt en inspirasjon i ?rene som fulgte.
Stephen ?Stevie? Ray, ja? Er dette et hint om hvilket av navnene som Wilson har lagt til selv? At han skulle ha nesten n?yaktig de to samme fornavnene som en av sine store helter, alts? Stephen Ray eller Steven Ray, er usannsynlig. Ett av dem m? v?re lagt til for ? ligne p? helten.
Vi utelukker Haakon og Wilson. Det ?falske navnet? m? v?re enten Steven eller Ray.
Ingen blir professor fordi de liker ? bli gitt ordre til
Som ung var det to ting Wilson likte ved siden av musikken: proffboksing og skating. Begge var ulovlig i Norge.
Sammen med sin amerikanske far kunne unge Wilson sitte oppe til langt p? natt hjemme i Moss, for ? se to menn g? l?s p? hverandre i storsl?tte sendinger fra Las Vegas eller Madison Square Garden.
P? samme tid sendte Norge godt polstrede lettvektere for ? sanke femteplasser i sommer-OL. I Amerika kunne gutta g? blodige i kanvasen etter hele femten runder.
– Jeg husker godt kampene til Mike Tyson p? ?ttitallet, fram til han tapte mot Buster Douglas i 1990. Det var sinnssykt kult, forteller Wilson som framhever en ukjent side ved Tyson.
– Han har noen fine sitater som jeg selv bruker i undervisningen min: ?Alle har en plan helt til de f?r seg en p? kjeften?.
Wilson kan detaljer fra boksehistorien p? rams.
– S?rlig fram til Muhammed Ali ga seg. Etter det blir det for rotete, med mange ulike tittelbelter, sier Wilson og viser stolt fram et fotografi fra Alis kamp mot Joe Frazier i 1975, signert av sistnevnte.
– Dette er fra sagnomsuste ?Thrilla in Manila?, der Ali slo ut Frazier i 14. runde.
Wilson g?r ikke i ringen selv. Boksinga har likevel satt merker p? kroppen.
– Dette er Sugar Ray Robinson, sier han om den enkle strektegningen som stikker ut under skjorteermet.
Robinson er i dag kanskje mest kjent i Johnny Barnes’ skikkelse i kamper mot Jake LaMotta (Robert De Niro) i Martin Scorseses film ?Raging Bull? fra 1980.
– Folk tror det er noe s?nnen min har tegnet som er grunnlaget for tatoveringen, men det er egentlig et kunstverk av den amerikanske kunstneren Jean-Michel Basquiat.
Sugar Ray Robinson. Ray igjen, ja... Hvis denne helten hadde hett noe med Steven, eller Stevie, kunne navnet fortsatt v?rt med i den uh?ytidelige konkurransen v?r. Men n? er Steven ute. Stevie Ray, Sugar Ray, Steven Ray.
Vi tar sjansen og konkluderer: Navnet som Wilson har lagt til selv, m? v?re Ray! (teksten fortsetter under bildet)
Leseren av dette portrettet har uten ? vite det f?tt ta del i professor Wilsons pedagogiske metode, her skaml?st stj?let av journalisten. Hvilket av hans navn som er kommet til senere, er nemlig det f?rste han sp?r sine ferske studenter om.
– Jeg tror det er viktig at jeg avmystifiserer meg selv. Dette sp?rsm?let f?r i gang praten og resonnementene.
N?r studentene br?tt f?r sp?rsm?let p? starten av semesteret, har de ikke p? langt n?r s? mye informasjon som Apollons lesere n? har f?tt.
– De gjetter oftest at jeg har lagt til Haakon. De tenker at det kan ha v?rt en fordel ? ha et norsk navn n?r man s?ker jobb, forteller Wilson.
– Men svaret er alts? Ray.
Bingo!
Teknikken virker. Wilsons metode gjorde ham for fire ?r siden til den stolte innehaver av prisen for ?rets foreleser for ? ha ?gjort om de tradisjonelle forelesningene til kollokvie- og diskusjonstimer der han verdsetter studentenes innspill og tanker, og er opptatt av at studentene og han selv skal komme fram til l?sningen sammen?, som juryen formulerte det.
– Det var fantastisk morsomt, og en stor anerkjennelse. Jeg var helt i sjokk, smiler Wilson.
Det ga en slags lisens til ? v?re seg selv og ikke v?re redd for ? vise det
I Wilsons oppvekst beskrev norske aviser det de kalte rullebrett, som ?de farligste leket?yene i USA? og rapporterte om hundretusenvis av skader ?rlig. ?Forskrift om forbud mot bruk av rullebrett? ble innf?rt av Statens forurensningstilsyn, av alle, med hjemmel i loven om produktkontroll.
Forbudt frukt smaker best. Og skateboardgjenger dukket opp rundt omkring, ogs? i Moss, som Wilson ellers beskriver som ?homogen og lite variert?.
– Vi m?tte til Sverige for ? kj?pe skateboard. Det var en motkultur, og det gav en slags lisens til ? v?re seg selv og ikke v?re redd for ? vise det.
Skating betydde mekking og bygging – optimalisering – akkurat som musikk og kjemi skulle bli senere.
– Jeg ble vant til ? bruke verkt?y og bygge ting med hendene mine.
Mye av grunnlaget for kjemistudiet var lagt. Det manglet bare det faglige. For tro det eller ei, kjemiprofessoren hadde ikke kjemi p? videreg?ende. Heller ikke noen av de andre realfagene.
Han studerte f?rst psykologi og fikk dermed et innblikk i hjernen.
– Jeg merket at jeg var mest interessert i kjemikaliene som styrer prosessene.
Han tok det sm?tt sinnssyke valget ? begynne p? et universitetsstudium i kjemi uten ? ha noen realfagskompetanse.
– Jeg gikk rett p?. Det var noen t?ffe semestre, rett og slett tungt.
Som bindeledd mellom andre disipliner, som fysikk og biologi, har kjemi f?tt tilnavnet den sentrale vitenskapen.
Akkurat dette bindeleddet gj?r kjemi til en viktig del av Universitetet i Oslos satsing p? livsvitenskap, av kritikerne sett p? som et moteord som fors?ker ? favne for mye – all vitenskap som handler om livet.
Hvorom allting er, plasserer Wilsons virke ham i kjernen av livsvitenskapen.
– Vi dyrker miniorganer fra menneskeceller for ? se hvordan de reagerer p? legemidler, sier Wilson og drar fram telefonen som viser et litt t?kete bilde.
– Dette er et millimeterstort hjerte. Det vi lager ser ut som organer, fungerer som organer og har de samme delene, grovt sett. Og s? er de mye mindre.
Tenk deg et minihjerte som pumper blod til en minilever. Kan man til slutt lage et minimenneske? Er Wilson og hans kolleger sammen en ?Mini-Frankenstein??
– Jeg er glad i regiss?r Mel Brooks og hans film ?Young Frankenstein?, s? hvorfor ikke? sier Wilson sp?kefullt, men vi ser fort alvoret:
– Testing av medisiner p? miniorganer gir et bedre bilde av det som skjer i kroppen, enn fors?k p? rotte eller hund. Det kan for eksempel f?re til gjennombrudd i hvordan vi behandler sykdommer, som diabetes.
Organene lages og testes i en tverrfaglig forskningsenhet, et s?kalt Senter for fremragende forskning (SFF), midt i blinken for det p?begynte livsvitenskapsbygget.
Men hva skjer n?r kjemikerne flytter til den nye bygningen? Hva med laboratoriet som ser ut som det kunne v?rt en visningssal for modernistisk kunst?
– Det er viktig ? ta vare p? identiteten til fagfeltet kjemi, dets integritet og egenart. Alle fagfelt m? v?re trygge p? at de ikke er en bestillingsvare for andre st?rre felt, sier Wilson og finner igjen inspirasjon fra sin andre lidenskap:
– Si at du er en gitarist og bestiller en bassist som skal spille akkurat som du ?nsker. Du vil f? det, men verden vil aldri da f? en ny Jaco Pastorius (legendarisk bassist fra blant andre jazzgruppa Weather Report, journ. anm.), som drev innovasjon som ikke var ?p? bestilling?. Kunsten ville da g? tapt, sier Wilson og smiler:
– Jeg m? innr?mme at jeg er j?vlig forn?yd med den analogien!
Musikk og kjemi er to sider av samme sak. Wilson ?nsker n? ? samle dem p? én side, i alle fall i samme artikkel.
– Jeg har begynt ? lage en spilleliste i Spotify til hver vitenskapelig artikkel jeg skriver. M?let er ? f? en lenke til den i publikasjonene.
Det er ikke gitt at redakt?rene i prestisjetunge, internasjonale tidsskifter vil se koblingen like tydelig som nordmannen.
– Det er mulig det er framst?r som litt for useri?st, erkjenner Wilson.
Selv om halvamerikanske Wilson har helamerikanske interesser – elektrisk gitar, skating, proffboksing – hadde han aldri noe m?l om ? sl? gjennom i USA med popgruppa han ledet, Superfamily.
– Vi hadde tilbud om ? turnere i Statene, men det var ikke viktig for meg. Det var kult nok ? spille i Europa. Jeg hadde ingen dr?m om ? erobre Amerika.
Kronen p? verket ble b?de Alarmprisen og Spellemannspris i klassen pop i 2007.
Han valgte til slutt kj?rlighet og kjemi – og den litt mindre ambisi?se kvartetten som i dag b?rer hans navn.
– Jeg m?tte legge til side Superfamily da jeg fikk barn og fast jobb. For meg var disse tingene totalt uforenlige.
Han savner ikke tiden som popstjerne.
– Jeg f?ler vi fikk ut potensialet i gruppa. Vi var aldri opptatt av ? overta verden.
Han fikk likevel en p?minnelse om sine amerikanske aner s? seint som i fjor.
– Jeg fikk plutselig en koronasjekk fra han g?rningen der borte. Det var ganske vilt.
Vi skj?nner at ?han g?rningen? er Donald Trump, og rekker ? fundere p? om det virkelig kan stemme at Wilson ble testet for korona av selveste presidenten, f?r vi kommer p? at et tidlig ?konomisk tiltak i USA var ? gi alle borgerne en sjekk p? 1200 dollar.
Leveringen av sjekkene ble forsinket fordi presidenten insisterte p? at hans egen signatur skulle v?re p? hver og én av dem.
– Jeg tror at hvis Trump fikk et l?fte om at han alltid ville f? applaus der han gikk rundt p? golfbanen, ville vi bli kvitt ham. Han har ikke noe egentlig ?nske om ? forandre verden. Han er s? usikker at han gj?r hva som helst for ? bli elsket. Det er min enkle, freudianske tolkning.
Folk som kjenner ham, beskriver Wilson som en ambisi?s rotekopp. En som ligger p? gulvet p? flyplassen og febrilsk leter etter billetten sin bare minutter f?r avgang.
Det kunne g? hardt for seg da han var ung popstjerne i Oslos uteliv og p? turné.
– Jeg m?tte ringe og sperre visakortet omtrent én gang i uka. En gang sa hun som svarte; ?er det deg igjen, ja??, flirer Wilson.
For Wilson er nemlig verden delt i to: Det som er kult ? holde p? med, p? én side. Det som er kjedelig, p? den andre. Er det kult, g?r Wilson p? med krum nakke. Det kjedelige gj?r han minst mulig av.
– For eksempel kan jeg ikke utst? ? hente posten eller ? skifte dekk p? bilen.
Han vet at et kredittkort eller en flybillett alltids kommer til rette igjen.
– Jeg f?r mer noia for det mellommenneskelige. Hvis jeg ikke f?lger opp noe jeg har forpliktet meg til, da kan jeg f? litt nevro.
Som da han glemte ? ringe faren Joe p? bursdagen og kom p? det midt under en kveldskonsert med Superfamily.
Frykten for ?nevro? gjorde at Wilson stoppet konserten mellom to l?ter, ringte faren fra scenen og fikk de mange tusen framm?tte til ? synge bursdagssangen for ham.
– Det var aldri aktuelt ? ikke ta den telefonsamtalen. Det var bare ? gj?re det beste ut av det.
Showmannen Wilson s? dessuten en mulighet til ? gj?re forglemmelsen til underholdning.
– Det beste jeg vet, er ? st? p? scenen. Da kan alt skje.