– Habermas sa at jeg hadde behandlet ham som min privatl?rer i fem ?r. Det var ikke pent ment, langt derifra!
Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen ler s? det klukker p? terrassen sin i Horten, mens han tar oss med tilbake til Frankfurt for n?rmere 30 ?r siden.
En vekselvarm h?stsol gj?r at han i det ene ?yeblikket tar av seg den loslitte kapsen, f?r han igjen bruker den til ? skjule sin blanke isse.
Under den presser minnene p? fra da han var ung filosofistudent i byen ved elva Main p? slutten av 1980-tallet. Ved et mirakel hadde han lyktes i ? f? en av verdens fremste tenkere det siste ?rhundret, filosofen Jürgen Habermas, som veileder. Det begynte ikke bra.
– Jeg tiltalte ham som ?du?! Og jeg gjorde det flere ganger, sier Vetlesen, n?rmest himmelfallen.
Det kan virke tilforlatelig i dagens Norge. Det var det ikke i Tyskland – og i alle fall ikke i datidens Vest-Tyskland. Manglende kutyme kunne v?rt slutten p? en lovende akademisk karriere f?r den kom skikkelig i gang.
– Jeg gjorde absolutt alle feilene en gr?nnskolling kan gj?re, forteller Vetlesen.
Likevel, etter fem ?r med Habermas som sin ?privatl?rer?, ble han tatt til side av mesteren.
– ?Fettlesen…?, sa han, ?…de har virkelig hatt gjennomslag her?. Det var en kompliment, sier en fortsatt stolt filosofiprofessor.
I dag er han merittert akademiker og en av de mest dypttenkende og analytiske debattantene vi har i Norge. Men det var p? ingen m?te ?penbart at den unge mannen fra Blommenholm, med sekret?r- og ingeni?rforeldre, skulle havne som l?regutt hos Vestens fremste intellektuelle.
Som ung viste han liten eller ingen interesse for filosofi. Han var mer opptatt av ? spille fotball. I matematikk var han svak. I biologitimene satt han bakerst i klassen og sov. ?Bokstavelig talt sov?, som han sier i dag, ikke uten ? skjemmes.
Da var det noe annet med norskfaget. S?rlig i stilene briljerte den unge Arne Johan.
– Jeg kunne skrive opp mot 30 sider – en lengde som egentlig diskvalifiserte fra vurdering, men som likevel slapp gjennom til toppkarakter.
Erfaringene fra skolebenken ga Vetlesen en erkjennelse: han ville leve av ? skrive.
– Det mest praktiske virket da ? studere statsvitenskap og bli journalist. Hvem kunne leve av ? v?re filosof? sp?r Vetlesen retorisk.
Men den manglende innsatsen i naturfagene gjorde at 18-?ringen leverte en artium som var for svak til ? komme inn p? Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo.
– Derimot kom jeg inn p? Det historisk-filosofiske, sier han som i dag er professor ved samme fakultet.
Studiene innbar et f?rste m?te med filosofi. Det var kj?rlighet ved f?rste blikk.
– Det gikk utrolig bra p? examen philosophicum, sier Vetlesen som karakteristisk ikke vil avsl?re karakterval?ren p? annen m?te enn ? omtale den som ?enest?ende god?.
Det gikk ikke d?rligere da han gikk opp til mellomfagseksamen i sitt nye favorittemne.
– Resultatet var like fantastisk bra som p? forberedende. Jeg merket en uttalt forventning blant professorene om at jeg skulle fortsette p? denne banen, sier Vetlesen.
Den unge Vetlesen var etablert som en mulig ny stjerne i det filosofiske Norge. Men hva skulle han forske p? og skrive om? Svaret l? noen ?r tilbake i tid.
– Til seksten?rsdagen ?nsket jeg meg boka Det ang?r ogs? deg, om den norske j?den Herman Sachnowitz’ opplevelser i Auschwitz under den andre verdenskrig. Jeg hadde blitt opptatt av nazismen og j?deutryddelsen og ville vite mer.
Det ble et brutalt m?te med menneskets m?rkeste sider for 16-?ringen som nettopp var ferdig med ungdomsskolen. Leseopplevelsen skulle prege resten av hans liv.
– Jeg forleste meg p? dette f?r jeg var moden nok til ? ha godt av det, forteller Vetlesen.
Som mange aspirerende intellektuelle i sin generasjon, fant Vetlesen et forbilde i det rebelske og antiautorit?re forfatterskapet til Jens Bj?rneboe. Med sin trilogi Bestialitetens historie ga Bj?rneboe sine unge lesere et tidlig m?te med de sorteste kapitlene i menneskehetens historie. Det skulle gi ny innsikt.
– Hvis man s? det som mennesker gjorde mot mennesker i konsentrasjonsleirene i hvit?yet, ville man f? en privilegert tilgang til ? erkjenne sannheten om menneskets natur. Det var en eksistensialistisk patos hos Bj?rneboe.
Senere har Vetlesen forkastet Bj?rneboes teorier, eller rettere sagt sin egen ungdommelige tolkning av forfatterens tekster.
– Det er en feilslutning at det er under ekstraordin?re forhold at sannheten om mennesket kommer fram. Vi kan like gjerne si at vi ikke er oss selv under slike forhold, at vi blir satt p? pr?ver vi ikke er forberedt p?. Man handler ofte feil i situasjoner man er uten ?velse i, sier filosofen i dag.
Interessen for ondskap som oppsto allerede i ungdomstiden, gjorde Vetlesen interessant for Jürgen Habermas da ?gr?nnskollingen? ankom den ber?mte Frankfurterskolen i filosofi og sosiologi noen ?r senere.
– Det skulle vise seg at det var en match mellom v?re grunnleggende interesser, tross generasjonsforskjellen. Jeg var opptatt av ting som angikk ham, som Holocaust, ondskap og den andre verdenskrig, forteller Vetlesen.
Nettopp p? bakgrunn av sammenfallende interesser ble Vetlesen og Habermas raskt uenige, til dels sv?rt uenige.
En av de store uenighetene handlet om den politiske filosofen Hannah Arendts analyse av nazisten Adolf Eichmann. Arendt ga ut boka Eichmann i Jerusalem – En rapport om ondskapens banalitet etter at israelske agenter arresterte Eichmann i Argentina i 1960, stilte ham for retten i Jerusalem og d?mte ham til d?den.
– Da jeg hadde argumentert for at det som sviktet hos Eichmann, var evnen til innlevelse, til ? bli ber?rt av ofrene, snarere enn den intellektuelle tankeevnen, sa Habermas: ?De kan jo virkelig ikke mene at Eichmann ikke erkjente hva han gjorde!?.
De to spaserte i Frankfurts gater lenge etter kontortid.
– Habermas var i affekt og gikk p? r?dt lys. Hadde jeg ikke holdt ham igjen i frakkeskj?tene, ville han blitt p?kj?rt, erindrer Vetlesen.
Filosofinestoren var ikke vant til ? bli im?teg?tt p? denne m?ten, i hvert fall ikke av sine egne studenter.
– Det var f?rst langt senere at jeg forstod hvor usedvanlig det var at en av doktorandene hans ytret s? direkte kritikk av hans egen teori, b?de etikken og samfunnsteorien.
Professoren og studenten satte hverandre p? gjensidige pr?velser.
– Habermas var fryktinngytende krevende, og dessuten lunefull. I starten, med magisteravhandlingen, fikk jeg en uke p? ? komme tilbake til ham med disposisjon og en tese han ville finne interessant nok til ? veilede. Det var kniven p? strupen: ?n sjanse, og s? muligens over og ut. Det hendte folk fikk s? hard faglig medfart i doktorandgruppen at de aldri mer viste seg, forteller Vetlesen.
Studenten brukte et ungdommelig, norsk overmot og manglende dannelse til sin fordel.
– Jeg var nok bare halvparten s? nerv?s som jeg burde v?rt. Det hjalp, smiler Vetlesen.
Siden oppholdet i Frankfurt og en periode der han arbeidet med filosofen Emmanuel Levinas og sosiologen Zygmunt Bauman og s?kalt ?n?rhetsetikk?, har Vetlesen brukt mye av sitt yrkesliv p? ? studere ondskap og folkemord p? geografisk og historisk avstand. Men én dag forandret det seg.
– Jeg var ikke forberedt p? 22. juli 2011. Ingen kunne forutsett det som skulle skje i Oslo og p? Ut?ya den dagen, sier Vetlesen.
Med ett var Norge endret. Mediene ba filosofen som har brukt livet sitt til ? studere ondskap, hjelpe nasjonen med ? forst?. Hvordan var det mulig at en ung, norsk mann kunne gj?re noe slikt?
Professoren husker s?rlig én debatt. Det var i NRKs Dagsnytt 18. I studio sammen med filosofen satt Ut?ya-offeret Adrian Pracon som strevde med traumer.
– Mennesker som har v?rt utsatt for noe s? grusomt, leter etter en mening med det. Man finner ofte n?kkelen i noe man selv har gjort. ?Hadde jeg gjort noe annerledes, kunne det v?rt unng?tt?. ?Hadde jeg bare visst …?. Det ender i en grubling som aldri tar slutt. Ofrene tar et umerkelig medansvar for dem som ble drept, sier Vetlesen.
Fenomenet kalles ?survivor’s guilt?, overlevelsesskyld, og ble f?rst formulert om enkelte som overlevde utryddelsene under den andre verdenskrig.
– Det er helt naturlig at overlevende stiller sp?rsm?lene om hva man kunne gjort annerledes. Men vi m? huske at det ikke fins gode svar. I en slik situasjon kan man ikke se ofrene som mennesker som hadde flere valg. Man er utsatt for noe helt nytt som man ikke er blitt utsatt for f?r. Overgriperen har overraskelseseffekten p? sin side.
Etter sendingen tok Pracon Vetlesen til side og ga uttrykk for hvor mye det betydde for ham ? h?re at han ikke hadde noen skyld, men at tankene rundt det var menneskelige og naturlige.
– F?r dette hadde han ikke hatt noe spr?k som kunne uttrykke hvorfor han syntes det var vanskelig at akkurat han hadde overlevd. ? h?re at man har spilt en rolle p? denne m?ten, betyr langt mer enn en god bokanmeldelse eller ros fra kolleger, sier Vetlesen.
Filosofen har tilsvarende erfaringer fra sine opphold i Bosnia, der han har m?tt overlevende etter folkemordet i Bosnia. Det er mennesker som strever med en forventning – fra omverdenen, og til seg selv – om en dag ? tilgi overgriperne.
– Mitt budskap er at det ikke finnes noen moralsk plikt til ? tilgi, at tilgivelse er et suverent valg for den enkelte og, n?r den gis, har karakter av en gave. ? nekte ? tilgi er offerets, og etterlattes, fulle rett. En annen ting er at praktisk talt ingen overgripere angrer, i alle fall ikke i Bosnia.
De senere ?rene har imidlertid et annet tema for alvor tatt opp kampen med ondskapen som objekt for filosofens funderinger. Vetlesens skriverier i pressen, i artikler og b?ker har i ?kende grad handlet om de enorme ?deleggelsene av naturen som skjer i v?r tid.
Vetlesen kaller disse ?deleggelsene for ?en logisk f?lge av skadelige trekk ved moderniteten?. Den s?kalte antroposentrismen – der mennesket alene tilkjennes egenverdi og alle andre skapninger er midler for v?r utnyttelse – er ett av disse skadelige trekkene, mener filosofen.
– Teknologiene vi har utviklet for ? bli herre over naturen og endre den for v?re form?l, har f?rt til en dyp fremmedgj?ring. Vi erfarer ikke naturen, vi tar den bare for gitt. N?r jeg sp?r elever i videreg?ende hvordan de vil beskrive deres natursyn, blir det helt stille, forteller Vetlesen.
N?r sagt alt som barn i v?rt samfunn ser, h?rer, ber?rer, er menneskeskapt. Historisk er det noe nytt.
– Hele erfaringsdimensjonen med og i en natur preget av ikke-menneskelige skapninger er i ferd med ? g? tapt – f?rst i psykologisk forstand, og n? ogs? i fysisk, i form av artsutryddelse og tapte habitater.
Vetlesen har v?rt opptatt av milj? siden barnsben. Likevel tok det lang tid f?r han beskjeftiget seg med den filosofisk, uten at han helt kan forklare hvorfor. I dag er milj?saken i vid forstand dominerende for professorens offentlige deltaking. Men det er krevende ? f? folk til ? bry seg om det som kan v?re menneskehetens st?rste utfordring.
– Det er mange grunner til at vi som samfunn vegrer oss mot ? ta inn over oss alvoret. Troen p? at mer kunnskap vil endre holdninger og atferd, har vist seg naiv. Benektelsen som jeg sikter til i min boktittel The Denial of Nature, g?r mye dypere, den er b?de kulturell og individuell.
Filosoferingen rundt klima har f?tt filosofen ut p? nye veier. Noe av ?rsaken til at han i dag skjemmes over sovingen i biologitimene og d?rlige resultater i matematikk, er at han for tiden setter seg inn i moderne fysikk.
– Jeg kan lese og forst? Niels Bohr. Men jeg forst?r ikke matematikken hos Einstein, sier Vetlesen.
Vetlesen har et konkret form?l med sine realfaglige avsporinger.
– N? har jeg forvillet meg inn i kvantemekanikken. Den er helt vesentlig for panpsykismen som jeg jobber med, forteller Vetlesen.
Panpsykisme hevder at virkelighetens innerste vesen er psykisk og at den organiske og uorganiske natur har en mental dimensjon ved siden av den fysiske. Kvantemekanikken er kort fortalt den formelle, matematiske beskrivelsen av de grunnleggende partiklers oppbygging og dynamikk.
– Jeg kom borti panpsykismen da jeg jobbet med alternativer til Vestens syn p? den ytre natur som sjell?st stoff, d?d materie.
– Er ikke dette n?rmest religi?st?
– Religi?st? Nei, det er et for stort sprang. Det handler om ? ?pne opp for et begrep om erfaring som er videre enn den menneskelige erfaring. ? si at alt levende har en streben etter ? fortsette i sin v?ren, er en gammel tanke. Alt levende stiller seg ikke-n?ytralt mellom alternativene ? fortsette sin v?ren og ikke ? gj?re det. Det er en objektiv verdi for en plante ? leve og bli tilf?rt vann, s? ogs? for hele ?kosystemer.
Vetlesen har ikke tatt endelig stilling til panpsykismen.
– Det er for tidlig ? si om jeg kommer til ? g? inn for den mest radikale formen for panpsykisme, der den uorganiske materien hevdes ? ha en mental side. Jeg konstaterer at det er fornyet interesse, ogs? blant dagens ledende, analytiske filosofer, for panpsykismen som et alternativ til materialismen og naturalismen som lenge har v?rt dominerende.
For Vetlesen handler ogs? dette om milj?- og klimasaken.
– Vi gj?r noe galt overfor andre arter dersom vi ?delegger eller utrydder dem, og ikke bare overfor oss selv i lys av v?r avhengighet av dem, hevder Vetlesen.
I dag lever Vetlesen med kone og to barn i fredelige Horten en dr?y time unna arbeidsplassen i Oslo. Datteren, som n? er 23, har flyttet ut for ? studere kriminologi.
Det er hit han har invitert Apollon til en prat under sin forskningsfri – som i realiteten er fri fra undervisningen og fri til ? forske. En prat, men ikke noe mer. Professoren er elskverdig og sympatisk, men noen kandidat til ?rets vert er han neppe. Ingenting kommer p? bordet i l?pet av timene magasinets utsendte tilbringer p? den solfylte terrassen.
Skulle man sp?ke litt med ham, kunne man kanskje spurt om innholdet i en eventuell kaffekopp ville stilt seg ?ikke-n?ytral? til alternativene ? fortsette sin v?ren eller ? la den opph?re?
Til filosofens forsvar m? det legges til at han nettopp var kommet tilbake fra en tr?blete rotfylling hos tannlegen og neppe hadde mat og drikke fremst i bevisstheten.
Vetlesen hevder likevel at han har et normalt, norsk kosthold.
– Jeg spiser kj?tt som folk flest og lever neppe et mer moralsk liv enn den store norske majoritet best?ende av ikke-moralfilosofer. Ikke er jeg forsk?net for konflikten mellom liv og l?re heller.
– Hvordan da?
– Noen vil kanskje si at en person med mine offentlige standpunkter aldri burde kj?re bil eller sette seg i et fly. Jeg gj?r begge deler, skj?nt mindre enn f?r og trolig mindre enn de fleste jeg kan sammenlignes med. Jeg opplever imidlertid ikke at forholdet mellom liv og l?re testes i spennet mellom privat og offentlig person, men overfor mine barn.
– Hvordan merker du det?
– P? flere m?ter. En ting er at barna sp?r om hvorfor vi m? ha bil n?r de h?rer pappas kritikk av norske utslipp. Enda mer alvorlig er det n?r yngstemann, da han var ?tte ?r, spurte: ?Det g?r vel bra, pappa??, med tanke p? hva slags klode han skal arve. ? svare ?nei? blir for brutalt – som forelder kan jeg ikke ta fra barnet h?pet om en bedre fremtid. Samtidig m? jeg pr?ve ? formidle at det krever innsats – s?gar motstand – om vi skal klare ? h?ndtere de enorme problemene v?rt samfunn har skapt.
Er det noe Vetlesen har mye av, er det motstand mot enkelte sider ved det moderne samfunnet. Som for eksempel ukritisk innf?ring av ny teknologi.
– Jeg var antagelig den siste ved Universitetet i Oslo som leverte en doktorgradsavhandling som ikke var skrevet p? pc. Jeg hadde en gammel skrivemaskin som jeg kj?pte i Frankfurt. P? den kunne man rette én linje. Men n?r den var skrevet, var det ingen vei tilbake. Jeg vet det h?res ut som jeg er f?dt i 1920, men slik var det alts?!
Det ble ikke noe lettere av at de f?rste skriveriene p? maskinen ble gjort p? tysk. Han fors?ker ? holde spr?kkunnskapene fra tiden i Frankfurt ved like.
– Jeg elsker tysk! Men jeg har ikke noe bruk for tysk, sier Vetlesen og lar p?standen henge i lufta.
– Nei, nei, det ble helt feil. Det er lenge siden jeg har sagt noe til de grader feil, sier Vetlesen, tydelig overrasket over at den vanligvis finjusterte hjernen kunne f? det ellers presise snakket?yet til ? ytre noe ? dumt.
– Det jeg mener, er at jeg savner den regelmessige muligheten til ? h?re og snakke tysk. Jeg er interessert i hvordan verden ser ut fra Sentral-Europa. Det er viktig ? ha et ikke-norsk blikk p? fenomener i samtiden, som for eksempel flyktningkrisen. Det gir et annet st?sted i debattene, sier Vetlesen.
Selv om han i dag har oppgradert den gamle skrivemaskina, kan han neppe kalles noen teknologioptimist.
– Jeg var nok ogs? en av de siste ved universitetet som begynte ? bruke epost. F?rst da alle unnskyldninger for ? unng? det var brukt opp, logget jeg meg p?. Da viste det seg at det l? hundrevis av uleste eposter og ventet p? meg, smiler Vetlesen.
Det tegner seg et m?nster.
– Jeg er alltid sistemann til ? ta i bruk ny teknologi. Jeg har ikke smarttelefon (?barna skal slippe ? v?re p? hytta med en far som sitter og leser epost, alts?!?) og jeg er ikke p? sosiale medier, og jeg har aldri brukt en PowerPoint p? forelesning, sl?r han kontant fast.
I stedet for ? fylle forelesningene med ny teknologi, har Vetlesen g?tt i stikk motsatt retning. I forelesningene sine g?r han helst langsomt fram og tilbake og snakker foran en tavle som forblir ubrukt.
Enkelte av hans tidligere studenter syns dette er i overkant gammelmodig, mens andre har beskrevet at det gir ham en ?aura og autoritet? som forelesere som hesebleser gjennom elektroniske foiler, har vanskelig for ? bygge opp.
– Det virker naturlig for en filosofiprofessor ? undervise p? denne litt klassiske m?ten. Det er noe sokratisk over det, sier Vetlesen.
Faktisk er det n?r han snakker foran et stort publikum, at filosofen har n?dd noen av sine h?ydepunkter i livet.
– Jeg er i hovedsak mer glad i ? skrive enn i ? undervise. Men enkelte ganger, n?r jeg for eksempel skal innlede om et emne ved studentersamfunnet i Trondheim eller Bergen, skjer det noe spesielt. Det er s?rlig hvis lokalet er helt stappfullt, at adrenalinet stiger. Hvis jeg m? tr?kke over folk som sitter i midtgangen for ? komme fram til podiet, da er det et rush, forteller Vetlesen.
Arne Johan Vetlesen vil ikke v?re en skrivebordsakademiker. Han vil virke i verden. I samfunnet. Vetlesen vil oppn? noe.
Hans mentor, Jürgen Habermas, er kanskje mest kjent for sitt begrep og sin bok ?Borgerlig offentlighet? fra 1962. Poenget er at offentligheten er et rom der alle frie borgere har rett og plikt til ? delta i fri meningsutveksling.
Vetlesen tok med seg denne ideen tilbake til gamlelandet da han i 1990 forlot Frankfurt for ? bli l?rer ved Universitetet i Oslo.
– Slik jeg ser rollen som professor, er det like viktig ? delta i offentligheten som ? skrive b?ker og artikler som sk?rer innenfor tellekantsystemet. Det burde v?rt flere offentlige intellektuelle. Jeg m? pr?ve ? forst? at yngre forskere, ofte i midlertidige stillinger, heller bruker tiden sin p? publisering i fagtidsskrifter praktisk talt ingen leser enn p? aviskronikker. Men det er like fullt en sterkt beklagelig utvikling.
Professoren er ikke redd for ? vende seg mot egne rekker. Gang p? gang har han g?tt i rette med kolleger og universitetsledelse i det offentlige rom. Som da han i en kronikk pekte p? at en universitetsl?rer med internasjonalt nettverk har syv ganger s? store flyrelaterte karbonutslipp per ?r som gjennomsnittsnordmannen. Eller da han karakteriserte filosofikollega Ole Martin Moens forsvar for transhumanisme og for at vi b?r ta i bruk ny teknologi til ? forberede menneskene slik at de potensielt kan leve evig, som uttrykk for en ?infantil fantasi?.
– Det er viktig ? ytre kritikk av b?de ledelse og kolleger ved UiO der det er snakk om substansiell uenighet som kan ha offentlig interesse, mener Vetlesen.
Han fors?ker ? opptre s? saklig som mulig.
– I rollen som l?rer og offentlig intellektuell er det argumentene som gjelder. F?lelser og engasjementet de gir, kan v?re bestemmende for hvilke temaer jeg skriver om og hvilke debatter jeg kaster meg inn i. Men fremvisningen av f?lelsene som s?danne h?rer privatsf?ren og ikke offentligheten til.
Han har fortsatt mye av Frankfurterskolen med seg i sitt liv og virke.
– Jeg ser at dette h?res typisk ?habermask? ut. Vi har riktignok kranglet om f?lelsenes rolle i moralen i 30 ?r, men vi er begge drevet av dem i v?re valg av saker ? g? i strid for, sier Vetlesen.