Det var hun som oppdaget gridcellene, en helt ny type nerveceller. De utgj?r et slags GPS-system, og dermed lokaliserte hun hvor stedsansen sitter i hjernen. Funnet var rett og slett sensasjonelt og ble omtalt som en av de st?rste oppdagelsene innen nevrovitenskap p? flere ti?r. Marianne Fyhn, som ikke engang hadde rukket ? fullf?re doktorgraden.
Senere ble avhandlingen hennes k?ret til verdens beste av foreningen Society for Neuroscience. I 澳门葡京手机版app下载 med May-Britt og Edvard Moser p? Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU, n? Kavli-instituttet, publiserte hun flere artikler i de prestisjetunge tidsskriftene Science og Nature. Og i 2014 fikk ekteparet Moser som kjent Nobelprisen i medisin for arbeidet hun la grunnlaget for.
Ting blir fort altoppslukende for Marianne Fyhn.
– Jeg har legning for ? g? helt opp i det jeg driver med. Man m? jo synes det er morsomt for ? bli en god forsker, like prosessen og ikke bare se p? resultatet.
I dag er Fyhn f?rsteamanuensis ved Institutt for biovitenskap p? Universitetet i Oslo. Hjemme i huset p? Nordberg brenner det friskt i peisen, og hun kr?ller seg opp i sofaen med kaffekoppen. P? veggene henger malerier av norsk natur, mens akvariet har f?tt hedersplassen i stua. Ute har sn?en dekket b?rbuskene, blomstene og den store gr?nnsakshagen hennes.
Etter hovedfagsoppgaven var det m?ker som var den store interessen. Faktisk var hun s? interessert i sj?fugl og polarforskning, at May-Britt og Edvard Moser m?tte overtale henne til ? ta en doktorgrad.
Interessen for naturen g?r langt tilbake. Fyhn vokste opp i vilt vestlandsv?r mellom h?ye fjell i Bergen. S? det var bare ? g? oppover, som hun sier. En evne som tydeligvis har kommet godt med siden.
– Var det friluftsinteressen din som gjorde at du valgte biologifaget?
– Nei, det var litt tilfeldig. Eller det vil si, helt tilfeldig var det kanskje ikke, for begge foreldrene mine var biologer.
Hun ler litt unnskyldende. Er blid og im?tekommende, men tydeligvis ikke s? komfortabel med ? snakke om seg selv. Fyhn er kledd i tjukk Ulvang-genser, kanskje det n?rmeste hun kommer friluftsliv i en travel hverdag.
Faren var professor i fysiologi ved Universitetet i Bergen, moren var genetiker. Marianne og broren fikk naturen inn med morsmelken, formidlet p? entusiastisk vis av foreldrene gjennom utallige turer, s?rlig med fiskestang. De fanget krabber for at moren skulle kunne ta blodpr?ver av dem. De visste alt om hjertemuslinger og rur. Og om ? liste seg fram til fjellbekkene for ? lure ?rreten p? kroken.
Selv hadde hun lyst til ? bli veterin?r, men kom med knapp margin ikke inn p? studiet. Fyhn fikk vite at det var én ledig plass p? en ?rsenhet i arktisk biologi p? Svalbard, og et par dager seinere var hun p? vei.
– Det var et kjempefint ?r, litt som ? g? p? folkeh?gskole med bare noen titalls studenter. Vi gjorde mye feltarbeid og jobbet med sm? prosjekter, og kom n?rt p? forskningen. Det var en fin introduksjon til akademia. Jeg ble fullstendig hekta p? polarforskning.
Blant studentene var Torkel Hafting. Han skulle flere ?r senere be om hennes h?nd ved ? for?re henne en bl?b?rkvist under en tur i Sunndalsfjellene. I dag er han kollega, ektemann og far til deres tre barn.
Marianne Fyhn hadde lenge dr?mt om den spektakul?re naturen i Nord-Norge og flyttet dit etter Svalbard-oppholdet. Ved Universitetet i Troms? skrev hun hovedfagsoppgave om m?kearten krykkje. Tre somre p? rad returnerte hun til Ny-?lesund ved Kongsfjorden p? Spitsbergen for ? gj?re feltarbeid i fuglefjell.
Den historiske kullgruvedriften p? stedet ble nedlagt i 1962 etter en stor ulykke, og to ?r seinere gjenoppstod Ny-?lesund som et senter for internasjonal, arktisk forskning og milj?overv?king. De 30 fastboende f?r selskap av 100 forskere fra flere land om sommeren, da gjennomsnittstemperaturen stiger til nesten fem grader. I dette fjellandskapet, med 600–800 meter h?ye fjelltopper og flere tusen sj?fugler, hadde Marianne Fyhn det, ja – som plommen i egget.
S? godt trivdes hun med forskningen sin, at hun allerede som hovedfagsstudent publiserte artikler i internasjonale tidsskrifter.
– Jeg forstod ikke helt da at det var oppsiktsvekkende, sier hun hjemme i Oslo, 2420 kilometer fra Ny-?lesund. Hun fikler litt med de lange ermene p? ullgenseren. Det er noe litt sjenert ved bevegelsene hennes – som om hun heller ville v?rt p? tur enn ? sitte her og snakke om egne meritter.
Da hun, helt tilfeldig if?lge henne selv, s?kte p? jobben som vitenskapelig assistent ved Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU, ledet av May-Britt og Edvard Moser, tilb?d de henne heller en stipendiatstilling i nevrovitenskap.
– Jeg hadde lyst til ? ta en doktorgrad, men hadde ingen ?nsker om ? forske i et laboratorium. S? jeg var skeptisk, jeg hadde mer lyst til ? fortsette med polarforskning.
Moser-forskerne behersker tydeligvis overtalelsens kunst, for Marianne Fyhn takket til slutt ja da hun ble tilbudt en fire?rig stilling som inkluderte undervisning. Som hun sier:
– Alt blir jo spennende n?r man g?r i dybden.
Marianne Fyhn har nemlig ikke s? lett for ? si nei. Faktisk har barna for?rt henne tegninger med et klart budskap: SI NEI skrevet med store blokkbokstaver. Selv om hun har hengt dem opp p? kontoret hjelper de visst ikke stort.
– Jeg er egentlig involvert i latterlig mye. Det er min egen feil, men det er bare s? mye som engasjerer, og jeg har lyst til ? bidra der jeg kan. Jeg gleder meg virkelig til ? g? p? jobb hver dag.
S?rlig hvis hun f?r tid til ? l?pe opp de fire kilometerne til Vettakollen p? vei til Blindern. Det var faktisk avgj?rende for at de kj?pte hus i kanten av Nordmarka. For ? v?re s? n?r naturen som mulig, og likevel ikke langt fra universitetet. Hun elsker ? komme opp i h?yden; utsikten til Holmenkollen, fjorden og Oslo sentrum.
Fyhn leder det tverrfaglige senteret CINPLA, hvor eksperimentell biologi kombineres med fysikk og matematikk. M?let er ? forst? hvordan hjernen behandler informasjon, og hvordan hjernen forandrer seg over tid. Her er det noe ? l?re av “rasende flinke folk” hver eneste dag, og de synes ogs? at det ? forske er “moro hele tiden”, som hun sier.
Fyhn er ogs? seksjonsleder for fysiologi og cellebiologi, medlem av instituttstyret og engasjert i en nasjonal forskerskole i nevrovitenskap. Dessuten leder hun forskningsprosjektet Digibrain, med m?l om ? forst? mekanismene bak hjernesykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. Ogs? dette prosjektet er tverrfaglig, med innsikt og metoder fra medisin, nevrofysiologi, fysikk, matematikk og informatikk. Ja, s? underviser og veileder hun selvf?lgelig. Puh!
Hun vedg?r at arbeidsdagene kan bli lange.
– Du jobber mye?
– Ja.
– Hvor mye?
– Skal jeg rekke over alt jeg har satt i gang, blir det mye arbeid, det er ingen vei utenom. Jeg jobbet 70-timersuker ti av tolv m?neder i fjor. Men, jeg hadde ikke trengt ? gj?re det.
– Hva ville skjedd om du jobbet mindre?
– Eh, hva konsekvensene ville blitt? Jeg ville f?tt gjort mindre.
?penbart en utenkelig tanke.
– Det siste ?ret har ikke balansen mellom jobb og fritid v?rt s? god. Det gikk jo, n?r det eneste jeg gjorde, var ? jobbe eller v?re sammen med barna. Men det g?r ikke p? sikt. Eller det vil si, det g?r jo, men det er ikke det jeg har mest lyst til.
Fyhn savner ? dra p? tur. Hadde noen for?rt henne ei uke uten planer og plikter, hadde hun dratt p? fjelltur med barna. Hun er opptatt av ? dele gleden ved ? utforske naturen sammen med dem, og tar dem med p? alt fra overnatting i sn?hule til fisking eller b?ttur.
– Det er s? bekymringsl?st ? v?re p? tur. Man har sine konkrete gj?rem?l og trenger ikke tenke p? annet enn v?ret, neste topp man skal n? eller hvilken bekk man skal fiske i.
De siste ?rene har verdien av ? v?re ute f?tt enda en dimensjon, nemlig som et sted hun kan v?re hundre prosent til stede i eget liv.
– Har du vurdert ? jobbe mindre?
Hun ler, tar en kort tenkepause.
– Vanskelig sp?rsm?l. Av og til kanskje, men ? jobbe veldig mye mindre, ville v?rt et offer. Jeg klarer ikke helt ? tenke tanken.
– Jeg kunne ikke tatt bort jobben eller engasjementet for turer og opplevelser. Det er familien og disse tingene som sammen gj?r meg til den jeg er. Uten jobben ville jeg ikke v?rt et helt menneske.
Hun skulle ogs? gjerne hatt mer tid til ? forske. Det hun liker aller best, er ? gj?re fors?k p? laboratoriet.
– Og det er morsomt ? diskutere vitenskapelige problemstillinger med andre, vurdere muligheter og l?sninger. For tiden er det disse to tingene jeg f?r gjort absolutt minst av, og jeg savner det. Det m? jeg gj?re noe med.
Hun kan ikke risikere ? bli akterutseilt med egen forskning. Men s? er det jo s? g?y ? v?re med ? utvikle egen arbeidsplass.
– Det er krevende, men veldig g?y ? undervise. Og s? det er moro ? engasjere seg p? instituttet. Og fagstrategiske ting er jo kjempeg?y.
Hun er sv?rt engasjert i utdanningstilbudet p? Institutt for biovitenskap.
– Det er dessverre et stort sprik mellom forskningen vi gj?r og utdanningen vi tilbyr. Vi m? sp?rre oss hva samfunnet trenger og hva som gj?r kandidatene v?re mest mulig attraktive. Emnene kan knyttes bedre sammen, ogs? p? tvers av fag. Det ville gitt langt bedre l?ringsutbytte. Og det ville v?rt morsommere for oss forelesere ? 澳门葡京手机版app下载e om undervisningen.
Marianne Fyhn synes alts? hun har det moro jobb, men er ogs? klar over hva som forventes av henne.
– Jeg er veldig pliktoppfyllende. Men jeg har ikke v?rt redd for ? mislykkes, for forventningene forandrer seg jo ogs? underveis. Jeg visste for eksempel at det var forventet at jeg s?kte om Digibrain-prosjektet, selv om jeg ikke hadde lyst og det var tungt ? motivere seg til prosessen. Men det ble jo morsomt, det ogs?.
Heldigvis kan hun “jobbe veldig, veldig mye og sove veldig, veldig lite”.
– Jeg kan g? lange perioder med veldig lite s?vn, s? trenger jeg en dag eller to til ? hente meg inn igjen. Det er veldig praktisk n?r man har sm? barn ? klare seg med lite s?vn. Jeg kan sette meg selv til side og kj?re p?. Jeg er heldig s?nn.
Praktisk er ogs? ordet hun bruker om ? jobbe sammen med ektemannen. De delte barselpermisjonen alt etter hvem som var mest sliten, og vikarierte for hverandre i forskningsgruppa.
– Det har fungert fint ? jobbe og leve sammen, vi er mer effektive som to enn som én. Det er fint ? ha en som forst?r hva som kreves i perioder. Men vi legger ikke bort jobben s? ofte da.
Fyhn fikk sitt f?rste barn under doktorgraden. Visstnok disputerte hun med to brukne ribbein, brystbetennelse og feber. Kvelden f?r tilbragte hun timer p? legevakten, og m?tte til sist innse at hun trengte antibiotika. Tre uker senere disputerte mannen hennes.
– Jeg har alltid ment at det m? g? an ? ha familie og jobbe som forsker, men jeg tenkte nok ikke at jeg skulle komme til ? jobbe fullt s? mye. Eller jeg reflekterte ikke s? mye over det, jeg har alltid visst at en jobb vil v?re mye mer enn jobb for meg.
– Du har selv vokst opp i en forskerfamilie?
– Ja, begge foreldrene mine forsket, men moren min gjorde et bevisst valg om ? v?re hjemme med broren min og meg til vi ble ganske store.
Da hun var ten?ring, dro hele familien p? forskningsopphold i Canada. Faktisk ble Fyhn f?dt i North Carolina, under et av foreldrenes tidlige forskningsopphold. En slags sirkel var sluttet da hun selv flyttet med mann og to sm? barn til San Francisco. De jobbet begge som postdoktorer ved Universitetet i California.
S? gikk ferden til Oslo. F?rst og fremst p? grunn av familien. Barn nummer tre var p? vei, og storfamilien som hun er s? n?rt knyttet til, bodde n? i hovedstaden. I dag har hun alle innen g?avstand. Og besteforeldre som mer enn gjerne stiller opp som barnevakter. Det kommer godt med.
Om ett ?r regner Marianne Fyhn med ? bli professor. Ikke at det er et m?l for henne, men det hjelper med professortittel n?r man skal hanke inn midler. Hun bryr seg ikke om prestisje, men vedg?r at hun har hatt en str?lende karriere.
– Jeg ser jo at jeg lykkes med ting, det gj?r jeg. Flere har spurt meg om jeg bekymrer meg over at jeg n?dde toppen f?r jeg i det hele tatt hadde startet, for n? kan det jo bare g? nedover, haha. Men det gj?r jeg ikke. Det er helt fint.
Hun refererer til arbeidet hun gjorde ved NTNU under doktorgraden sin. Hjerneforskning er et av de mest prestisjetunge forskningsomr?dene i verden, og Fyhn satte forskergruppen sin p? det internasjonale kartet.
Hun havnet blant annet p? Morgenbladets liste over fremragende forskere under 40 ?r. Juryen begrunnet slik: “Marianne Fyhn har s?rlig studert hvordan hjernen lagrer minner. Hennes st?rste bidrag til hukommelsesforskningen er at hun, sammen med blant andre ektemannen Torkel Hafting, har avdekket vesentlige og overraskende funksjoner i hjernebarkens informasjonsbehandling. Hun har publisert flere arbeider i topp-tidsskrifter som Nature og Science, vunnet en rekke priser, og det er ikke noe trivielt nisjefelt hun har klatret til topps i.
Ektemannen Torkel kommer inn d?ren. Snart er det hennes tur til ? dra p? fjellet hvor barna allerede er p? plass sammen med besteforeldrene. Det er hans tur til ? jobbe i byen.
– Det tok tid ? venne seg til skauen her i Oslo. N? kan jeg til og med synes det er hyggelig, men det er jo fremdeles mest tr?r da. Og s? er det et utrolig kjedelig v?r her.
Hun savner Vestlandet. Savner regnet som pisker mot ansiktet og vinden som river i tr?rne. N?r himmelen ?pner seg og vannet i ansiktet gj?r det vanskelig ? holde ?ynene ?pne, f?ler Marianne Fyhn at hun virkelig lever.
– Jeg savner fjellet. Det gir meg en enorm frihetsf?lelse ? n? toppen.