Som ung, kvinnelig historiker i et mannsdominert fag p? 1970-tallet, fant hun dem ikke. De var usynlige.
Med Gro Hagemanns hjelp er mange av disse kvinnene n? p? plass i historieb?kene. Professoren har v?rt en drivende kraft bak etableringen av kvinnehistorie som eget fagfelt ved Universitetet i Oslo. Hun var med p? ? etablere det som ble hetende Senter for kvinneforskning.
For dem som kjenner til 1970-tallet i Norge, er det neppe overraskende at ogs? Kvinnefronten og ml-bevegelsen var en viktig del av livet hennes i mange ?r.
I dag er Gro Hagemann 70 ?r. Hun er stolt av mye hun har gjort i livet. Men ikke alt. Noe ble ikke som hun hadde tenkt.
– ? f?re kvinnekamp slik jeg har gjort, det har noen slagsider. Vi tok det vel ofte for gitt den gangen at kvinner alltid hadde rett. Jeg synes det er bra at vi etter hvert ogs? begynte ? se p? kvinner som personer med mye makt i noen sammenhenger, der det er menn, barn eller andre kvinner som er de underlegne.
Hun var feminist f?r noen i det hele tatt snakket om feminisme.
– P? gymnaset diskuterte vi ofte kvinnesak og kj?nnsroller. Guttene hevdet at det var viktig for barn ? komme hjem til mor som ventet med nystekte boller etter skolen. Jeg sto p? at utdanning og jobb var like viktig for kvinner.
Hjemme hos Gro Hagemann ventet det aldri nystekte boller. Moren hennes var alene med to d?tre. Hun jobbet full tid for ? f? endene til ? m?tes. Jentene m?tte sm?re p? br?dskivene sine selv n?r de kom hjem fra skolen.
Faren var der et sted, men som en fjern og tilbaketrukket mann de ferierte sammen med noen uker om sommeren. For Gro sto han likevel som et symbol p? hvor problemfritt livet kunne ha v?rt.
Historien om foreldrene hennes er som en legeroman uten happy ending. Faren, legestudenten, var under krigen involvert i illegal virksomhet ved Rikshospitalet. Moren var ferdig utdannet farmas?yt. I 1940 giftet de seg p? R?dhuset i Stockholm, i beks?mst?vler, p? flukt fra Norge og krigen. Deretter la de ut p? eventyrreisen via Moskva, Odessa, Kairo, Casablanca, Port of Spain og New York, f?r de til slutt endte i Skottland. Der jobbet de begge som helsearbeidere for Den norske brigaden.
Da de kom hjem i 1945, l? Gro i mors mage. Men alvoret som m?tte dem i Norge, gjorde hjemkomsten h?pl?s. Faren fikk tuberkulose i Skottland, og i Oslo var det boligmangel. Om grunnen var overgangen fra den romantiske reisen verden rundt til ? bo p? to sm? rom p? Grefsen med et nyf?dt barn, vet ikke Gro Hagemann. Det holdt noen ?r, og en lilles?ster ble f?dt. Men da tuberkulosen slo til p? ny, flyttet faren ut.
For en alenemor ? f? leid noe i Oslo p? 1950-tallet, var ikke lett. Mor klarte til slutt ? mase seg til ? f? leie en leilighet av en rik kunde p? apoteket hun jobbet hos. Leiligheten p? Frogner ble Gros hjem fra hun var fire og hele oppveksten.
Lenge ville hun bli lege som sin far, som hun beundret. Hjemme fikk hun st?tte. Mor visste hvor viktig det var at kvinner kunne fors?rge seg selv.
Form?drene hennes var sterke kvinner. Mormoren fra g?rden p? Sol?r ble l?rer p? Kongsvinger. Det ble sagt om henne at hun n?rmest f?dte sine seks barn p? kateteret. Alle fikk artium, ogs? de fire d?trene, noe som langt fra var noen selvf?lge den gang. Henne har Gro Hagemann skildret i boka ?Form?drenes stemme?, som kom i forbindelse med stemmerettsjubileet for kvinner i 2013. Men hun traff henne aldri, for hun d?de f?r krigen.
Ogs? moren innprentet sine to d?tre at de m?tte f? en skikkelig utdanning og bli i stand til ? st? p? egne ben. De kunne ikke basere seg p? ? bli fors?rget av andre, formante hun.
Lege skulle hun bli, dermed ventet reallinjen p? gymnaset. Men s? var hun p? et m?te om yrkesvalg, i regi av Norske kvinnelige akademikeres landsforbund. Der lyttet Gro til en kvinne som snakket varmt om universitetsstudier og om filologien. Etter det var det ingen tvil. Hun begynte p? norskstudiet.
Gro Hagemann kjente ingen p? faget. Det f?rste ?ret var en ensom tid. Selv om studiet var morsomt, var pausene tunge. Det var fristende ? spise matpakken p? do.
Samtiden rundt henne var ladet med politikk. Norskfaget ble for fjernt fra selve livet. Derfor gikk hun over til sosiologien. Heller ikke her kjente hun noen, men dette ble en helt annen opplevelse. Hos sosiologene m?tte hun ogs? to menn som skulle f? stor betydning for henne.
M?tet med den f?rste endte med forelskelse og graviditet. Det andre m?tet ble ikke like intimt, men kanskje vel s? sterkt. Det var med klassikeren Max Weber.
– Da jeg leste ?Den protestantiske etikk og kapitalismens ?nd?, opplevde jeg at Weber beskrev sosial endring jeg kjente meg igjen i. Det ble en form for faglig vekkelse.
Sosiologien, slik jeg m?tte den, ble for steril. Jeg l?rte en masse samfunnsvitenskapelig metode, som jeg har hatt stor nytte av. Men det som kom ut, var ikke stort mer enn det vi visste fra f?r. Weber skrev om historie p? en m?te som l?rte meg en helt ny m?te ? tenke p?.
Dermed ble det endelig historie. Et fag fullt av empiri, men ogs? av spennende synteser. Det var ogs? et sv?rt mannsdominert fag. I korridorene p? Historisk institutt kunne hun formelig lukte den gammelmodige maskuliniteten. Blant professorene p? instituttet var det bare én kvinne, Ingrid Semmingsen, som ble ansatt i 1963.
Mot slutten av ti?ret kom studentoppr?ret til Blindern. Ogs? p? Historisk institutt ble studentene kritiske, b?de til faget og foreleserne. De ville ha noe nytt.
– Vi var nok ikke s? lette ? ha som studenter, husker Gro Hagemann.
– Vi laget br?k om det meste og hadde nok ikke alltid s? god greie p? det vi engasjerte oss i heller.
En dag p? Sognsvannsbanen m?tte Gro Hagemann en jente som fortalte om hovedoppgaven sin. Temaet var kvinner i norske organisasjoner p? 1880-tallet. Da hun gikk av banen, hadde Gro bestemt seg. Hun ville skrive om kvinner.
Hovedoppgaven om nattarbeidsforbudet for kvinner skrev hun helt p? egen h?nd. Det ble en historie om kvinnekamp og klassekamp. Hun turte ikke ? vise oppgaven til veilederen sin f?r samme semester som hun skulle levere.
Responsen var avm?lt, men han viste seg senere ? v?re mer positiv enn han ga inntrykk av. Det forsto hun da en kvinnelig l?rer en dag kom bort til henne og spurte om hun ville ha jobb som vitenskapelig assistent. Norges allmennvitenskapelige forskningsr?d hadde bevilget penger til ? registrere kvinnehistoriske arkiver. L?reren ville anbefale henne til stillingen – etter ? ha konferert med veilederen.
Det skulle bli sju ?r med arkivarbeid p? et institutt som senere ble en del av Riksarkivet. F?rst i 1981 ble Hagemann forsker og begynte p? det som skulle bli doktoravhandlingen.
Da hadde hun i mellomtiden f?dt to barn, v?rt med p? ? starte opp Kvinnefronten og blitt med i ml-bevegelsen.
I utgangspunktet var hun mer en SF-er. Men hun opplevde Sosialistisk Folkeparti som litt snobbete.
– De satt der og drakk vin og hadde en mild forakt for folk flest.
Hagemann mener i dag at SF-ernes arroganse bidro til at valget falt p? ml-bevegelsen. De unge suf-erne var radikale og handlekraftige, entusiastiske og optimistiske. De behandlet nye folk med likeverdig respekt. Det falt hun for. I ml-bevegelsen fikk hun utfordrende oppgaver nesten fra f?rste dag og l?rte en masse som har v?rt nyttig siden.
– Dessuten ga nok bevegelsen svar p? mange av de eksistensielle sp?rsm?lene jeg strevde med. Jeg var nok en s?nn person som ofte syntes det var vanskelig ? v?re menneske, som leste mye og grublet mye. I ml-bevegelsen hadde de fleste sp?rsm?l entydige svar, og meningen med livet ble enkel.
At det ogs? hang sammen med mangel p? kunnskap om tilsvarende bevegelser i fortiden, var noe hun f?rst forsto langt senere.
For ml-bevegelsens totalit?re karakter ble etter hvert stadig tydeligere for Gro Hagemann. Det strammet seg til rundt henne selv da kampen mot h?yreavviket i partiet ble innledet i 1975. Kvinnebevegelsen, som var hennes omr?de, ble s?rlig hardt kritisert, og hun ble resolutt fjernet fra alle oppgaver og verv p? det omr?det.
I tillegg var det den s?kalte proletariseringskampanjen, der alle med h?yere utdanning og akademisk yrke ble oppfordret til ? bli industriarbeidere. Hun, som b?de hadde en mormor og en mor som hadde slitt for d?trenes utdanning, ble oppfordret til ? forlate det hele og bli industriarbeider.
Hun blir fortsatt oppbragt n?r hun forteller om det i dag.
– Det var s? r?tt! Jeg var nyskilt. Jeg hadde et lite barn om enn? ikke var ?ret gammelt. Jeg nektet ? si fra meg jobben som vitenskapelig assistent.
I dag forst?r hun ikke hvorfor hun ikke bare gikk.
– Jeg har enn? ikke funnet svar p? det. Men bevegelsen var hele livet mitt. Det kan ha v?rt derfor jeg ble med s? altfor lenge.
F?rst i begynnelsen av 1980-tallet meldte hun seg ut av partiet. Bak seg hadde hun ?r som kostet henne mye, innr?mmer hun. Noe av prisen har nok barna m?ttet betale. Det ble mye frav?r med tvilsomme barnevaktordninger.
Men det har kostet mye ogs? for henne selv.
– Jeg b?yde meg for dem. Det har jeg hatt vanskelig for ? tilgi meg selv. N? har jeg nok forsonet meg med det, men er fortsatt engstelig for ? komme i en lignende situasjon, hvor jeg bare b?yer meg.
Som arkivar brukte Gro Hagemann noe av arbeidstiden til i smug ? skrive og undervise. Studentene tok initiativ til et emne i kvinnehistorie og satte Hagemanns hovedoppgave p? pensumlista. Hun ble invitert inn som foreleser, men fikk ikke betaling for arbeidet f?r studentene gikk til aksjon. S? ble det et fast emne p? faget.
I 1981 fikk hun sitt f?rste forskningsstipend. Deretter fulgte to spennende ti?r.
– 澳门葡京手机版app下载en ble som en rus, husker jeg. De f?rste ?rene var det vidunderlig bare ? kunne sitte og grave seg ned i alle detaljene i arkivene og statistikken.
I doktoravhandlingen tok Hagemann for seg kvinner som drev med s?m og telefoni i perioden 1870 til 1940. Hvorfor havnet kvinnene nederst i hierarkiet i begge disse yrkene? Hun fant at kvinnene ofte ble oppfattet som u?nskede konkurrenter av sine mannlige kolleger. Fagbevegelsens kamp dreide seg om ? forsvare menns rettigheter. ?Fagbevegelsen b?rer en stor del av ansvaret for at kvinner fortsatt er konsentrert i lavl?nnsyrker?, konkluderte Gro Hagemann da hun disputerte i 1989.
Kvinnehistoriens f?rste fase hadde handlet mye om synliggj?ring. Det trengtes et nytt blikk for ? finne kildene og nye m?ter ? lese dem p?. P? 1980-tallet dukket nye perspektiver opp, og Gro Hagemann engasjerte seg i den teoretiske debatten. Hennes store faglige helt ble den amerikanske historikeren Joan Scott. Det var hun som gjorde klart for Hagemann dilemmaet med ? synliggj?re kvinner i historien.
– ? rette oppmerksomheten bare mot kvinnene, ble feil p? minst to m?ter. For det f?rste gj?res kvinner til en egen sosial kategori, og du forsterker de stereotypiene du i utgangspunktet ville problematisere. For det andre kan kj?nnsforskjell ikke forklares ved bare ? se p? kvinnene. Kj?nn skapes ikke bare av sosiale og ?konomiske forhold, men ogs? av kultur, forst?elser og spr?k.
Synliggj?ring av kvinner alene f?rer gjerne til samme resultat som en ignorering av dem: Forestillingen om kvinnen som det annet kj?nn lever videre.
Mye av Hagemanns prosjekt har senere v?rt ? gripe kompleksiteten og mangfoldet. Kvinner m? inn i historien som hele mennesker, ikke bare som kvinner.
Det fikk hun mulighet til ? jobbe med da hun ledet 澳门葡京手机版app下载sr?dets program ?Kj?nn i endring? fra 1996 til 2002. Dette ble et kj?nnsforskningsprogram, ikke bare et kvinneforskningsprogram. B?de mannsforskning og homoseksualitetsforskning ble tatt med under paraplyen.
– Det var utrolig morsomt ? jobbe sammen med en bredt sammensatt komité og forme grunnlaget for programmet. Det var ogs? veldig moro ? rekruttere unge folk som fikk skrive doktoravhandlinger.
?rene fram til ?rtusenskiftet var utrolig vitale og spennende ?r innenfor kj?nnsforskningen, mener hun. Teorier ble utviklet og diskutert i et bredt tverrfaglig og internasjonalt milj?. Men s? begynte debatten ? bli vel teoretisk.
– Jeg syntes diskusjonene l?srev seg for mye fra virkeligheten. Jeg lengtet tilbake til empirien og arkivene.
De siste ti ?rene har Gro Hagemann konsentrert seg om husarbeid. I akademisk forstand. Hun har ledet forskningsprogrammet ?Husarbeid mellom ideologi og praksis?. Den moderne husmoren preger noen viktige ti?r p? 1900-tallet. Kj?kkenet sto sentralt i moderniseringen av det norske samfunnet, og husarbeid var et viktig tema i offentlighet og politikk. Dette er samfunnstrekk som skiller seg klart fra dagens likestillingssamfunn og ogs? fra det norske 1800-tallssamfunnet. Men det spesielle ved denne perioden har knapt v?rt analysert av norske historikere.
To doktorgrader, flere b?ker, mange artikler og mye formidling er kommet ut av prosjektet. Men selv har Hagemann aldri f?tt tid til ? sette seg ned med skrivingen av den store boka om husarbeidet i Norge. N? har hun fylt 70 ?r og er blitt emerita.
N? skal hun i gang.
– Det er et lystbetont prosjekt. Jeg vil skrive om husm?drenes tidsalder og vil fors?ke ? frigj?re meg fra den akademiske skrivestilen. N? er jeg pensjonist og fri, s? boka skal ikke merittere meg til noe som helst.
En bl? barnestol st?r ved bordet i leiligheten til Gro Hagemann p? Majorstua. P? gulvet ligger det leker. Tre barnebarn trenger mormor og farmor. Hun er fri ogs? til ? ta igjen litt av det fors?mte fra 1970-tallet, da politikken tok tiden fra barna. Nesten fri i alle fall. N? har hun latt seg velge som leder for Norsk historisk forening. Det er vanskelig ? frigj?re seg helt fra jobb, og det vil hun vel heller ikke helt.
– Jeg kan sitte her og v?re bekymret for hvordan universitetet utvikler seg og for hvordan historiefaget mitt endrer seg. Men s? tenker jeg: Dette er ikke lenger min sak.
– Det f?les helt utrolig fritt ? bli pensjonist, sukker Gro Hagemann lettet.