Navn: Helene Uri Alder: 38 F?dt: Stockholm Sivilstand: Gift Barn: To d?tre, sju og ti ?r
Stilling: F?rsteamanuensis ved Institutt for lingvistikk
Bakgrunn: Cand.philol., Universitetet i Oslo, 1988, Dr.art., 1996
Interesseomr?der: Spr?ktilegnelse (b?de f?rste- og andrespr?kstilegnelse), tospr?klighet, afasiologi, kj?nn og spr?k, sko, god mat og gode b?ker
Utvalgte b?ker og artikler: Comprehension in non-fluent aphasia. Compared to comprehension in other population groups, Universitetsforlaget, 1997 Den store faktaboka om spr?k, Damm, 1998 ”Bilingualism, monolingualism, and metalinguistic awareness” i A. Hvenekilde og J. Nortier (red.): Meeting at the Crossroad. Studies of multilingualism and multiculturalism in Oslo and Utrecht, Novus, Oslo, 2001 Engel av nylon, roman. Gyldendal 2003 Hva er spr?k? Universitetsforlaget 2004
Hun innr?mmer det. F?rsteamanuensis Helene Uri, ved Institutt for lingvistikk, liker veldig godt all oppmerksomheten og alle tilbakemeldingene romanene har gitt. Hun som nesten hadde begynt ? venne seg til et alminnelig, lite oppsiktsvekkende, men interessant yrkesliv ved Universitetet i Oslo. Men Helene Uri ser ut til ? leve godt med sitt dobbeltliv. I det siste har hun til og med begynt ? kalle seg spr?kforsker og forfatter. Etter seks b?ker.
– Kontrasten er sl?ende. Interessen for romanene har v?rt en kjempe egotripp som universitetet og faglitteratur innen mitt felt ikke kan m?les mot. I en sender-mottaker-relasjon er mottakeren nesten helt frav?rende p? universitetet. Det er f?rst og fremst studentene som gir tilbakemelding p? faglig innsats, sier hun.
Helene Uri skriver mest om kvinner, men liker ikke betegnelsene kvinnelig forfatter eller kvinnelitteratur.
– Jeg skriver om n?re relasjoner mellom mennesker. Jeg vet ikke n?r det blir, men den neste boken jeg skriver, f?r garantert en mannlig hovedperson, forsikrer hun.
Hun har f?tt gjennomg?ende gode kritikker, men er ogs? blitt kritisert for ? v?re antifeministisk, fordi flere av de kvinnelige hovedpersonene i b?kene utviser ekstrem oppf?rsel. I Danmark ville de ikke utgi hennes andre roman ”Honningtunger” nettopp av den grunn. Til tross for danskenes nei, har Helene Uris b?ker s? langt blitt oversatt til seks spr?k. Som lingvist fryder hun seg over ? bla litt i en japansk versjon, for eksempel.
Kvinnene i b?kene hennes oppf?rer seg ikke som kvinner skal. Bare i den siste romanen er hun i n?rheten av ? ha skapt en heltinne. Romanskikkelsene lyver, bedrar og baksnakker hverandre, er sykelig forfengelige og har beg?tt morderiske handlinger i barndommen. Den samme barndommen som de alle slikker sine s?r fra.
Da hun i h?st kom med sin tredje roman, ”Engel i nylon”, var interessen up?klagelig b?de fra journalister, bokkafeer og interessegrupper. Hun er blitt spurt om mye rart. Men ingen sp?r henne om afasi, til tross for omfattende teoretisk kunnskap om afatikere og spr?kforstyrrelser etter hjerneskade som for eksempel hjerneslag. Det er heller ingen som sp?r henne om de spesielle forutsetningene mennesker med for eksempel vietnamesisk eller tyrkisk som morsm?l har for ? l?re seg norsk. Det vet ogs? Helene Uri mye om. Derimot sp?r journalister og andre henne om synspunkter p? feministisk kontra antifeministisk litteratur, om det er seg selv og venninnene sine hun skriver om, og de sp?r henne om svangerskapsdepresjoner. Det siste har hun overhodet ikke greie p?. – ”Engel av nylon” er et fors?k p? ? skrive om et av de siste tabubelagte temaene i v?r tid, nemlig manglende morsf?lelser. Beate, som min hovedperson heter, opplever sorg og skyld fordi hun ikke elsker barnet sitt som hun forventet og h?pet. Den handler ikke om depresjoner etter en f?dsel, men om f?lelser vi alle kan kjenne oss litt igjen i, tror jeg. Den kanskje eneste selvopplevde episoden i boken er n?r datteren vil spille hjemmelaget teater for Beate, mens det eneste Beate vil, er ? f? v?re i fred med en god bok. S?nne sm? episoder er hverdagen full av, i mitt liv i hvert fall. Det gir meg opplagt noen ?yeblikks d?rlig samvittighet, men f?lelsen av ? v?re en d?rlig mor f?r jeg ikke. Beate har liten selvtillit og overveldes av skyld, sier forfatteren.
Foto: Eva C. Simensen ?
Helene Uri gir dette umiskjennelige inntrykket av ? v?re ”flink pike”. Det eneste hun noen gang har str?ket til, er ”lappen”. To ganger! Og selvf?lgelig er hun lykkelig gift med kj?resten fra gymnaset. Hovedfaget i nordisk hadde hun i boks som 23-?ring. S? fulgte noen ?r som stipendiat, en doktorgrad, en snartur innom Norsk spr?kr?d og s? tilbake til universitetet igjen i fast stilling, 33 ?r gammel. Ved instituttet er hun tilknyttet studiet norsk som andrespr?k. Hennes studenter er prim?rt framtidige l?rere som skal l?re ? undervise minoritetsspr?klige. Det er blitt et stort og viktig fag, sett i lys av det faktum at over 30 prosent av elevene i grunnskolen har et annet morsm?l enn norsk. Og i tillegg til vitenskapelig arbeid har hun alts? produsert seks b?ker (og to d?tre): To b?ker for barn og ungdom om spr?k, tre romaner og en barnebok. De to f?rste skrev hun under sine to svangerskapspermisjoner.
– Etter at jeg hadde skrevet de to spr?kb?kene for barn og unge, ville jeg pr?ve meg p? en ren barnebok. Men jeg fikk det ikke til. Etter ett kapittel var det br?stopp. Uten at jeg helt kan forklare hvordan, forandret personen i den begynnende barneboken seg til en voksenperson i en roman. Jeg skrev som besatt i seks uker, nye ideer ploppet opp hele tiden. Om natten, p? morgenen og i l?pet av arbeidsdagen. Det var akkurat p? den tiden dekanen ved fakultetet skulle gjennomg? den nye Kvalitetsreformen for oss ansatte. Jeg m? bare innr?mme at jeg gikk glipp av noe der. Etter fire dager var den f?rste romanen antatt. Til stor overraskelse for meg selv. Jeg har aldri hatt hemmelige manus i nattbordsskuffen og har aldri tenkt at jeg noen gang skulle skrive en roman, forsikrer hun, og legger til at det bare var denne f?rste, intense skrivingen som grep inn i hverdagen hjemme og p? universitetet. De to neste romanene skrev hun disiplinert i sin kjellerstue etter arbeidstid og med redusert stilling fra arbeidsgiver. Bare s? det er sagt.
Det hele begynte med at hun som lingvist ?nsket ? formidle faget sitt til barn og unge.
Foto: Eva C. Simensen ?
– Jeg ville vise at lingvistikk er morsomt. I l?replanene og i undervisningen er det dessverre en skjevfordeling innenfor norskfaget. For eksempel er spr?khistorie s? komprimert, overfladisk og kjedelig vinklet at elevene verken f?r forst?else eller interesse. Det er spennende ? forst? sammenhengen mellom spr?k, men hvordan kan elever forst? sammenhengen mellom urnordisk og moderne norsk n?r den fortelles over to sider i pensum? Ungdomsboken ”Anna p? fredag” er et fors?k p? ? gj?re noe med det, forteller hun.
Helene Uri bruker ofte ordet formidle. Behovet for og muligheten til ? formidle, til b?de store og sm?, er en viktig forutsetning for hennes arbeidsglede.
– Jeg er opptatt av ? v?re en god foreleser, av ? videreutvikle meg pedagogisk. Jeg tror at min virksomhet som forfatter p? den ene siden og forsker og foreleser p? den andre gjensidig beriker hverandre.
N?r Helene Uri sier at hun har et bevisst forhold til spr?k, forter hun seg ? legge til at det har selvf?lgelig andre forfattere ogs?, uten ? v?re spr?kforskere. Men at hun leker med spr?k og formgrep i b?kene sine, er ganske opplagt. Og hun er helt sikker p? at hun ikke hadde begynt ? skrive skj?nnlitter?re b?ker hvis hun ikke hadde hatt faget sitt i bunn. Og at hun ikke hadde skrevet tre romaner uten f?rst ? ha skrevet to mer fagrelaterte b?ker for barn og unge. Og at hun er glad hun ikke er litteraturviter og forfatter, men lingvist og forfatter. Da blir det s? mye lettere ? medgi at hun alltid har likt Agatha Christie og at hun stjeler litt fra kriminalsjangeren i oppbyggingen av sine romaner. Hun legger ut noen g?ter som hun n?ster opp og gir svaret p? mot slutten.
– Jeg kan sette navn p? virkemidlene mine og fabulere rundt at syntaktisk sett m? den og den personen i b?kene mine snakke akkurat s?nn. Jeg er opptatt av spr?ket som en virkelighetsskapende kraft. Personene i mine b?ker manipulerer virkeligheten for ? f? den slik de ?nsker den. De lyver for hverandre, men aller mest for seg selv. De sitter fast i sine roller, som de har p?lagt seg selv eller blitt p?lagt, og som de ikke slipper l?s fra. Mange av mine romanpersoner har stivnet i de rollene de fikk i barndommen. Jeg er ogs? opptatt av hukommelse. Hva husker vi og hvorfor husker vi s? forskjellig, sp?r hun seg, og understreker nok en gang at hun ikke er psykolog og ikke sitter inne med alle svarene om sine romanpersoner.
Til gjengjeld har hun en god kollega fra Psykologisk institutt som hun har konsultert over matpakken ved flere anledninger. Han har blant annet oppdatert henne p? de nyeste funnene innen hukommelsesforskning.
– Jeg liker ? skrive om up?litelige fortellere. Vise hvor ulikt mennesker kan oppleve og huske én og samme hendelse. Det er fascinerende ? vise disse ulike fortellingene i en roman. Det har v?rt en kilde til stor glede ? skrive fiksjon, b?de skapelsesprosessen og tilbakemeldingene i etterkant. Jeg ser p? det som en gave, ? kunne gi liv til oppdiktede personer, som kanskje noen likevel kan kjenne seg igjen i, h?per Helene Uri, som ikke helt vet hvor hun har f?tt denne fantasifulle fortellerevnen fra.
Foreldrene er n?kterne og praktiske ingeni?rer, i likhet med tre av fire besteforeldre.
Foto: Eva C. Simensen ?
Den f?rste voksenromanen, ”Dyp r?d 315” (en leppestift fra Dior), er skrevet som om man lytter til et lydb?ndopptak mellom psykolog og hovedperson, men psykologens stemme er utelatt og erstattet med tomme klammer, en slags pseudodialog. I tillegg er hovedpersonen Gina Beck en meget spr?kbevisst dame. N?r hun skal fortelle psykologen om en av sine mange mannlige erobringer, uttrykker hun seg for eksempel s?nn om et framst?t i SAS-loungen p? Gardermoen: ”…jeg gikk inn for ? f? litt problemer med ? buksere b?rbar pc, bag, bagels og kaffekopp bort til bordet. [Hun ler.] Wow! Flott allitterasjon. Men du har kanskje ikke ?re for slikt?”
– Gina Beck er tekstforfatter i et reklamebyr?. Lingvisten i meg er opplagt tydeligst i denne f?rste romanen. I ”Engel av nylon” er hun mer eller mindre borte. Men der er menneskene ogs? mer normale. Den superforfengelige, selvopptatte, men spr?kbevisste Gina er nok den spr?este av dem alle, ler forfatteren.
Den andre romanen, ”Honningtunger”, handler om fire, tilsynelatende gode, venninner som m?tes til syklubb og gourmetmat hver tredje uke. De bedyrer hverandres vennskap, men bak de vennlige ordene, den vellykkede fasaden, pr?ver de ? holde hverandre nede med baksnakking, l?gner og bedrag. Ogs? i denne boken er kvinnene i 30-?rene preget av sementerte roller og s?r fra barndommen. Og de voksnes svik. Hvert kapittel i boken er en ny syklubb, som introduseres med kveldens meny. Som lesere er vi til enhver tid ”inne i hodet” til kveldens vertinne. Helene Uri er selv en dyktig og lidenskapelig matlager som m?ter gamle studievenninner i matklubb noen ganger i ?ret, men utover det avviser hun enhver sammenlikning med virkeligheten, som det heter.
– Denne romanen er ogs? en lek med spr?k. For ? understreke forskjellene mellom dem, har jeg ?nsket ? gi dem hvert sitt spr?k. Ut fra hvem de er og hva de har opplevd, har de hver sin m?te ? fortelle p?. Jeg er opptatt av barndom fordi det gir en mulighet til ? finne svar og forst? voksenpersonen bedre, men det er ogs? en spr?klig utfordring ? la barnet v?re forteller i relieff til den voksne fortelleren, sier hun.
Helene Uri har ingen planer om ? slutte ? skrive romaner, s? lenge ideene detter inn i hodet hennes. Men forel?pig har hun ikke tid. Hun er tilbake i full jobb i tillegg til ? forfatte boken
”Hva er spr?k?”, et bind i en stor prestisjeserie fra Universitetsforlaget. Hun vokste opp i nabolaget til Blindern og har egentlig bare hatt en tydelig ambisjon i livet: Universitetet i Oslo. Allerede som barn utforsket hun de store bygningene, betraktet de langh?rete studentene og visste n?yaktig hvordan saftautomaten i Frederikkebygningen virket. Hit ville hun. Det har hun m?lbevisst arbeidet for, og her vil hun bli. Romaner eller ikke romaner.