Navn: Fanny Duckert Alder: 55 F?dt: Hamar Sivilstand: Gift Barn: To d?tre p? 15 og 6 ?r
Stilling: Professor i psykologi, instituttbestyrer ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Cand.psychol. fra UiO 1974, klinisk spesialist i 1982 og dr.philos. i 1992
Interesseomr?der: Kommunikasjon, organisasjon og ledelse, Afrika, rusproblematikk, mat og kokeb?ker
Utvalgte b?ker og artikler: Alkohol og livsstil - Strategier for moderasjon (2003) Learning through Cross-Cultural Exposure (2001) Inducing irreversible change. The process of transforming an old-fashioned hospital into a modern treatment centre (1998) Fest i en fei - Kokebok for travle, men gjestfrie mennesker (1995)
If?rt svart skinn og hvitt smil inntar psykologiprofessoren brasseriet p? Drammensveien og bestiller uten betenkningstid torsk.
– Jeg elsker fisk! proklamerer hun og griper etter glasset. Med bl? Farris.
Alkohol derimot, har interessert Fanny Duckert lenge. I et kvart ?rhundre har hun drevet forskning og behandling av rusproblemer. Som ganske fersk psykolog gikk hun l?s p? det hun oppfattet som en seiglivet myte: ”en gang alkoholiker – alltid alkoholiker”. At problemdrikkeren er d?mt til liv i elendighet om ikke det totale avhold satte inn. Isteden talte Duckert om ”balansekunst”, om m?tehold framfor fullkommen forsakelse. Men gamle uomtvisteligheter rokker en ikke ved ustraffet. Det fikk den unge forskeren smake.
– ”Kontrollert drikking,” sa jeg h?yt. Da smalt det. Ytringene virket enormt provoserende og utl?ste en mediestorm som jeg overhodet ikke var forberedt p?. Angrepene var bitende og gikk til dels p? meg som person. Jeg ble en slags felles, samlende ytre fiende for avholdsbevegelse og behandlingsapparat. Jeg ble rullet kraftig over noen ganger. L?rdommen var at det er mulig ? overleve selv om en blir klemt flat i f?rste runde.
– Hvorfor alkohol- og rusproblemer?
– Det var ganske tilfeldig. Jeg jobbet i arbeidsmarkedsetaten. 1970-tallet var preget av lite kunnskap, men desto flere myter og mer moralisme innen alkoholistomsorgen. Jeg tenkte at her trengs det virkelig psykologisk kunnskap. Det var hippietid, og uteseksjonene jobbet helst med hasj. Alkoholmisbrukeren ble igjen utenfor dette systemet.
Duckert og hennes psykologikolleger kom til ? representere den unge, fremadstormende forskningen p? feltet. Stilte respektl?st sp?rsm?l ved alle vedtatte sannheter.
– Vi snekret sammen et forskningsprosjekt. Plutselig satt vi der med en masse penger og skulle redde verden. Vi var unge og uerfarne. Men unders?kelsen vi gjorde, viste at selv tunge alkoholmisbrukere, som de fleste hadde gitt opp, fikk en markert endring i hvordan de organiserte livet sitt p?, inkludert mindre alkoholbruk.
Unge Duckert lanserte ideen om at de som misbruker alkohol, slett ikke utgj?r noen ensartet gruppe, at alkoholproblemer eksisterer i alle grader og former, at det finnes mange m?ter ? l?se problemer p?. Og at mange kan fortsette ? bruke alkohol med m?te etter at misbruket er overkommet.
– Jeg gikk omhyggelig gjennom forskningen. St?ttet meg p? den medisinske kompetansen, allierte meg med dem som kunne noe om de biologiske prosessene i kroppen. Jeg var trygg p? at jeg visste det som kunne vites.
Fanny Duckert har med tiden kommet til ? nyte stor respekt for ? ha innf?rt en mer humanistisk rettet tankegang i behandlingen av rusmisbrukere. Evig opptatt av menneskesinnets muligheter, forvisset om at alle kan vokse og utvikle seg, at det enkelte mennesket har egne ressurser til ? skape endring. Hun avholder seg bevisst fra ? bruke begrepet ”alkoholiker”, men regner misbruk som et livsstilsproblem, om det ? gli inn i onde sirkler. Sirkler det kan v?re kinkig ? komme ut av ganske alene og kun med egne krefter.
Duckert er klinisk spesialist og har behandlet folk med alkoholproblemer i en ?rrekke. Ikke minst har menn med ressurser og suksess – og t?mmermenn –banket p? Duckerts d?r. Nylig kom hun ut med boken: Alkohol og livsstil. Strategier for moderasjon.
– Bak pene fasader ligger det ofte tunge rusproblemer. Alkoholproblemet i samfunnet er stort. Mye st?rre enn vi er klar over, sier hun.
“Jeg ser ikke tilbake p? barndommen med glede.” Foto: St?le Skogstad ?
Navnet ”Fanny Duckert” smaker av noe forfinet, utenlandsk. Familienavnet ble da ogs? en gang b?ret av hollandske skipsbyggere. Noen av dem satte seil mot Danmark. Senere slo en dansk Duckert seg ned i Oslo – hennes farfar.
– Besteforeldrene mine tilh?rte de kondisjonerte og s? med noks? ublide ?yne p? sin s?nns kj?rlighetsforhold til nabojenta, forteller forskeren.
Hun var under hans stand, m? vite. De unge, elskende fant utveien: de stakk av g?rde og giftet seg i huj og hast og uten noens velsignelse.
– Denne probleml?sningsm?ten brakte mine foreldre med seg videre. N?r ting ble kjelkete og vanskelig, ble l?sningen simpelthen ? bytte jobb, hus og bosted. Mine pre-hippie-foreldre og vi fire barn drev derfor et uavlatelig nomadeliv rundt om i ?stlandsomr?det under hele oppveksten.
– Har det preget deg?
– ?, ja. Det ? stadig komme til nye steder og konfronteres med nye milj?er opp?vde min evne til fort ? orientere meg i omgivelser som i utgangspunktet var fiendtlig. Jeg m?tte raskt bringe p? det rene: Hva er gjeldende normer her? Hvilke koder m? knekkes? Joda, jeg ble overlevelsesdyktig, god p? ? takle alle slags situasjoner, fleksibel. Det er egenskaper som har v?rt nyttige senere i livet. Prisen er rastl?shet og fornemmelsen av ikke egentlig ? h?re til noe sted. Jeg ser ikke tilbake p? barndommen med glede.
Duckert forteller at hun p? sett og vis alltid har v?rt psykolog, at hun, siden hun var ganske liten, har hatt en ubendig lyst til ? vite hva som foreg?r inni hodene p? folk. Fanny var skoleflink og kunne velge utdanning p? ?verste hylle. Men det var ingen vakling, det m?tte bli psykologien. N? fryder hun seg daglig over muligheten til ? leve ut nysgjerrigheten, til ? kunne sp?rre folk ut om deres tanker.
– Det faglige interessefeltet mitt spenner bredt. Dette er b?de en styrke og en svakhet. Selvf?lgelig er det vanskelig ? f? den dype kompetansen n?r jeg opplever at mange ting er s? skrekkelig interessante.
Duckert l? lenge i fronten internasjonalt innen alkoholforskning og h?stet stor anerkjennelse. Washington Post sendte sine journalister til Norge for ? intervjue henne, og hun var p? amerikansk frokost-TV og fortalte om alternativer til totalavhold – og ble sett og h?rt av millioner.
“Men det var et sjokk ? g? fra status som guru til ? bli noe i n?rheten av en ikke-person.” Foto: St?le Skogstad ?
– Men det kom til et punkt da jeg tenkte at, nei, n? vil jeg gj?re noe annet. N? vil jeg inn p? et felt som inneb?rer nye utfordringer. Det ble organisasjonspsykologi. I l?pet av de ti ?rene jeg har v?rt ansatt ved UiO, er det denne delen av faget jeg har holdt mest p? med. Men det var et sjokk ? g? fra status som guru til ? bli noe i n?rheten av en ikke-person. Det var en mer smertefull prosess enn jeg hadde forestilt meg p? forh?nd. Til mine kurs i rusmiddelbehandling hadde jeg hatt lange k?er. Det f?rste kurset jeg skulle holde i organisasjonspsykologi m?tte avlyses. Ingen p?meldte!
Langsomt begynte Duckert ? opparbeide kompetanse p? nye omr?der.
– Akademisk kostet dette valget en hel del. Jeg kan for eksempel ikke regne med flere forskningspriser. Det kunne jeg nok f?tt om jeg hadde fortsatt innen alkoholforskningen. Jeg har mange ganger tatt valg som ikke har v?rt smarte akademisk. Ja, ja. Men jeg er da blitt professor. For meg er det nysgjerrigheten som er drivkraften. Appetitten p? nye utfordringer. Jeg er nok en gründertype, trives best med ? starte opp ting, utvikle noen nytt. Det passer meg langt bedre enn hverdagsdrift.
Organisasjonspsykologien valgte Duckert fordi hun lenge hadde jobbet i ledende posisjoner. Fordi hun var nysgjerrig p? endringsprosesser i organisasjoner, systemene og prinsippene. Hvorfor er endring s? vanskelig ? f? til? I ?renes l?p har hun kurset atskillige ledere i lederskap, s?rlig innen helse- og sosialsektoren og i akademiske institusjoner.
”Et kraftig organisasjonstalent” beskriver en av Duckerts n?rmeste kolleger henne. N? er hun instituttbestyrer og bruker sine begavelser.
– For meg er dette en spennende tid ? v?re bestyrer p?. N? skjer det mange organisatoriske endringer. P? godt og vondt. Uansett er det s? mye bedre ? ha en aktiv holdning og ? p?virke, enn ? bli dratt baklengs inn i forandringene. Jeg er ganske god p? ? finne kreativ vri p? ting. Redefinere hele greia, improvisere og finne nye l?sninger. Men for folk med stort behov for forsiktighet, oversikt og kontroll, m? jeg v?re et mareritt.
”Fanny er ei kule. Det ruller og g?r hele tiden. Hun har et energiniv? som ligger himmelh?yt, hun styrer og driver fram prosjekter p? l?pende b?nd,” forteller en annen kollega.
– Jeg har alltid v?rt litt hyperaktiv. Kanskje er jeg et uoppdaget ADHD-barn? N?r det skjer for lite, blir jeg urolig og rastl?s. Sitte stille og meditere er jeg ikke god p?. Det er klart. I fagmilj?et er Fanny Duckert en avholdt kollega. Hun har utviklet seg til ? bli en konstrukt?r av forskningsmilj?er, meldes det fra instituttet. Den tradisjonelle forskeren som holder kortene tett mot brystet og helst bare meler sin egen kake, er henne fullstendig fremmed. Duckert ber?mmes tvert imot for sin gener?sitet, for ? dele av kunnskap og erfaringer, for ? investere tid og engasjement i yngre forskere og ? jobbe for at de kommer seg fram.
N? er hun tungt inne i to prosjekter. Det ene omfatter forskning p? HIV og AIDS i S?r.
– Mange kvinner er smittet. Sp?rsm?let vi stiller, er hvordan disse kvinnene kan overleve og fungere lengst mulig og hvilke st?ttetiltak som kommer barna mest til gode.
Det andre store forskningsprosjektet omhandler effektene av negativ medieeksponering. Duckert veileder flere doktorgradsstudenter som foretar dybdeintervjuer.
– Vi vet lite om hva det gj?r med mennesker ? bli hengt ut i mediene. Vi har aktuelle eksempler p? at noen tar sitt eget liv. Dette er ?penbart et felt hvor det trengs mer kunnskap.
– Jeg har ogs? begynt ? snuse p? et nytt omr?de: hvilke psykologiske mekanismer p?virker folks somatiske lidelser? Det er et stort felt i grenseland mellom medisin og psykologi. I mange ?r har psykologiprofessoren ledet et omfattende 澳门葡京手机版app下载program mellom Norge og S?r-Afrika. P? en t?rr h?yslette noen mil nord for boerbyen Pietersburg ligger University of the North. Her tilbringer Duckert og familien deler av arbeids?ret, og her har forskeren fra UiO bidratt til ? bygge opp et aktivt psykologisk forskningsmilj?.
– Etter apartheidregimet ble alle universitetene i S?r-Afrika likestilt. For de historisk svarte universitetene var dette en enorm utfordring.
Ved Seksjon for internasjonale programmer, UiO, snakkes det om ”Fanny Duckert-modellen”. Grunnprinsippet er gjensidighet.
– Det er meningsl?st ? innbille seg at det bare er vi som har noe ? berike dem med. Nei, her er det snakk om reelt samspill, om l?ringsprosesser som g?r begge veier. Samarbeidet har endret p? hvordan vi tenker praktisk om ting og v?r oppfatning av hva psykologi er. V?re studenter har godt av ? f? en eksponering for en helt annen virkelighet, for Afrika. Vi trenger psykologer med multikulturell kompetanse. Det vil bli en ny type psykologer. Studentene fra UiO tilbringer seks-?tte m?neder i S?r-Afrika hvor de skriver hovedoppgave. De f?r brynt seg, pr?vd ut psykologien i praksis. Holder forelesninger, lager pr?ver og gir karakterer. Duckert har tatt sine s?rafrikanske kandidater til Norge for at de skal f? drive forskning og f? veiledning her.
“Jeg har alltid v?rt litt hyperaktiv.” Foto: St?le Skogstad ?
– Jeg er glad i livet. Livet med alle dets goder, sier hun. Fl?rtekurs holder hun med jevne mellomrom og hevder at kurtisens vesen er ? f? folk til ? f?le seg sett, likt og akseptert.
– Klarer du dét, har du en basis for kommunikasjon. Jeg bruker fl?rt bevisst i undervisningen for ? kommunisere med blaserte studenter.
For noen ?r siden kom hun ut med boken ”Fest i en fei. Kokebok for travle, men gjestfrie mennesker”, en samling ”idiotsikre” oppskrifter. Hun driver utstrakt selskapelighet hjemme, inviterer hvert ?r hele instituttet p? fest.
– Jeg opererer ikke med skarpe grenser mellom jobben og livet mitt ellers. Veiledning tar jeg like gjerne hjemme. Og barna er ofte med p? jobb.
Fanny Duckert og mannen hennes har én datter sammen. Lenge hadde de ?nsket seg et barn til. Da m?tte det bli et av de mange foreldrel?se barna i S?r-Afrika.
– Norsk adopsjonspraksis er vanvittig! Det hevdes at det er for f? barn til adopsjon. Hvorfor? Jo, fordi det knapt nok eksisterer adopsjonskontakter og nettverk i Afrika. Og det mens millioner av barn g?r til grunne. S? kan vi sitte her p? haugen v?r og konstruere problemer.
– Vi gjorde noe ukonvensjonelt: tok med oss et barn hjem. Vi hadde g?tt gjennom alle prosesser i S?r-Afrika, grundig. Men det tok et helt ?r f?r norske myndigheter var villige til ? godkjenne adopsjonen. Norsk adopsjonspraksis er gjennomsyret av mistenksomhet. Den afrikanske holdningen til dem som ?nsker ? adoptere er: s? bra, n? er det kanskje et barn til som f?r en familie.
– Foreldrene var kommet som illegale innvandrere fra Zimbabwe. Faren d?de og moren var ute av stand til ? ta seg av barnet sitt. Hun forlot det p? et sykehus i S?r-Afrika. ?n dag gammel liten bylt. Jeg fikk henne i armene. Det tok tre sekunder. Da visste jeg at hun er v?r og skal v?re v?r for bestandig, lille Victoria Nompilo.
Sier mamma og smiler mot sin datter, seks ?r og skolejente til h?sten.