En rekke undersøkelser viser at nordmenn er mer skeptiske til genteknologi enn andre europeere. Det odiøse ordet ”tukle” blir gjerne brukt når nordmenn snakker om det som populært har fått navnet ”gensløyd”. Det er kanskje ikke så rart at skremmebilder som Frankensteins monster og Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden danner en litterær klangbunn for debatten. I mer filosofisk retning er det mulig å trekke linjene til Theodor W. Adornos og Max Horkheimers felles verk Opplysningens dialektikk . De to tysk-jødiske filosofene satt i USA under andre verdenskrig og reflekterte over sivilisasjonens skjebne. En av konklusjonene var at menneskets vilje til å beherske naturen slår tilbake på mennesket selv, fordi mennesket også er et stykke natur.
Horkheimer og Adorno hadde ikke genteknologien i tankene. Kanskje ville de sett katastrofens seierstegn stråle også her. Men hva ville de ha sagt til ny kunnskap som innebærer muligheten til å løse verdens matvareproblem og kurere et utall lidelser som i dag ikke lar seg helbrede?
Genforskningen er ennå i sin startfase. Den menneskelige arvemassen er i praksis kartlagt, og arbeidet med å undersøke genenes funksjoner er i full gang. Ingen er i tvil om at det ligger enorme muligheter i genforskningen og anvendelsen av kunnskapen. Ukentlig presenteres nyvinninger innen fagfeltet, men forskerne står i like stor grad overfor en sokratisk erkjennelse: jeg vet at jeg ingenting vet.
Etter å ha lest dette nummeret av Apollon, vet du kanskje litt mer.