Det var en gang et menneske er et knippe personlige og akademiske essays om “posthumane” str?mninger i samtiden.
Grue behersker denne sjangeren til fulle, med alt det inneb?rer. De utforskende tekstene ?pner opp og pensler ut en imporende mangfoldig tematikk – men de er ikke alltid like opptatt av ? svare p? sp?rsm?lene som stilles. Allerede p? f?rste side gj?res det klart at Grue er i fors?ksmodus: en med-undrer snarere enn en autoritet.
Enkelt sagt er posthumanismen, slik Grue fremstiller den, en kulturell og ideologisk utfordring av den klassiske forestillingen om mennesket som vesensforskjellig fra resten av skaperverket. Et viktig element er nedbygging av grenser mellom menneskeheten og tilst?tende former for biologisk og kunstig liv.
Grue utforsker hva denne oppl?sningen betyr gjennom slentrende vandringer i popul?rkultur og vestlig idehistorie, l?st organisert rundt temaer som menneske og maskin, kropp og sjel, liv og d?d – med utallige avstikkere underveis. Her bindes Platon, The Matrix, Tolkien, Montaigne og en god del av Grue selv sammen til noe som f?les st?rre en sine bestanddeler.
Grue er best n?r han bryter litt ut av sin egen sjanger og blir mer dialektisk: n?r han f?lger tanken helt ut og ber den redegj?re for seg selv. Da stiller han seg ikke bare undrende, men ogs? utfordrende til sitt materiale, og ting blir satt p? spill.
Et godt eksempel er siste essay, hvor den indre koherensen i noen utvalgte, posthumanistiske grand narratives om mennesket blir etterg?tt i s?mmene. N?r disse fortellingene revner, er det riktignok ikke all verdens p? den andre siden.
Grue er ingen systembygger, men en som betrakter, pirker borti og tar ting fra hverandre, uten ? sette dem sammen igjen. Men avslutningen inneholder i det minste én stor Sannhet som Grue ubetenksomt eller med vilje har latt v?re ? dekonstruere. Et h?p kanskje – eller en utfordring?