– N? er det Midt?sten i alle kanaler. Det er et enormt trykk, forteller Hilde Henriksen Waage, professor i historie p? Universitetet i Oslo.
Mange av oss drar kjensel p? den hese stemmen og de glassklare, konstaterende setningene. ? snakke antydningsvis og med forbehold er ikke hennes stil.
I hele sitt voksne liv har Waage forsket p? konflikten mellom israelerne og palestinerne, og landene omkring.
– L?rdommen vi kan trekke fra Midt?sten, er egentlig ganske enkel: Alt blir verre – for hvert ?r som g?r, for hver runde med konflikt.
– Flere drepte, mer ekstremisme, mindre frihet, mindre h?p. Men s? ille som n?? Nei, aldri.
N?r Apollon m?ter henne, er det f?rst via skjerm. Med jevne mellomrom i vinterm?nedene forlater hun nemlig kontoret p? Blindern og huset i B?rum – og reiser til Gran Canaria.
– Universitetet i Oslo er en inkluderende arbeidsplass og betaler for reisen for ? holde meg frisk og i jobb. Legene p? Rikshospitalet synes nok jeg b?r finne p? noe annet enn ? jobbe s? mye, men jeg h?rer ikke p? dem. Klart jeg skal jobbe for fullt.
– En sjelden immunsviktsykdom gj?r at det ? hit til varmen er som ? f? en ‘bli frisk-injeksjon’. Virkningen er fantastisk. Jeg har aldri ferie p? Gran Canaria, her er det kun jobb, ti timer om dagen – minst, slik jeg pleier. Jeg har noen flere sykdommer ogs?. Alt dette har l?rt meg noe viktig – at det gjelder ? kunne omstille seg, gj?re det beste ut av det, uansett hva som skjer oss i livet. Det er jeg god til.
Livet startet i Drammen for Hilde Henriksen Waage. Hun er oppvokst i et borgerlig, kristent hjem, foreldrene var del av Indremisjonen og Frelsesarmeen i byen.
– De trodde p? Bibelen – og Israel, oppsummerer hun. At de trodde p? Israel, var de for ?vrig ikke alene om i landet. I flere ti?r var Norge og nordmenn blant Israels aller n?rmeste venner i verden.
– Men det litt underlige var at mor og fars beste venner var sosialister og Palestina-venner, medlemmer av det som i dag er SV, tidligere SF, og Palestinakomiteen. ? gj?re seg til gl?dende talsmenn for palestinernes sak var ganske uvanlig p? den tida.
– Fra jeg var liten jentunge husker jeg at s?steren min og jeg ble sendt fra middagsbordet, mens mamma og pappa og dette venneparet, tante Ingrid og onkel William, som vi kalte vi dem, satt og hylte og diskuterte denne staten Israel.
– De diskuterte mange andre ting ogs?, men Israel piska dem opp til de helt store h?yder. Jeg tenkte: Hva er det for noe galt med dette landet, siden de ikke snakker normalt sammen om det?
At det ble Midt?sten p? Waage, var p? ingen m?te gitt. Hun utdannet seg til l?rer i Halden, og fortsatte p? historiestudier i Trondheim. En v?rdag i 1983 ringer hun historieprofessor Helge Pharo p? Blindern og sp?r om han kunne tenke seg ? v?re veileder for henne p? hovedfagsoppgaven hun skulle i gang med – og om han kanskje har noen tema p? lager?
– Europeisk integrasjon, foresl?r han. ?sj, svarer jeg. Unnskyld, hva var det du sa? Jeg sa ?sj. Det h?res kjedelig ut. Ikke interessert. Hva med konflikten mellom Hellas og Tyrkia? Hm, litt bedre. Jeg skal tenke p? det.
Hun tenker, og f?r en innskytelse: Hva med denne staten Israel og palestinerne? Ja, for hvorfor var akkurat denne delen av verden s? viktig for folk i Norge da hun vokste opp?
– Jeg kontakter Helge Pharo og sier at jeg vil skrive om Norge og opprettelsen av staten Israel. Det han svarer, har jeg ertet ham med mange ganger siden: Kan det v?re noe ? skrive om da?
– Jeg visste ikke bedre, vedg?r Pharo, n?r Apollon ringer.
– Ingen hadde v?rt borti det f?r. Jeg tror ikke heller Hilde skj?nte hvor eksplosivt og interessant det kom til ? bli. Hun f?r innsyn i kildemateriale i Utenriksdepartementet som hadde v?rt hemmeligstemplet i f?rti ?r – og finner en bombe.
Med Pharo som sannhetsvitne blir Waage sikkerhetsklarert og f?r adgang til gradert kildemateriale. Avtalen med Utenriksdepartementet er at hun skal sende manuset dit ?f?r publisering finner sted?.
– I juni 1987 sender jeg derfor 520 sider over til departementet, hovedfagsoppgaven min: Hva n? med j?dene? Norges forhold til Palestina-sp?rsm?let 1945–1949. Og det er n? problemene mine begynner, sier hun.
Det vil si, det g?r noen m?neder f?r Waage h?rer noe som helst. Men s?, en desemberkveld ringer telefonen hjemme hos foreldrene i Drammen hvor hun bor p? den tida. Det er sjefen for det s?kalte nedgraderingsutvalget i UD. Rasende beordrer han studenten til krisem?te dagen etter.
Med Helge Pharo, den anerkjente historikeren som st?tte, tropper hun opp p? Victoria terrasse – uten ? ane hva hun g?r til. – Idet jeg skal g? inn, trekker en mann meg i armen og hvisker: ?Dette kommer til ? bli fryktelig for deg. Pr?v ? v?re rolig, s? skal jeg fors?ke ? hjelpe deg etterp?.? Den ukjente varsleren var Knut Wolleb?k, seinere norsk utenriksminister.
Det som m?ter henne, er toppledelsen i UD, seks menn i svarte dresser og med sjefstitlene godt synlig. Med seg har de en advokat. Waage er 27 ?r, og det er bittelille julaften.
– Jeg f?r beskjed om at Utenriksdepartementet vil anlegge rettssak mot meg for ?rekrenkelser og injurier.
Skulle jeg slippe unna, m?tte jeg endre oppgaven min p? 40 punkter. Kanskje vanskelig ? tro, men jeg var en stille og forsiktig type den gangen. N? var jeg ikke s?rlig h?y i hatten. Men det g?r jo grenser. Jeg svarte rolig: Det er uaktuelt for meg ? endre s? mye som et komma i oppgaven – med mindre dere kan dokumentere at jeg har gjort konkrete feil.
– Det syntes de ?penbart var et ganske frekt svar, for etterp? ble de enda sintere, og m?tet ble avsluttet i en ganske lite hyggelig tone.
Hvorfor denne voldsomme reaksjonen? Waage hadde funnet ut og kunne dokumentere – med UDs egne dokumenter – at departementet hadde utro tjenere.
Kort fortalt: I april 1949 hadde regjeringen Gerhardsen vedtatt at Norge skulle stemme for israelsk FN-medlemskap. I arkivmaterialet fant den unge studenten ut at fire h?ytst?ende embetsmenn i UD sendte telegram til New York med motsatt instruks: Norge skal ikke st?tte noe FN-medlemskap. De hadde str?ket over regjeringsvedtaket for h?nd, og Waage hadde funnet telegrammet med den motsatte instruksen. Det ville inneb?re at Norge fulgte araberstatenes politikk, og det betydde de facto ikke ? anerkjenne den nye j?diske staten. En sensasjon.
Da reagerer FNs generalsekret?r, Trygve Lie. Han sender telegram tilbake og sp?r: Er dette korrekt? Han f?r et nytt telegram som gjentar instruksen: Norge skal ikke st?tte israelsk medlemskap i FN.
De fire toppjuristene og folkerettsekspertene i Utenriksdepartementet hadde skrevet hemmelige notater om at de syntes det var gal politikk av Norge ? st?tte statsdannelsen. Norge hadde sete i Sikkerhetsr?det den gangen, og i siste ?yeblikk f?r den viktige avstemningen, f?r Norges FN-ambassad?r vekket utenriksminister Halvard Lange, som nyter sin middagslur. Han sier at dette ikke er mulig – regjeringen har jo behandla saken – Norge skal stemme for.
At det fantes utro tjenere i UD, som gikk bak ryggen p? politikerne – det var for sterk kost i 1987. Hovedfagsoppgaven hennes, som den eneste i Norge, ble hemmeligstemplet. Departementet satte en ny advokat til ? forhandle med studenten utover v?ren, men kom ingen vei.
– Det de jo ville, var at jeg skulle skrive om konklusjonene mine slik at UD kom bedre ut.
– Til sist skar utenriksministeren sj?l, Thorvald Stoltenberg igjennom og fortalte sitt embetsverk at det ikke kom p? tale med noen rettssak. UD ga seg p? alle punkter, jeg endra ikke s? mye som ett komma.
Det var Institutt for fredsforskning (PRIO) som skulle bli Waages f?rste faglige hjem etter hovedfagsoppgaven.
– Det er vel ikke den stilling jeg ikke har hatt der, sier hun: doktorstipendiat, vaskehjelp, avdelingsleder, stedfortredende direkt?r, direkt?r, forsker, seniorforsker. Alt.
Waage var den f?rste kvinnen som ble direkt?r p? PRIO, bare 34 ?r gammel. Fremdeles er hun tilknyttet instituttet, gjennom en stilling som seniorforsker. I 2004, mens hun var stedfortredende direkt?r og avdelingsleder, publiserte hun rapporten Peace Making is a Risky Business, om Norges rolle i Oslo-prosessen. Rapporten skrev hun p? oppdrag fra UD.
Hadde hun hatt br?k med departementet f?r, var det likevel sm?tteri mot det som kom n?.
– Kollegene mine og jeg undervurderte grovt hva slags voldsomme reaksjoner rapporten ville f?, erkjenner hun.
– I 2004 kunne alle se at det ikke var blitt fred i Midt?sten. Trodde vi. Men det vi derimot ikke forstod, var at AP-regjeringen, ledelsen i UD, for ikke ? snakke om Espen Askeladd – fredsmegler Terje R?d-Larsen og Mona Juul, oppfattet rapporten som et direkte angrep p? dem – og p? det de mente var blitt Norges viktigste eksportartikkel, fredsmegling.
Kontroversen rundt Waages hovedfagsoppgave var blitt l?st bak lukkete d?rer. Debatten om doktoravhandlingen hun skrev i 1996, Norge, Israels beste venn, var til ? leve med. Men det hun n? fikk oppleve, var et mediekj?r av en annen verden, som hun selv sier.
– Det jeg hadde funnet ut – og som i neste omgang gjorde meg til professor – var at Norge ikke var denne nusselige, lille brobyggernasjonen som stod p? like vennskapelig fot med palestinere som med israelere. Denne fortellingen var hele det norske folk blitt tuta ?rene fulle med.
– Det jeg tydelig kunne vise, og kraftig belegge med kilder og fakta, var at Norge hadde forhandla fram Oslo-avtalen i tr?d med den ene partens spilleregler. Israel bestemte, og Norge var Israels villige l?pegutt. Det var konklusjonen. Og med disse ordene ogs?.
Waage f?lte n? at hun fikk rollen som den umulige forskeren som n? hadde ?delagt eventyrfortellingen – og Norges omd?mme som fredsnasjon i samme slengen.
– Jeg var p? Dagsrevyen og i debatter, igjen og igjen, og snakket ?pent om det jeg hadde funnet ut.
– Hva toppledelsen i UD og Arbeiderpartiet da gjorde for ? stoppe kjeften p? meg? Du aner ikke hva jeg ... Det er vilt.
Waage stopper, tar en pause.
– Jeg kan ikke snakke ?pent om det.
Samtidig var alts? Waage stedfortredende direkt?r og hadde som jobb ? argumentere for alle instituttets gode forskningsprosjekter som UD burde st?tte.
– Og n? hadde jeg alts? til de grader lagt meg ut med PRIOs st?rste bidragsyter. Jeg opplevde det som utrolig vanskelig. Men, PRIO stod last og brast med meg, understreker hun.
Beskjeden derfra var klar: Waage er en av v?re beste forskere. Dette er hennes konklusjoner. Det er noe som heter forskningens frihet. Politisk korrekte analyser driver vi ikke med. Hun har v?r fulle st?tte.
Og det er da, midt oppe i stormen, at det blir lyst ut en stilling ved Institutt for arkeologi, konservering og historie p? Universitetet i Oslo, som f?rsteamanuensis i Midt?stens historie. – Jeg er utdanna l?rer, har alltid ?nsket ? undervise, er veldig glad i ? formidle. Jeg kunne ikke la muligheten g? fra meg. Jeg s?kte og fikk den jobben – og opprykk nesten med én gang. Plutselig var jeg professor i historie.
N?r vi sp?r om det er utfordrende ? v?re upartisk forsker p? et s? betent og politisk omstridt omr?de som Midt?sten, da svarer hun nei.
– Jeg synes ikke det. Det er forskning jeg driver med, og da m? jeg kunne dokumentere hver bidige setning og p?stand jeg skriver. Det er jeg fryktelig n?ye med. Noen ganger leder det til resultater som noen oppfatter som politiske.
– Lenge f?r det skjer, forst?r jeg at n? blir det br?k.
– Men jeg kan ikke bry meg om det. Jeg bryr meg ikke om det. N?r kildene og analysene f?rer til ny innsikt, da m? jeg formidle det klart og tydelig. Noe annet g?r ikke.
Noen oppfatter henne kanskje som kontroversiell. Men det m? i s? fall v?re andre steder enn i akademia. Apollon har forh?rt seg med fagmilj?et p? Blindern, og derfra er beskjeden klar:
Hilde Henriksen Waage er ikke kontroversiell. Internasjonalt er hun toppforsker p? sitt felt, som er diplomatisk historie. Hun forsker ogs? p? amerikansk Midt?sten-politikk, og er stadig sitert i amerikanske og internasjonale medier.
Men, forskningen har alts? f?rt henne ut i b?de stormer og orkaner her hjemme. Angrepene har noen ganger kommet tett som hagl – og da stort sett fra de samme to gruppene, forteller hun.
– Den ene er makta. Toppledelsen i AP og UD. Jeg tr?kker ut i salatbedet med beks?mst?vler og tramper p? all salaten samtidig. Det er ikke meninga, men det er nok s?nn de har oppfattet meg mang en gang, sier Waage.
– De trodde kanskje jeg var imot fred? At jeg ?delegger for fredsbestrebelsene deres i stedet for ? st?tte opp under arbeidet norske politikere gj?r? Da forklarer jeg, igjen og igjen: Jeg er for fred, jeg har alltid v?rt for fred, jeg er alts? ikke imot fred. Og – jeg m? fortsette ? analysere ut fra den kunnskapen jeg har.
– Men, det skal de ha: de er blitt mye mindre i sinte med ?rene. Det er da jeg f?r litt lyst til ? si: Velkommen etter, smiler Waage.
– Kanskje jeg hadde ett og annet poeng likevel?
Den andre gruppa, som ogs? er blitt litt mildere med ?rene, er Israels venner.
– De har v?rt sinte, noen er det fremdeles, fordi de mener at jeg kritiserer, ja, hater Israel. Og ikke nok med det, at jeg hater j?der og er antisemitt, at jeg g?r Hamas og andre ekstreme gruppers ?rend. Denne gruppa var stor f?r, men er blitt mye mindre med ?ra. Da forklarer jeg, igjen og igjen: Jeg er ikke rasist, jeg hater ingen j?der, jeg har mange israelske venner og 澳门葡京手机版app下载spartnere. Men jeg forbeholder meg retten til ? analysere politikken til staten Israel.
– For det er det jeg gj?r. Ingen har kunnet ta meg p? s? mye som ett eneste antisemittisk ord eller uttrykk. Jeg pleier ? si h?yt, b?de p? TV og i radio: Jeg vil ikke ha merkelappen antisemitt p? meg. Det er en hersketeknikk brukt for ? kortslutte enhver diskusjon.
Hun er tydelig n?, Waage. Men noe snakker hun helst ikke h?yt om; at hun har mottatt drapstrusler ‘i hauger’, at hun er fors?kt sl?tt med p? gata, at politiet har foresl?tt ? gi henne beskyttelse.
Historikeren sier at j?denes skjebne alltid har opptatt henne. At hun ikke f?r sagt h?yt nok og mange nok ganger hvor grusom den europeiske behandlingen av j?dene har v?rt gjennom historien, hvor ekstremt forfulgt de har v?rt.
– Jeg har skrevet om det mange ganger, og jeg banker det inn i studentene mine: J?dene hadde ingen steder ? dra – selv etter Holocaust. Land etter land stengte grensene for dem, Ogs? USA. Utad sa regjeringen Gerhardsen: vi tar dem til oss i v?r gode tradisjon etter Wergeland og Nansen. Men bak lukkete d?rer sa de noe annet. Referater fra hemmelige regjeringsprotokoller, som jeg har funnet, viser at Norge var lite interessert i ? ta imot j?der.
– Fremdeles satt de gjenlevende j?dene i restene av konsentrasjonsleirene – i 1945, i 1946, i 1947. Helt til mange synes det var en god idé, kynisk og brutalt, ? kvitte seg med hele ‘problemet’ og sende dem til Palestina og Midt?sten.
Waage sier at hun derfor har forst?else for det j?diske statsprosjektet.
– Problemet er bare at det umiddelbart skapte et stort palestinsk flyktningproblem og nye lidelser. Disse lidelsene ang?r oss alle. Jeg mener at Europa har et stort ansvar for ulykken Midt?stens folk er rammet av. Siden fredsoppgj?ret etter f?rste verdenskrig, diktert av England og Frankrike, har det v?rt kontinuerlig konflikt.
Waage har tilbrakt uker og m?neder av livet i arkiver. I Oslo, London, Washington. Og, ikke minst; i Jerusalem.
– De israelske arkivene er bare helt fantastiske, statsarkivet i Jerusalem spesielt. Det er ?pent, tilgjengelig og fullt av diamanter: regjeringsprotokoller, dokumenter fra utenriksdepartementet, interne vurderinger og mye, mye mer. Himmelsk!
Waage lyser virkelig opp n?. Hun forteller om alle bes?kene hun har hatt der, om hvor viktig dette arkivet er for forskningen hennes.
– J?dene som flyttet til Israel etter 1948, kunne ikke hebraisk, de skrev helst p? engelsk, tysk eller fransk de f?rste ti?rene. Men s? er det slutt, fra syttitallet er dokumentene stort sett skrevet p? hebraisk.
Men ogs? de dokumentene skulle historikeren gjerne kunnet lese. For ti ?r siden bestemte hun seg, hun ville ta en bachelor i moderne hebraisk p? UiO.
– Ett semester var jeg til og med utvekslingsstudent p? Hebrew University sammen med 18- og 19-?ringer. Jeg fikk bare gode karakterer, men allikevel kan jeg ikke p? langt n?r nok. Ikke s? rart kanskje, for ? l?re seg hebraisk er jo litt galskap n?r du er i femti?ra og er i full jobb og vel s? det, vedg?r Waage.
Hun forteller at mange sp?r henne hvorfor hun ikke l?rer seg arabisk. – Svaret er enkelt: Ingen forskere slipper inn i arkivene til noen arabiske stater, eller til palestinerne for den saks skyld. Det er ikke snakk om ? f? se ett eneste dokument. I min jobb er det et stort problem.
I Oslo er det s?rlig ett arkiv Waage har v?rt mye i, nemlig UDs arkiv. Det er mens hun jobber med rapporten om Oslo-prosessen, at hun gj?r en sensasjonell oppdagelse: Det finnes ikke ett eneste dokument fra den verdenskjente fredsprosessen i arkivet til Det norske utenriksdepartement.
– Vi vet at det ble skrevet masse mens de norske forhandlerne Terje R?d-Larsen, Mona Juul og utenriksminister Johan J?rgen Holst var p? reise rundt omkring i norske skoger og fjell, i Tunisia, overalt og forhandla. UD-diplomat Juuls oppgave var ? holde orden p? utenriksministerens papirer, notater, brev. Men hvor er dokumentene n?? Jeg er lommekjent i UDs arkiv. De er ikke der, og har trolig aldri v?rt der heller.
Riksarkivaren beordrer gransking, og Terje R?d-Larsen innr?mmer motvillig at han har et betydelig ?privat arkiv? fra forhandlingene. Men, sp?r Waage, er det egentlig noe som heter ?en privat fredsprosess? – betalt av den norske stat? ? levere dokumentene tilbake nekter han.
– Selv da den tidligere stjernediplomaten gjorde noen innr?mmelser, var likevel svaret fra Jonas Gahr St?re, som da var utenriksminister, at R?d-Larsen har ingenting som tilh?rer Utenriksdepartementet, utenriksministeren er ikke Utenriksdepartementet. Og der stopper saken.
Flere ?r g?r. Men s?. Waage forteller:
– En sentralt plassert person i det israelske statsarkivet er en god venn, og under en konferanse sist h?st, trekker hun meg til siden og sier: Hilde, se p? dette!
– Jeg f?r nesten sjokk. Det er ikke mulig? Det jeg ser p? skjermen er et h?ndskrevet notat, fem A4-sider. Heading: ?Det kongelige norske utenriksdepartement. Gradert: Strengt fortrolig. Johan J?rgen Holst, Utenriksminister i Norge.?
– Hvordan har interne norske, topphemmelige dokumenter havnet i Israel?
Waage innr?mmer at hun har sine hypoteser.
– N?r krigen er over, setter jeg meg p? f?rste fly til Jerusalem. Disse dokumentene er jeg bare n?dt til ? se med egne ?yne.
Waage smiler mildt. Men blikket sier noe annet: Her skal alle brikker p? plass, jeg gir meg ikke. Sann mine ord.