?De harde tredve?ra? innebar ogs? harde kulturkamper. S?rlig da Nationaltheatret i 1932 satte det amerikanske stykket ?Guds gr?nne enger? p? plakaten, ble det br?k. I Marc Connellys skuespill figurerer selve den allmektige p? scenen. Det var mer enn nok til ? hisse p? seg den pietistiske lekmannsbevegelsen. N?r skaperen attp?til skulle gestaltes av det som i samtiden ble kalt en ?neger?, fl?t begeret over for noen hver.
– Det ble oppfattet som en blasfemisk karikatur, noe som utl?ste en av mellomkrigstidens mest omfattende og intense kulturelle og politiske konflikter. Kampen om ?Guds gr?nne enger? m? kunne kalles 1930-tallets karikaturstrid, forteller Haakon Bekeng-Flemmen.
Han har nylig ferdigstilt sin doktoravhandling i idéhistorie nettopp om ?Guds gr?nne enger? og kulturkampen som fulgte.
Planen om ? sette opp skuespillet p? scenen avf?dte et drama i offentligheten som man sjelden ser maken til. Tre spissformulerte herrer satte preg p? debatten. Teologene Peder Blessing Dahle og Ole Hallesby p? den ene siden, ironiker og lyriker Arnulf ?verland p? den andre.
Hallesby rykket ut i Aftenposten med advarsel mot s?rende ?negerteater?, mens kulturradikaleren fra Bergen svarte med foredraget ?Kristendommen, den tiende landeplage??i det Norske studentersamfund i Oslo januar 1933.
???????????????
Vant Pulitzer-prisen
Handlingen i ?Guds gr?nne enger? begynner i en s?ndagsskole i den amerikanske delstaten Louisiana. Stykket var skrevet spesifikt for det som i dag ville blitt kalt en ?all black cast? – alts? kun svarte skuespillere p? scenen. I Norge skulle derimot Nationaltheatrets skuespillere sminkes svarte. Skuespillet skildrer episoder fra Det gamle testamentet sett med ?ynene til et av barna ved skolen, med alle de fantasifulle skrifttolkningene det inneb?rer.
Stykket hadde sikret Connolly Pulitzer-prisen for beste drama tre ?r f?r det var planlagt oppf?rt i Norge. Det var s?rlig to ting de norske kristne reagerte p?: gestaltingen av gud i menneskeskikkelse p? scenen. Og at denne skikkelsen var m?rkhudet.
De kristelige kritikerne gjorde en pussig feilslutning. Connolly framstilte tredvetallets s?rstatskultur i USA. De norske kristnes erfaring med m?rkhudete var imidlertid fra misjonsvirksomhet i Afrika.
– Debatten handlet i stor grad om hvorvidt dette var en riktig framstilling av afrikanere – selv om de svarte i USA selvf?lgelig kulturelt og religi?st var langt unna Afrika, sier Flemmen til forskningsmagasinet Apollon.
Synet p? ?negrene? var langt fra positivt.
– I norsk offentlighet var ideen om ?negeren? knyttet til omstridt underholdning og jazz. Ole Hallesby mente at Norge etter f?rste verdenskrig var n?rmest oversv?mt av ?negermusikk?, ?negerdans? og annen ?negerkultur?.
Heller ikke den politiske venstresiden var fri for fordommer mot fremmede med annen hudfarge.
– For eksempel gjorde Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold det klart at han st?ttet teatrets rett til ? sette opp stykket, men at det ikke bet?d at han likte ?niggerkust?. Det er rett og slett vanskelig ? finne noen i offentligheten som ikke nedvurderte svarte mennesker, p?peker Bekeng-Flemmen.
?
Milit?rmetaforer dominerte
Dahle, Hallesby og ?verland var bare spydspissene i en bredere offentlig ordstrid.
– Store deler av det offentlige Norge engasjerte seg. Alle landets biskoper, en rekke store organisasjoner, regjeringen, departementer, Stortinget, rettsvesenet, avisredaksjoner og akademikere var involvert i striden. Dette var i det hele tatt en usedvanlig opphetet politisk og kulturell debatt selv for mellomkrigstiden ? v?re, forteller Bekeng-Flemmen.
I dag h?rer vi stadig om tilspissing av det offentlige ordskiftet. 1930-tallet var ikke det spor bedre. Historiker Hans Fredrik Dahl har pekt p? at milit?re metaforer daglig var i bruk i avisene.
– Ord som ?fremmarsj?, ?paroler?, ?offensiver?, ?fremst?t? og ikke minst ?kamp? var typiske for denne perioden, sier Bekeng-Flemmen.
Flemmen siterer Hallesby: ?Begge parter er da ogs? klar over at motsetningen er s? dyptg?ende at der aldri kan bli nogen forsoning. Nei, striden m? f?res. Og f?res til ende.?
– Et sl?ende trekk ved denne striden er at blasfemi i stor grad ble oppfattet som krenkelse. Dette var nytt – og gjorde blasfemi til noe emosjonelt og subjektivt, presiserer Bekeng-Flemmen.
?
33 000 underskrifter
Tredvetallets nordmenn var med andre ord vitner til det som kan kalles en krenkelsesdebatt. Det var ikke lenger ordlyden som avgjorde om en ytring var blasfemisk, men effekten den kunne ha p? enkeltpersoner eller grupper.
– Striden om ?Guds gr?nne enger? ledet til at Stortinget vedtok en ny blasfemiparagraf i 1934. Her ble det fors?kt trukket en ny grense for akseptable ytringer, der krenkelsen ble selve demarkasjonslinjen, sier Bekeng-Flemmen.
– Kan vi se paralleller i dag – krenkelseshysteri og identitetspolitikk?
– De voldsomme protestene mot ?krenkelser? p? 1930-tallet ble drevet fram av prester og kristne organisasjoner. N?r vi i dag fnyser av religi?se mennesker som f?ler seg krenket, b?r vi huske at slik argumentasjon tr?dte inn som et alternativ til ? insistere p? teologiske sannheter. Man s?kte anerkjennelse, ikke for en universell enhetsreligion, men for en slags allmennmenneskelig s?rbarhet. Det ligger et sekul?rt og liberalt drag i dette.
Samtidig ble sp?rsm?let om hva som var blasfemisk eller ikke, mer subjektivt.
– Hva som var en sann ytring, ble mindre viktig enn hva som var en krenkende ytring. Dette er en problematisk, noen vil si ubrukelig, rettesnor for den rettslige reguleringen av ytringer i offentligheten.
Protestbevegelsen som reiste seg mot ?Guds gr?nne enger?, krevde at staten m?tte gripe inn overfor ?bespottelsen?.
?Undertegnede henstiller til Stortinget ? s?rge for at fremstilling av Gud p? scenen blir forbudt ved lov?, het det i et opprop som 33 000 norske kvinner og menn signerte.
?
?verland stilt for retten
?Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror p? dette h?pl?se visvas?, sa ?verland om kristendommen i Studentersamfundet. Men det var det. Hans angrep p? kritikerne av skuespillet, i foredraget ?Kristendommen, den tiende landeplage?, ledet til norgeshistoriens siste blasfemirettssak. ?verlands forsvarer, advokat Emil Stang, framf?rte under rettssaken et resonnement som skulle vise det absurde i ? la f?lelsene styre:
Hvorfor skal de troende ha monopol p? ? v?re forarget? Jeg er ogs? forarget! Jeg vet hvad kristendomsundervisningen p? skolene er og jeg er rasende over den, – den er det mest meningsl?se i verden. Og n?r jeg leser en artikkel av professor Hallesby, – ja da fylles min sjel av en dyp forargelse, like dyp, ja dypere enn den de troende nu f?ler over ?verland!
En eskalerende krenkelseskamp var ingen tjent med, mente Stang.
Til slutt ble ?verland frifunnet. Men det var s? vidt: seks av lagrettens ti medlemmer stemte for fellelse. Det manglet én stemme.
?
Ny blasfemilovgiving
Men punktum var ikke satt. At retten med loven i h?nd kunne frikjenne ?verland, m?tte bety at det var noe galt med loven, resonnerte de kristenkonservative. Endringsforslag ble stilt i Stortinget, og, ganske riktig, i 1934 vedtok parlamentet en ny blasfemiparagraf.
?Det var ikke lenger statsreligionen eller kristne trossamfunn som i og for seg m?tte vernes mot blasfemi – slik gudsbespottelsens problem var blitt forst?tt gjennom det foreg?ende ?rhundret. N? sto det om individets f?lelser?, heter det i Bekeng-Flemmens avhandling.
Idéhistorikeren peker p? et tilsynelatende paradoks:
– Konservative og lavkirkelige krefter hadde tidligere kjempet mot liberal teologi og for religi?s enhet i den norske staten. N? drev den samme fl?yen av norsk kirkeliv fram et syn p? blasfemi – og en endring av blasfemiparagrafen – som hadde et klart liberalt potensial.?
– P? hvilken m?te?
– Form?let med blasfemiforbudet ble omformulert – fra ? v?re et vern av religionen som institusjon til ? bli et forsvar for individets religi?se f?lelser. Mowinckel-regjeringen begrunnet den nye blasfemiparagrafen med enhver borgers rett til ikke ? lide overlast for sin tro. Dermed ble blasfemiforbudet n? tuftet p? religionsfrihet. Tidligere ble blasfemien sett p? som en trussel mot religi?s enhet, n? var den en trussel mot religi?st mangfold.
?
Provoserte fram KrF
Og Connellys kontroversielle stykke, n?dde det scenen?
– Det ble oppf?rt kun én gang p? Nationaltheatret, og da som en lukket visning for regjering, storting, akademikere, redakt?rer og andre samfunnstopper, forteller Bekeng-Flemmen.
If?lge rapportene jublet salen, der statsminister Johan Ludwig Mowinckel og andre regjeringsmedlemmer satt p? f?rste rad, for oppsetningen.
– Store deler av lekmannsbevegelsen soknet p? denne tiden til Venstre. Det ble ikke tatt godt imot at venstrestatsministeren angivelig satt p? Nationaltheatret og klappet ivrig for blasfemien, forteller Bekeng-Flemmen.?
Dette bidro til at redakt?ren av avisa Dagen, Johannes Lavik, skiftet mening om norsk partipolitikk: Han hadde lenge argumenterte imot forslagene om ? danne et kristent parti. I l?pet av striden om ?Guds gr?nne enger? skiftet han syn. Venstre ble oppfattet som et parti kristenfolket ikke lenger kunne stole p?. Lavik og hans likesinnede ville n? ha et skikkelig, kristent parti. Kristelig folkeparti s? dagens lys.
– ?Negeren? p? scenen ble p? sett og vis den tidens IS-kvinne, et splittende symbol sterkt nok til ? omkalfatre det politiske Norge. ???????