Scene 1: Hvem? En indisk kvinne, et par fra et vestlig land, et nyf?dt barn, en pleier. Hva? F?rste m?te etter f?dselen. Hvor? P? venterommet p? en fertilitetsklinikk i Mumbai, India.
Kvinnens underleppe skjelver svakt idet hun f?r ?ye p? barnet. En uke er g?tt siden f?dselen, siden hun s? barnet sist. ?ynene fylles med vann. Renner over. Hun gr?ter. Gr?ten stopper ikke. Ved siden av sitter barnets foreldre, en kvinne og en mann fra en annen kant av verden. Lengselen etter barn har v?rt s? sterk. N? holder de et nyf?dt barn i armene. Gleden er overveldende. Takknemligheten ogs?, mot henne som har b?ret det fram. De har snakket med henne p? skype under svangerskapet, med hjelp av tolk. Da virket hun glad, rolig. Ikke alle klinikker tillater slik kontakt.
Foto: Ola S?ther
Kvinnen har bodd her i ?tte m?neder, er blitt unders?kt jevnlig – fosterlyd og blodtrykk, spr?yter med jern og vitaminer. En omsorg de fleste indiske kvinner bare kan dr?mme om. Med pengene hun f?r, kan hun endre livet for seg og barna sine – for alltid. Hvorfor gr?ter hun? Kan noen fortelle oss hvorfor hun gr?ter?
Milliardindustri
Par og enslige fra land over hele verden reiste i ?rene 2007–2015 til India for ? f? barn ved hjelp av surrogati. Ogs? fra Norge. Indiske kvinner ble betalt for ? b?re fram og f?de barn – som de senere sa fra seg alle rettigheter til. ‘Oppdragsgiverne’ var ufrivillig barnl?se, heterofile par, homofile par eller enslige menn.
Landet egnet seg godt: topp medisinske fasiliteter og nok av kvinner som var villige til ? gj?re jobben. Surrogati vokste til ? bli en milliardindustri i India – inntil lovendringer kom og satte en stopper for det meste av virksomheten.
Kristin Engh F?rde er medisinsk antropolog og har skrevet doktoravhandling om surrogati, basert p? langvarig feltarbeid i den mest folkerike byen i India, Mumbai, og ogs? i Skandinavia. Ingen norsk forsker har gjennomf?rt en slik studie f?r.
Hva er det vi ikke ser?
– Det har v?rt viktig for meg ? komme s? tett som mulig – b?de p? erfaringene til surrogaten og erfaringene til dem som skal bli foreldre. Begge parter investerer forferdelig mye i dette – hvordan opplever de det? Hvordan henger erfaringene til den ene parten sammen med erfaringene til den andre? Henger de i det hele tatt sammen?
Kristin Engh F?rde kom selv rett inn i scenen som er beskrevet over. Hun forteller om et rom mettet av f?lelser.
– De satt og gr?t. Jeg valgte ? trekke meg ut. Situasjonen var komplisert nok som den var, uten en person til – med enda en agenda.
Antropologen viser til de mange og sterke f?l-elsene og meningene om surrogati. Noen hevder at surrogati er en “vinn-vinn”-utveksling mellom likeverdige parter med sammenfallende interesser. Andre at surrogati tvert imot er utnytting av fattige mennesker.
– Jeg ville finne ut hva det er vi ikke ser, om vi p? forh?nd bestemmer oss for at det m? v?re det ene eller det andre. Hva finnes imellom de to syn-ene p? surrogati?
En vanskelig start
Kristin Engh F?rde tok med seg familien sin og reiste til India for ? se selv. Hun st?tte raskt p? problemer.
– F?r jeg dro, hadde jeg inng?tt en avtale med en klinikk i Mumbai. Jeg s? for meg et etnografisk feltarbeid der jeg skulle sitte og observere og ha mye tid sammen med surrogatene. Men da jeg kom, ble jeg nektet ? snakke med kvinnene uten at klinikken hadde en representant til stede. Jeg fikk heller ikke ha assistenten min med, som var tolk, forteller hun.
F?rde ble tvunget til ? g? andre veier for ? re- kruttere surrogater. Det var vanskelig og tidkrevende, medgir hun, men etter hvert opparbeidet hun seg tillitsforhold til flere tidligere surrogater, og snart hadde hun et nettverk hun kunne rekruttere fra.
– Jeg snakket med 40 surrogater, og av disse gjennomf?rte jeg formelle intervjuer med 27. Flere av kvinnene hadde jeg sv?rt mye kontakt med, som denne kvinnen:
?Lata? hadde g?tt tre ?r p? skolen, men kunne ikke lese og skrive. Mannen hennes var handikappet, men jobbet likevel 12 timers skift p? fabrikk. En dag ga han opp. Han var deprimert, utbrent. Livet er beinhardt for fattigfolk i India.
Lata m?tte finne jobb
India er ingen velferdsstat; familien og slekten er den sosiale sikkerheten. Men arbeidsmarkedet er usikkert og strevsomt for folk uten utdanning. Hun hadde allerede v?rt surrogat én gang. ?N?r jeg f?r en s? stor sum med penger, kan vi klare oss,? hadde hun tenkt. Hun mintes tiden som surrogat som tung, fysisk og mentalt.
– Da jeg traff henne ett ?r etter f?dselen, hadde hun ingen penger igjen. Dr?mmen hennes n?, fortalte hun, var ? f? kontakt med rike mennesker i Vesten som kunne betale for utdanning og sikre sosial mobilitet for barna – via en surrogatikontrakt. Som hun ofte sa til meg: Livet mitt er s?nn som det er. Men jeg vil at barna mine skal ha det bedre. De skal slippe ? kjempe denne kampen, aldri ? kunne fokusere p? noe langsiktig.
Mannen sa nei. Lata er typisk for surrogatene som F?rde fikk kontakt med: Liten tilknytning til arbeidslivet, ektemenn som av en eller annen grunn ikke fungerer – alkohol, sykdom, handikapp – eller skilsmisse. Mange av kvinnene hadde f?tt en utvidet fors?rgerbyrde i familien.
Antropologen viser til at det ikke er slik kanskje mange tror, at mennene presser p? for at konene skal tjene penger som surrogat.
– Nei, det s? jeg ingen eksempler p?. Tvert imot. Kvinnene fortalte at de m?tte overtale mannen sin. Muligheten til ? melde seg som surrogatmor, hadde kvinnene funnet fram til selv, eller de hadde h?rt det fra en nabo eller en svigerinne. S? hadde de bestemt seg, g?tt til mannen sin og sagt: Dette vil jeg gj?re. Da hadde mannen sagt nei. Og hun hadde svart: Jo, men h?r n?… ? b?re fram et surrogatbarn, er p? mange m?ter brudd med tradisjonelle normer for kvinner i India. Kvinnene F?rde snakket med, m?tte jobbe hardt for ? konvertere det som i utgangspunktet var helt uakseptabelt, til noe hun og familien kunne leve med.
– ? v?re surrogat er sv?rt stigmatisert. Det var ogs? delvis derfor det var s? vanskelig for meg ? rekruttere informanter. De var livredde for at noen skulle f? vite. Alle jeg snakket med, holdt svangerskapet hemmelig for noen. En fortalte det ikke til mannen sin engang. Hemmeligholdet var mulig fordi klinikkene krevde at de bodde der, ofte gjennom hele svangerskapet.
F?rde viser til at dette er kvinner som, i tr?d med indisk norm og praksis, i liten grad hadde v?rt borte fra familien sin, barna sine.
– Den indiske kulturen er grunnleggende kollektiv. Det ? v?re alene et annet sted, er tungt for dem. Og barna, ofte ganske sm?, m?tte klare seg uten moren sin i ?tte-ni m?neder.
?Medical baby?
Surrogatene hadde selv en forestilling om at det lange oppholdet p? klinikken var n?dvendig. De sa ting som at: ?Da jeg bar fram egne barn, jobbet jeg som f?r, jeg spiste som f?r, gjorde alt som f?r, bare at jeg var gravid.?
– ?Dette barnet t?ler ikke det?, fortalte de meg, og det ga dem en slags mening til det ? m?tte v?re borte hjemmefra.
F?rde fant ut at det som var betydningsfullt for kvinnene, var at barnet de bar, var unnfanget uten- for kroppen, ved hjelp av ?medicines?. ?Babyen er lagd med medisiner, og s? er den satt inn i meg?, var en m?te ? uttrykke dette p?. Kvinnene hadde ogs? f?tt forst?elsen av at barnet ble n?ret med medisiner fra utenfor kroppen under svangerskapet – i form av spr?yter.
– Surrogatsvangerskapet er hypermedikalisert, og spr?ytene er en del av dette. Spr?yter med hormoner til ? begynne med, etter hvert vitaminer og jern. Kvinnene oppfattet spr?ytene som en slags n?ring: Hvis en ?medical baby? ikke f?r denne n?ringen, blir det ikke noen baby.
Moralsk rett til barnet
For de estlige foreldrene var det viktig ? understreke det genetiske slektskapet. Barnet ble unnfanget ved hjelp av egg fra henne som skulle bli mor, eller fra en eggdonor. Surrogatens egg ble aldri brukt. Foreldrene var opptatt av at svangerskapet ikke overf?rer egenskaper eller identitet, og at svangerskap i seg selv ikke skaper slektskapsb?nd. De fleste mente at relasjonen mellom barnet og surrogaten er over idet svangerskapet er over. Men hva med de indiske kvinnene, s? de det p? samme m?te?
– Nei, det var ikke det jeg fant. Gener var ikke noe surrogatene forholdt seg til. De var opptatt av at de, p? forskjellige m?ter, hadde gitt noe av seg selv til barnet, delt blod med det, gitt omsorg – ofte mer enn til sine egne barn. Kvinnene snakket riktignok om svangerskapet som en jobb, at barnet ikke var deres, men sa likevel ting som: ?Noe av meg lever videre i dette barnet. Det skylder sin eksistens til min omsorg, mitt blod, min smerte.? Mange av kvinnene p?beropte seg en slags moralsk rett til barnet. Dette var ofte i strid med hvordan de vestlige foreldrene s? p? det.
Lydig og oppofrende
Antropologen viser til at de i Vesten som forsvarer kommersiell surrogati, ofte legger stor vekt p? retten alle har til ? gj?re hva en vil med egen kropp: De indiske kvinnene styrker stillingen sin i familien og i samfunnet n?r de f?r muligheten til ? tjene gode penger – om det s? er p? egne kroppslige funksjoner.
– P? noen m?ter stemmer selvsagt dette; surrogati innebar nye muligheter for kvinner som ellers hadde lite ?konomisk handlingsrom. Men kvinnene selv betonte ikke autonomi og r?derett over egen kropp n?r de snakket fram surrogati som et akseptabelt valg. Tvert imot. Mange uttrykte det omtrent slik: ?Dette er tungt, jeg risikerer respektabiliteten min, helsa mi, men jeg gj?r det for barna mine. Eller jeg gj?r det for s?steren min, moren min.? De opplever alts? at de ofrer seg for andre, i samsvar med strenge, patriarkalske krav i det indiske samfunnet til lydighet og underdanighet. Dette er kvinner som er vant til at livet er hardt, at en m? forsake ting. Det gj?r dem spesielt egnet til denne typen arbeid.
– Jeg m? vite
Scene 2: Hvem? Det samme foreldreparet. En antropolog fra UiO. Hva? Intervju noen dager senere. Hvor? Et hotellrom i Mumbai.
Foreldreparet har det nyf?dte barnet med seg. De er lykkelige over barnet, men tydelig forstyrret etter opplevelsen p? klinikken. Hvordan kjennes det n?? sp?r antropologen.
– Jeg vil ikke gi barnet tilbake, men jeg trenger ? f? vite hvorfor ?Sunita? (surrogaten) reagerte som hun gjorde, svarer kvinnen.
– Jeg har det vondt med meg selv, for jeg tenkte p? dette som en perfekt historie. Hun ?nsket penger, vi ?nsket barn. Jeg trodde hun var glad og trygg, at hun hadde et avklart forhold til det hun gjorde. Men n? vet jeg ikke. Kanskje vi har gjort skade p? et menneske?
Senere: Paret m?ter surrogaten igjen. Da hadde hun i mellomtiden blitt gjenforent med barna sine, som hun ikke hadde sett p? ?tte m?neder. Hun gr?t ikke. Smilte litt. Paret fikk tilbake en slags ro om at det gikk bra med henne.
Overbevisende historie
– Jeg synes dette viser hvilken sterk historie som blir fortalt. En historie om en profesjonell f?der, som er s? tilstedev?rende og s? overbevisende at foreldrene f?ler seg komfortable. Og som regel greier surrogatene ? opprettholde fortellingen om hva denne utvekslingen er. Flere fortalte meg at de passet p? ikke ? gi uttrykk for sterke f?lelser n?r de traff foreldrene. ?Jeg ville ikke at de skulle synes synd p? meg. Jeg ville ikke ?delegge deres lykkelige ?yeblikk?. Noen hadde ogs? f?tt eksplisitt beskjed fra klinikkene om ? unng? ? vise fram f?lelser som kunne gj?re foreldrene ubekvemme eller bekymret.
Mange av foreldrene hadde f?tt forst?elsen av at surrogatene f?r tett oppf?lging – ogs? psykologisk.
– Jeg fant ikke dette bildet igjen hos surrogatene. ? h?ndtere f?lelsene sine, ble mer sett som del av jobben og ikke noe en kunne kreve hjelp til.
Kristin Engh F?rde er likevel opptatt av ? problematisere forestillingen om surrogati som ?utnytting? – at de indiske surrogatene er viljel?se ofre, mens de som skal bli foreldre, knapt har tanke for annet enn eget ?nske om barn.
– I Mumbai snakket jeg med mange vestlige, s?rlig skandinaviske par og enslige som var kommet for – enten ? lage barn eller hente barn. Mange har en idé om at dette er mennesker uten etisk refleksjon. Det er ikke min erfaring. De fleste betraktet surrogati som siste l?sning. Alle var opptatt av ? gj?re mest mulig etiske valg i det indiske markedet. Et flertall av dem jeg snakket med, ville heller ha adoptert et barn om de kunne, men den muligheten var stengt.
– Jeg synes ikke det er s? rart at foreldre kan dra til India og ikke se det jeg s?. M?ten transnasjonal surrogati var organisert p? i India, gjorde det lett for klinikkene ? holde surrogatenes erfaringer og ?nsker utenfor foreldrenes radar. Den store spr?kbarrieren bidro til det samme. Jeg utelukker ikke at jeg hadde oppfattet og konkludert med det samme som dem, om jeg ikke hadde brukt mange m?neder p? de andre historiene: At det er greit, fint. At det ikke skader kvinnen p? noen m?te, tvert imot.
F?rde understreker at surrogatene ikke blir presset inn i surrogati, men at de er handlende individer som vet hva de holder p? med. Likedan – de som driver klinikkene, tjener riktignok masse penger, men de driver sin praksis p? den m?ten de synes er forsvarlig. De ?nsker ikke ? skade noen.
– Problematisk
Antropologen minner om en felles, global historie hvor hvite mennesker har ?konomisk og symbolsk makt over brune mennesker, og menn makt over kvinner.
– Slik strukturell ulikhet, kombinert med hvordan en konkret organiserte surrogativirksomheten i India – der avstand var det overordnete prinsippet, skapte det jeg har kalt ?intimate distance?. Denne gjennomg?ende produksjonen av avstand ble i overveldende grad til fordel for de mektige og til ulempe for de mindre mektige – og derfor h?yst problematisk. Dette gjelder jo mye av den ?konomiske utvekslingen som foreg?r mellom rike og fattige i verden. Spesielt tydelig blir det likevel n?r det som utveksles, er noe vi ikke er vant til ? h?ndtere i et marked.