Latin-Amerika er i rask endring. Mellom 2004 og 2007 og igjen fra 2009 og til na? har regionen opplevd en historisk vekstperiode. Den ?konomiske veksten og omleggingen av politikken har f?rt til at antallet fattige og ekstremt fattige har ga?tt ned. Mens nesten halvparten av Latin-Amerikas befolkning levde under den nasjonale fattigdomsgrensen i 2001, gjelder det na? bare rundt en tredjedel. H?yere gjennomsnittsinntekt er den viktigste a?rsaken til fattigdomsreduksjonen.
– Det er ikke tvil om at stor og ma?lrettet innsats fra flere av landenes myndigheter ogsa? har betydd mye. Det har gitt ?kt tilgang til sosiale programmer, en minstel?nn det ga?r an a? leve av og tilgang til velferdsgoder som pensjon og utdanning, sier Benedicte Bull, f?rsteamanuensis ved Senter for utvikling og milj? (SUM) og leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika-forskning (NorLARNet).
Mindre ulikheter
I motsetning til i andre deler av verden, hvor ulikhetene na? til dels ?ker dramatisk, har Latin-Amerika det siste tia?ret ogsa? greid a? redusere ulikhetene.
– Latin-Amerika har historisk v?rt den regionen i verden som har hatt mest ujevn fordeling, med et h?yt antall fattige i forhold til inntektsniva?et totalt. Den store sosiale og ?konomiske ulikheten har r?tter tilbake til kolonitiden med en ekstrem skjevfordeling av jord. Den ble forverret etter 1980-tallets ?konomiske krise og 1990-tallets innf?ring av nyliberalismen som svar pa? den. Det siste tia?ret har myndighetene drevet en aktiv omfordelingspolitikk, og v?rt godt hjulpet av h?ye ra?varepriser som har gitt sterk ?kning av inntektene til statskassa. Men langsiktig investering i utdanning?har ogsa? v?rt med pa? a? forklare den positive, om enn relativt beskjedne reduksjonen i ulikhet, sier Bull.
Sterke urfolksbevegelser
Sammen med de politiske endringene forega?r det na? en historisk styrking av urfolks selvbevissthet og politiske pa?virkning. Urbefolkningen utgj?r om lag elleve prosent av den totale befolkningen i Latin-Amerika.
– Hele 671 urfolksgrupper er anerkjent av statene i Latin-Amerika, og antallet spra?k er enda h?yere. I Bolivia og Guatemala utgj?r urbefolkningen flertallet, og de er betydelige minoriteter?i de fleste andre landene, pa?peker Kristi Anne St?len, professor og leder for Senter for utvikling og milj? (SUM).
Sammen med urfolkene er Latin-Amerika befolket av grupper med opprinnelse fra hele Europa, Midt?sten, Afrika og Asia. Mange har blandet opprinnelse, og na?r denne ga?r pa? tvers av urfolk og europeer, snakker man gjerne om mestizos – av blandet opphav.
– Latin-Amerika har bestandig hatt et motsetningsfylt forhold til urfolk. Samtidig som urfolk er og har v?rt diskriminert, har nasjonale prosjekter?gjerne v?rt bygd pa? urfolks kulturelle symboler, og el mestizaje – “blandingen” – er blitt et slags ideal. Det har inntil ganske nylig gjort kampen for anerkjennelse av urfolks kultur, tradisjoner, alternative levema?ter og styresett vanskeligere, framholder hun. Men dette har endret seg de siste tia?rene – som en del av en global trend.
– I dag finnes sterke urfolksbevegelser og organisasjoner som ba?de s?ker a? oppna? egne rettigheter for urfolk og st?rre anerkjennelse for sine tradisjoner innenfor rettsvesen, skolevesen og andre viktige samfunnsinstitusjoner, forteller St?len.
Stadig nye konflikter
Da Aymara-indianer og kokabladbonde Evo Morales i 2006 ble valgt til statsoverhode i Bolivia – et land som pa? tross av sitt urfolksflertall aldri har hatt en president med en slik bakgrunn – vakte det oppsikt langt ut over landets grenser. Og ba?de i Ecuador og Bolivia er det skrevet nye konstitusjoner som anerkjenner urfolk. Men a? forandre disse statenes politikk, har i praksis ikke v?rt enkelt.
– A? endre utviklingsmodell og statsinstitusjoner i retning av mer etnisk pluralisme og samtidig fors?ke a? styrke svake statsapparat og demokrati, samt a? redusere fattigdom, er ikke lett. Og enda mindre lett er det na?r interessene til de nye bevegelsene som politiske ledere er avhengige av st?tte fra, spriker, og gamle eliter motsetter seg endring. Derfor ser vi stadig nye konflikter, ikke minst rundt milj?sp?rsma?l og naturressursutvinning, konstaterer Bull.
Kraftig venstreb?lge
Latin-Amerika er de brutale milit?rdiktaturenes, de spektakul?re revolusjonenes og de store frigj?ringsheltenes og menneskerettighetsforkjempernes region. Hva preger politikken na??
– Etter en lengre periode med h?yreorienterte regimer, der markedsorientering var helt dominerende, har politikken i Latin-Amerika de siste ti-tolv a?rene ridd pa? en kraftig venstreb?lge, med valg av mange markante lederskikkelser, som Hugo Cha?vez i Venezuela i 1998, Luis Ignacio “Lula” da Silva i Brasil i 2002, og den nevnte Evo Morales, Rafael Correa i Ecuador og Cristina Ferna?ndez i Argentina.
Alle ?nsker a? redusere ulikheter. Likevel har det hele tiden v?rt store forskjeller mellom venstreregimene: Noen vil gjennomf?re dyptgripende endringer av samfunn, ?konomi og politikk for a? gj?re slutt pa? a?rhundrers elitedominans, som i Venezuela, Bolivia og Ecuador, mens andre n?yer seg med st?rre grad av fordeling innenfor de etablerte samfunnsinstitusjonene, som i Brasil, Chile,?Uruguay og El Salvador. I disse endringsprosessene har vi sett ba?de en utdypning av demokratiet gjennom at nye former for deltakelsesmekanismer er kommet til, og en uthuling av demokratiet, blant annet ved sentralisering av makt.
Rasende demonstranter
– Men de siste a?rene ser vi et nytt, interessant trekk. Mens venstreb?lgen kan forsta?s som en reaksjon pa? 1990-tallets markedsorientering, ser vi na? en ny reaksjon fra grupper som mener framgangen de siste a?rene ikke har kommet dem til gode, konstaterer Bull.
I Chile har det v?rt langvarige demonstrasjoner fra studenter som ?nsker et mer rettferdig utdanningssystem som kan bidra til utjevning av forskjeller, mens Brasil har hatt noe liknende den spanske bevegelsen av indignerte – indignados.
– Middelklassefolk, som relativt sett har det bra, aksepterer ikke lenger at de bor i et utviklingsland der de bare ma? finne seg i at ting er korrupte og ineffektive. Na?r de presenteres for bildet av Brasil som en moderne stormakt, og samtidig ser all fattigdommen og volden, og erfarer at de ma? bruke to timer hver dag for a? komme pa? jobb fordi noen har korrumpert vekk pengene til nye veier, da vekker det et enda st?rre raseri enn det ville gjort for ti a?r siden.
Truer folks sikkerhet
I l?pet av de siste tia?rene er den latinamerikanske identiteten blitt styrket.
– Myndighetene i mange land har ga?tt inn for?a? redusere USAs innflytelse, og Latin-Amerika er?na? mye mindre avhengig av stormakten i nord enn?tidligere. Regionen skaper isteden nye allianser over hele kloden. Regionale politiske institusjoner vokser fram, og ?konomien i de forskjellige landene er blitt mer integrert seg imellom. Latin- Amerika sta?r derfor pa? mange omra?der mer samlet na? enn f?r, pa?peker Bull.
Men ikke alle endringer har v?rt positive.
Flere land i Latin-Amerika opplever en b?lge av vold og kriminalitet, og et flertall mener na? at dette er samfunnsproblem nummer e?n. Latin- Amerika ligger pa? verdenstoppen i voldelige drap per 100 000 innbyggere. Omfanget av kidnappinger, overfall, voldtekter og familievold er ogsa? enormt. A?rsakene er sammensatte, men e?n viktig faktor er ?kningen i kriminalitet.
– Internasjonal, organisert kriminalitet med enorme ?konomiske ressurser, ikke minst pa? grunn av narkoproduksjon og -handel, er nok den st?rste trusselen mot folks sikkerhet i dag. En viktig a?rsak til at disse har fa?tt fotfeste, er korrupte og svake statsapparater, med autorit?re og voldelige tradisjoner. Mange steder har kriminaliteten satt tilbake skj?re prosesser for a? etablere demokratiske rettsstater. Verst er det akkurat na? i Honduras, Venezuela, El Salvador, Guatemala, Brasil, Colombia og Mexico, sier Bull.
– Dette er globaliseringen og den regionale integrasjonen i Latin-Amerika sin skyggeside. Mens det pa? mange ma?ter har styrket Latin-Amerikas identitet og uavhengighet, har integrasjonen av kriminelle grupper blitt en stor trussel.?
?