– Fra ? v?re en grunnenhet p? universitetet – en professorstyrt embetsskole som utdanner i profesjoner med viktige oppgaver i det norske samfunnet – st?r fakultetene p? begynnelsen av 1960-tallet tilbake som et symbol p? det gammeldagse universitetet, p? en tradisjon som tiden er i ferd med ? l?pe ifra, p?peker postdoktor i historie, Fredrik W. Thue:
– N? er det – etter amerikansk forbilde – instituttene som gjelder, der likestilte forskere sammen forvalter en fagdisiplin i n?rkontakt med internasjonale fagfeller.
Nettopp da er det at samfunnsviterne f?r sitt eget fakultet.
?ret er 1963. Sosial?konomien og statsvitenskapen hadde inntil da tilh?rt Det juridiske fakultet, mens de andre samfunnsvitenskapene – psykologi, pedagogikk, sosiologi og sosialantropologi – hadde ligget under Det historisk-filosofiske fakultet. N? ble fagene samlet; men ikke alle var like begeistret for ? skulle leve sammen med marginale sm?fag p? Blindern, slik sosial?konomene s? det. Sosiologene og statsviterne gledet seg mest.
Konglomerat
Allerede rett etter krigen var samfunnsvitenskapelige studier sterkt etterspurt: I 1946 var det registrert s? mange som 500 studenter ved det sosial?konomiske embetsstudiet, og i 1949 var studenttallet i psykologi hele 400.
Men samfunnsfagene hadde ikke etablert noen felles “kontrakt” med det norske samfunnet om hva deres utdanningsoppdrag skulle best? i. Fagene representerte noks? ulike tradisjoner og faglige retninger. I 1967 ble det opprettet en egen samfunnsvitenskapelig embetseksamen (cand. polit.-graden) med grunnfag, mellomfag og hovedfag etter modell av cand. philol.-eksamen. Mens Universitetet i Bergen innf?rte dette som en felles l?sning for de nye samfunnsfagene, var det i Oslo bare statsvitenskapen som gikk helhjertet inn for denne modellen. Det nye fakultetet kom derfor til ? administrere et konglomerat av fagspesifikke embetsstudier i psykologi, sosial?konomi, sosiologi og pedagogikk.
Etter ? ha v?rt spredt over store deler av byen de f?rste ?rene, ble fakultetets institutter i 1967 samlet under ett tak i den tolv etasjer h?ye teglsteinsbygningen Eilert Sundts hus p? ?vre Blindern.
Enorm vekst
P? sekstitallet veltet studentene inn over universitetet. Raskest vokste SV-fakultetet: fra knapt 900 studenter ved starten i 1963 til over 4000 i 1970.
– Sosiologien og statsvitenskapen var enn? ikke ordentlig etablert p? universitetet f?r de n?rmest over natten ble masseutdanningsfag. Studentene brukte samfunnsfagene i kombinasjon med humanistiske fag i et studiel?p som ikke var staket ut p? forh?nd. Dette forklarer mesteparten av samfunnsvitenskapenes voldsomme vekst, sier Thue.
Historikeren peker p? at sosial?konomene la en slags list for hva det ville si ? ha suksess innen samfunnsvitenskapen.
– Det gjaldt ? danne en autonom disiplin, v?re “hard”, basert p? matematikk, modellbygging og presise m?leinstrumenter, og ha en profesjon som erobret en bestemt nisje i det norske samfunnet. Alt det hadde sosial?konomene f?tt til. Ragnar Frisch hadde p? trettitallet gjennomf?rt sin ?konometriske revolusjon av faget. Andre pr?vde noe av det samme. Bestyreren p? Pedagogisk forskningsinstitutt, professor Johs. Sandven, ville bygge en vitenskapelig profesjon etter naturvitenskapelig forbilde, men lyktes ikke like godt som Frisch.
Samfunnsviterne og sosialdemokratiet
I ?rene etter krigen hadde Arbeiderpartiet satset tungt p? teknisk-naturvitenskapelig forskning og utdanning. N? stod samfunnsvitenskapene for tur: Staten trengte samfunnsvitenskapelig ekspertise.
– Blant politikerne var det en klar kobling mellom det sosialdemokratiske velferdsstatsprosjektet og viljen til ? satse p? samfunnsvitenskap. At utdanningseksplosjonen p? sekstitallet allerede i utgangspunktet fikk en dreining mot samfunnsfagene, var spesielt for Norge.
Samfunnsfagene ?nsket til gjengjeld – og p? hvert sitt vis – ? bidra til ? reformere samfunnet og utvikle velferdsstaten. Mellom regjeringen og enkelte fagmilj?er oppstod det sv?rt tette b?nd, mest kjent er “jerntriangelet” mellom Finansdepartementet, Statistisk sentralbyr?s forskningsavdeling og Sosial?konomisk institutt. Ogs? mellom pedagogikk ved universitetet og den norske skolen ble det utviklet n?re forbindelser.
Men velferdsstatsbegrepet ble oppfattet forskjellig:
– Mens sosial?konomene s? velferdsstaten som et system for produksjon og fordeling av samfunnets materielle goder, og vitenskapen som redskap til ? styre utviklingen, var velferdsstaten for psykologene og pedagogene f?rst og fremst en stat som “mobiliserte” hele befolkningen gjennom moderne oppdragelse, utdanning og individuell tilpasning til arbeidslivet. Det gjaldt ? legge til rette for det enkelte menneskets maksimale selvutfoldelse og selvrealiserning. Sosiologien, “velferdsstatens d?rlige samvittighet”, s? det om sin oppgave ? kritisere der hvor hensynet til den sosiale orden gikk p? bekostning av gruppers og individers autonomi og verdighet, mens statsviterne var s?rlig opptatt av vilk?rene for demokratisk politikk og stabilitet. Blant samfunnsvitenskapene var det sosialantropologien som lengst forble “ren” vitenskap. Det er f?rst med den betydelige innvandringen at antropologene er blitt de store autoritetene, p?peker Thue.
Statlig “styringsfornuft”
– Vi har f?tt en stor offentlig ansatt middelklasse her til lands, som har l?rt seg ? tenke og snakke i samfunnsvitenskapelige termer. Slik har samfunnsvitenskapene, som etter krigen ble innf?rt som et nytt element i norsk akademisk liv, blitt b?rere av en statlig “styringsfornuft” som kanskje kan sammenliknes med juristenes i 1800-tallets embetsmannsstat.