P? 1700-tallet vokste det fram en trykt offentlighet i Danmark-Norge – et uoversiktlig landskap av politiske debatter, litteratur- og teateranmeldelser, utskjelling, gode r?d, annonsering, leserbrev, hyllingsdikt, satiriske innlegg – forfattet av mennesker med til dels sv?rt ulike st?steder og bakgrunn.
– I jakten p? v?rt ensartede og felles historiske opphav, er det uryddige og mangfoldige ved denne offentligheten blitt borte. Den nasjonale historieskrivingen har heller ikke v?rt s? opptatt av det internasjonale klimaet skribentene befant seg i, p?peker historiker Mona Ringvej ved Universitetet i Oslo.
Ringvej leder et forskningsprosjekt der m?let er ? erverve ny kunnskap om den dansk-norske offentligheten for 200–300 ?r siden. Til dette benytter hun og kollegene b?de historiske, idéhistoriske, litteraturvitenskapelige og rettshistoriske perspektiver.
Tidsskriftene viktigst
– 1700-tallets skriftoffentlighet bestod av b?ker, aviser, tidsskrifter, pamfletter og skillingsviser, blant annet. Vi har valgt ? avgrense oss til tidsskrifter, og studerer fortrinnsvis dem som kom ut i Norge i det knappe hundre?ret fra 1720 til 1814. Tidsskriftene var opplysningstidens viktigste publikasjonsform, og ideer om ytringsfrihet og menneskerettigheter kom mest merkbart til uttrykk her. Det er ogs? i tidsskriftene vi finner den tidstypiske blandingen av de lokale og de internasjonale perspektivene. Med sine sjangerblandinger var tidsskriftene den delen av offentligheten som tydeligst viser mangfoldet som oppstod gjennom disse perspektivene, p?peker Ringvej.
Til tross for tidens sensur og enkelte klare grenser for hvor man kunne skrive om hvilke temaer, viser tidsskriftene 1700-tallsskribentenes sterke sjangerbevissthet. Man lekte med grensene, og tillot seg ? blande informasjon og underholdning, politikk og litteratur p? m?ter som gjorde dem uangripelige for lovverket. “Blandet stoff” var i det hele tatt et stikkord: Nytt blandet med gammelt, originalt med oversatt stoff, det aktuelle med det tidl?se, det lokale med det kosmopolitiske, det teatrale med det prosaiske, det oppviglerske med det underdanige og det moralistiske med det lidderlige.
OPPLYSNING: – Tidsskriftene var opplysningstidens viktigste publikasjonsform, og ideer om ytringsfrihet og menneskerettigheter kom til uttrykk her, sier Mona Ringvej. (Foto: Francesco Saggio)
– Offentligheten den gangen manglet dessuten klare redakt?rstemmer, i alle fall i formidlingen av nyheter. Journalistiske uttrykk, som for eksempel redaksjonelle lederartikler, var simpelthen forbudt. Den kritiske journalistikkens arnested er ikke ? finne p? 1700-tallet, i hvert fall ikke slik vi definerer den n?. 1700-tallets kritikk var av en helt annen karakter; mer skjelmsk, leken, men ogs? ravende usaklig og personfokusert. Skribentene gikk i st?rre grad inn i et offentlig rom der de diskuterte direkte med hverandre, uten det fortolkende, redaksjonelle mellomleddet som er s? dominerende i dag, understreker Ringvej.?
Kvinner publiserte
F?r 1800 ble det publisert om lag 35 tidsskrifter bare i Norge, og 160 i Danmark.
Til forskjell fra ? publisere aviser, beh?vde man p? 1700-tallet ikke privilegium for ? starte et tidsskrift. I prinsippet kunne derfor hvem som helst sette i gang, selvsagt under forutsetning av at det fantes et trykkeri i n?rheten med ledig kapasitet.
– I motsetning til avisene kunne ikke tidsskriftredakt?rene publisere nyheter, men det var fritt fram ? skrive om nyheter som allerede var trykt, for eksempel i danske aviser. Annonser var ikke tillatt, og uten slike inntekter var det n?dvendig med relativt mange abonnenter for ? f? det til ? g? rundt ?konomisk. Tidsskriftene var som regel enmannsforetak og derfor preget av den personligheten som stod bak, noe som er ganske fascinerende. Og i motsetning til hva man senere har skapt inntrykk av, publiserte kvinner ogs? tidsskrifter og deltok i den skrevne offentligheten som debattanter i merkbar grad, forteller historikeren.
Sensuren skremte ikke
Forut for 1814 var det lange perioder med sensur. Allikevel fikk en rikholdig tidsskriftkultur utvikle seg under det dansk-norske eneveldet.
– Kongemaktens begrensninger p? det trykte ord var store, men varierte veldig. Fram til 1770 var det forh?ndssensur i Norge; biskopene sensurerte alle tekster f?r trykking. I Danmark gjorde professorene ved universitetet det samme. Straffen for ? publisere stoff uten godkjennelse, kunne v?re fengsel, forvisning eller d?d, men dette var likevel et lovverk som sv?rt sjeldent ble fulgt. Etter 1772 var det ettersensur: Man fikk trykke det man ville, men var det noe problem i det som ble trykt, risikerte man b?ter, fengsel eller landsforvisning. Selv om vi ser f? tilfeller av straffesaker, virket selvsagt lovverket som et middel til selvsensur, og satte klare begrensninger for offentlighetens utfoldelse, forteller Ringvej.
Men skribentene lot seg likevel ikke skremme fra ? ta trykkpressen i bruk. Tvert imot egget begrensningene fantasien, og i 1794 beskrev bergenseren Bernt B?rresen den voksende skrivekl?en som en “epidemisk feber, som griber alt mer og mer om sig blant Menneskenes B?rn”.
Kongelig ambivalens
– Dessuten ser kongemakten at den kan gj?re bruk av folkets trang til ? ytre seg. Det er sv?rt mye fokus p? nytte i 1700-tallsoffentligheten; naturvitenskap og praktisk kunnskap: Hvordan f? st?rst mulig potetavling? Hvordan bevare sitroner over vinteren? For kongen er tidsskriftene en m?te ? skaffe seg oversikt over hva folk vet om produktivitet og n?ringsvei i riket han regjerer, som strekker seg ut til hvert lille, norske nes, langt unna K?benhavn. Det oppst?r derfor en veldig ambivalens mellom kongemaktens behov for begrensninger p? det trykte ord – og dens nysgjerrighet. Ambivalensen kom ogs? nedenfra; folkets nysgjerrighet og behov for ? ytre seg, og frykten for ? g? over streken, p?peker Ringvej.
Det er den teknologiske utviklingen og den ?konomiske avkastningen fra handel fra tidlig p? 1700-tallet av, som langt p? vei driver fram etableringen av det ene trykkeriet etter det andre. Kongemakten selv ser trykkeriene som et nyttig verkt?y, for her kan det produseres bibler, salmeb?ker og huspostiller – som kan gj?re folk lydige og religi?st andektige. Innimellom de store oppdragene fra konge og prest produserte trykkeriene andre ting som aviser og tidsskrifter for ? sikre seg ekstra inntekter. Og slik vokser en offentlighet fram der folket har ordet, og hvor kongemakten, med jevne mellomrom, reagerer med ? begrense dette.
Kritikk og skjemt
En av forskernes hovedteser er at sensuren ogs? fungerte fruktbart. Tvetydigheten, kritikken og skjemten fikk stor plass i offentligheten p? 1700-tallet.
– N?r man ikke kan si hva man vil, s? finner man stadig nye m?ter ? uttrykke seg p?. Ofte lekte skribentene seg med den makten som satte begrensningene. Vi tror at offentlighetens teatrale og lekne form oppstod p? grunn av begrensningene i ytringsfriheten, sier historikeren.
Mange skriver under pseudonym, og da gjerne greske og latinske navn som forteller hvem man er og hva man st?r for. Og s? settes hissige debatter i gang, kamuflert bak disse pseudonymene. Mange skribenter lager diskusjoner med seg selv, hvor de inntar ulike roller. – Dialogen er en vanlig brukt sjanger p? denne tiden: Man tar opp et tema og framsetter pro et contra. Slik iscenesettes diskusjoner med politisk rekkevidde, for eksempel fordeler og ulemper med folkestyre p? den ene siden og enevelde p? den annen. Da kan man debattere – fordi man dekker seg bak at det er to figurer som diskuterer. Forfatteren selv har tilsynelatende ikke noen egentlig oppfatning av debattens tema. Og teksten er selvf?lgelig dedikert til kongen …
?
Logg inn for ? kommentere