Vikingen har fra langt tilbake eksistert som en mangetydig litter?r og historisk figur. Helt frem mot 1800-tallets begynnelse var viking synonymt med pirat og voldsut?ver. Det var romantikkens diktere som ga ham f?lsomme, heroiske og noe tragiske personlighetstrekk. Dette grepet gjorde ham mer akseptabel enn tidligere. ”Menneskeliggj?ringen” av vikingen fortsatte. Ved begynnelsen av1900-tallet fremsto vikingen i en moderne, nesten stueren nytapning, ikke minst som en f?lge av vitenskapeliggj?ringen av arkeologien – og historiefaget. Frem mot slutten av 1800-tallet fikk gjenstandsmaterialet en langt st?rre autoritet enn tidligere som kilde til vikingtidens liv. Det ble et korrektiv til det tekstene fortalte. Vikingenes skipsteknologiske niv? og sj?mannskap imponerte n? vel s? mye som deres krigerske bragder. Fokuset dreides sakte vekk fra krigf?ring. Vikingene ble langt hyppigere enn f?r sett p? som oppdagere, formidlere av egen kultur og som l?revillige mottakere av fremmede impulser. Dette var trekk som ogs? vakte gjenkjennelse og anerkjennelse i samtiden.
Historiske perioder
Vi er vant til ? dele inn v?r tidlige historie i ulike perioder. Slik var det ikke ved inngangen til 1800-tallet. Alt ”gammelt” var da ? forst? som tilh?rende oldtiden. Det som l? bakenfor middelalderen, var ? regne som et udifferensiert historisk t?kelandskap. Introduksjonen av treperiodesystemet i 1837, med epokebetegnelsene steinalder, bronsealder og jernalder, endret gradvis fortidsforst?elsen. Dette ble begynnelsen p? en meget omfattende og fascinerende prosess i skandinavisk forskning, med tyngdepunktet i 1800-tallets annen halvdel. Hver epoke ble gradvis tillagt sin s?regne fysiske egenart og tillagt et bestemt innhold. Den eneste av epokene som kunne knyttes opp mot tidlige skriftlige kilder, var som kjent jernalderen. Middelalderens sagatekster hadde mange livfulle beskrivelser av dristige og uredde vikinger. Sagatidens fremste kjennetegn var skildringer av farefulle ekspedisjoner, landn?m, og krigstokter gjennomf?rt ved hjelp av gode seilskip. De fornminnene som kunne verifisere krigerske aktiviteter og maritim virksomhet fikk st?rst oppmerksomhet. Det var derfor ganske naturlig at Tuneskipet (1867), Gokstadskipet (1880) og Osebergskipet (1904) kom i sentrum for folks interesse. Vikingskipenes ”fullkomne” konstruksjon, og da s?rlig Gokstadskipet, ble oppfattet som den endelige bekreftelsen p? at sagaenes beretninger om lange, farefulle tokter og ekspedisjoner hadde rot i virkeligheten. Vikingskipene utviklet seg i tillegg raskt etter 1880 til ? bli selvstendige symboler for alt det som var s?regent for Norge som nasjon. 1800-tallsarkeologenes systematiske kartlegging av jernalderens skipsutvikling st?ttet opp under tesen om at de seilf?rende skipene nettopp h?rte hjemme i den yngre del av jernalderen. Da vikingen ble sett p? som den mest markante skikkelsen innenfor jernalderens yngste fase, ble det ogs? oppfattet som naturlig ? oppkalle selve perioden etter ham. Innledningsvis eksperimenterte man med uttrykket vikingtogenes periode, men det var den mer fyndige, kortfattede benevnelsen vikingtiden som skulle komme til ? feste seg.
Organisk historiesyn
Periodiseringen av fortiden falt sammen med innf?ringen av et organisk historiesyn influert av sosialdarwinistisk tankegang. Hver periode ble forst?tt som et spesifikt stadium i et folks utvikling. Vikingenes r?ffere sider ble sett p? som et utslag nettopp av modningsniv?et. Alle folkeslag ble sett p? som selvstendige organismer som gjennomgikk hvile- og vekstfaser i en fastsatt utviklingsgang. Noe l? likevel fast som varige egenskaper i det respektive folkeferd, uansett hvilken tidsfase man befant seg i. Det var folkeslagenes dypereliggende kvaliteter. Disse karaktertrekkene kom likevel best til syne i det man kalte vekstfasene. Vikingtiden ble nettopp tolket som en slik vekst- og ekspansjonsfase i de nordiske folkenes historie. 1800- og senere 1900-tallet ble forst?tt som en tilsvarende oppv?kningsfase.
Skapte fortellingene
Sentrale for vikingtidsforskingen i Christiania var de tre arkeologene bak utgravningene av vikingskipene fra Tune, Gokstad og Oseberg, nemlig Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen og Gabriel Gustafson. Mest av alt huskes disse tre for utallige utgravinger og oppbyggingen av systematiske fornminnesamlinger. Nyere forskning har avdekket at de ogs? har formidlet et relativt n?kternt, nyansert og selvstendig bilde av vikingtiden basert p? egne funn. Av historikere er det i Norge s?rlig to som skiller seg ut som sentrale for utformingen av vikingtiden slik vi i ettertid har l?rt den ? kjenne. Den ene er Gustav Storm, og den andre er Alexander Bugge. Storm var ikke den som lot fantasien l?pe l?psk. Nettopp derfor ble han ogs? oppfattet som troverdig. Hans dokumentariske, t?rre skrivestil skapte en realisme som ytterligere medvirket til levendegj?ringen av historien om vikingene. Bugge var ikke fullt s? ordknapp som Storm. Med sin egenartede stil oppn?dde han likevel stor anerkjennelse for b?de sin forsknings- og formidlingsvirksomhet i samtiden. Gjennom disse forskernes arbeid fikk vikingen og vikingtiden et eget liv ogs? utenfor historieb?kene og sagaenes verden. Det tidlige 1900-tallsmennesket kom til ? oppfatte seg som vikingens sanne arvtaker med potensialer til ? gj?re nye stord?der.
Artikkelforfatteren J?rgen Haavardsholm, religionshistoriker, dr.art, tidligere stipendiat ved Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, UiO.Han disputerte for doktorgraden i mai med den tverrfaglige avhandlingen Vikingtiden som 1800-tallskonstruksjon.