Vi skal i tre trinn kartlegge hva som skiller dem. De g?r nedover, fra det prinsipielt filosofiske via forskjellige teorioppfatninger i samfunnsvitenskapen, til de analogier, alts? de “bildene” eller “modellforbildene”, som preger teoridannelsen innen sosiologien.
F?rste trinn: P? hvert sitt filosofiske grunnlag
Filosofien reiser de mest grunnleggende sp?rsm?l om kunnskap og sannhet, og mer spesielt om hva som s?rpreger vitenskapelig kunnskap.
Et bestemt ideal – det deduktivt-nomologiske – har dominert i etterkrigstiden. Forbildet er den eksperimentelle naturvitenskapen. Fra hypoteser om lovmessige (nomologiske) sammenhenger avledes (deduseres) forutsigelser som skal gjelde under bestemte betingelser. Dersom disse forutsigelsene kan realiseres eksperimentelt, har vi styrket lovene. Dette kriteriet avgrenser vitenskapen skarpt fra hverdagskunnskap. Vitenskapen gir kompakt og sann kunnskap om de lover som styrer en objektiv verden. Dette filosofiske grunnlaget kan kalles filosofisk realisme.
Motsatsen til dette er filosofisk konstruktivisme. Mange kaller det ogs? skeptisisme eller pragmatisme . Her problematiseres s?kalte ontologiske utsagn, alts? utsagn om hvordan verden egentlig er. Inntrykk skapes i v?rt sanseapparat, derfor interesserer man seg for hvordan virkelighetsoppfatninger “konstrueres” i v?r erkjennelsesprosess. Kunnskap dannes ikke ved at vi leter etter lover, men ved at v?re erfaringer overf?res som analogier til nye omr?der: Det vi vet om ett felt, overf?rer vi til et annet, som da Darwin utviklet teorien om det naturlige utvalg etter ? ha lest ?konomen Malthus’ dr?fting av hvordan hungersn?d tvinger mennesker ut i n?del?s kamp om f?den. For konstruktivister er det en gradsforskjell, men ingen absolutt avgrensning mellom hverdagskunnskap og vitenskapelig kunnskap. Det mest kontroversielle ved dette synet er det pragmatiske sannhetsbegrepet: vitenskap er ikke avdekking av en objektiv virkelighet, men sekvenser av nyttige konstruksjoner, dannet av mennesker med begrenset kunnskap.
Forskjellen kan illustreres med utgangspunkt i et ber?mt eksempel fra vitenskapshistorien: Kirken fors?kte ? im?teg? Galileis p?stand om at Jupiter hadde en m?ne – da ble planetenes antall ?tte – ved analogier av typen: Det kan bare v?re sju planeter, for det er bare sju ?pninger i hodet, sju metaller, osv. Men disse analogiene mistet sin kraft i takt med mer eksakte observasjoner og eksperimenter. For tilhengerne av det deduktivt-nomologiske idealet er dette essensen av vitenskapelig framskritt: Objektiv erkjennelse erstatter overflatiske metaforer.
Konstruktivistene p? sin side er ikke uenige i at vi kan unng? religi?s dogmatikk. Dette er ideologier, det er lett ? se de sosiale interessene bak. Men selv om vitenskapen skilles fullstendig fra all religi?s og annen ideologi, betyr ikke det at tenkning gjennom analogier forsvinner! Moderne genforskning bruker ofte analogier fra dataprogrammenes verden, og dette er ikke noe de har “sett” i den ytre virkeligheten. Den konstruktivistiske posisjonen avviser ikke at det eksisterer en ytre virkelighet, men er skeptisk til at vi kan f? sikker kunnskap om den.
Annet trinn: Helt ulik oppfatning av hva samfunnsvitenskapelig teori er
Det deduktivt-nomologiske synet har spilt en viktig rolle i samfunnsvitenskapen, men bare som et ideal . Ingen samfunnsforskere har produsert noen lov som t?ler sammenlikning med for eksempel gravitasjonsloven. Rent faktisk har de samfunnsforskerne som bekjenner seg dette idealet, arbeidet ut fra én av to modifiseringer av idealet: noen opprettholder det nomologiske aspektet, andre det deduktive aspektet!
De lovorienterte s?ker alts? etter lovmessigheter, men firer p? kravene til deduksjon fra universelle lover. De kan dermed kartlegge “lovmessigheter” som rene generaliseringer. Et aktuelt eksempel: I v?re vestlige samfunn ser det ut til at unge kvinner i stigende grad ?nsker ? ta utdanning og g? ut i l?nnsarbeid heller enn ? bli husmor p? heltid. Slikt kalles lovliknende regelmessigheter, kvasilover eller mellomniv?teorier. Man forsoner seg med idealet ved ? argumentere at samfunnsvitenskapene enn? er unge, f?rst n?r de n?r naturvitenskapenes modningsgrad, vil alle forklaringer v?re deduktivt-nomologiske.
De som legger vekt p? deduksjonen, lager idealiserte modeller. Idealiseringer er verken lover eller universelle empiriske regelmessigheter, de er snarere ekstremtilfeller , som er basert p? menneskenes evne til rasjonell kalkulasjon. Forbildet er ofte s?kalt spillteori , ?der rasjonelle akt?rer velger strategi i forhold til kunnskap om at andre akt?rer velger strategisk p? tilsvarende vis. Et eksempel er “Chickenspillet”, som har sitt navn etter amerikanske ungdommers lek med raske biler: To f?rere kj?rer bilene mot hverandre og den som f?rst b?yer av – “chicken out” – har tapt. ?konomien er den samfunnsvitenskapen som har drevet slik idealiserende teoretisering lengst.
Men det finnes ogs? to teorioppfatninger som er basert p? avvisningen av det deduktivt-nomologiske idealet. Det f?rste fastholder den filosofiske konstruktivismen, hvor man alts? legger vekt p? kunnskapens begrensning. Konstruktivistiske forklaringer insisterer p? at et samfunnsmessig fenomen bare kan forst?s i sin bestemte sammenheng (kontekst), de kalles derfor kontekstuelle forklaringer.
Den konstruktivistiske teorioppfatningen g?r langt i retning av relativisme, og tilhengerne av det deduktivt-nomologiske idealet har alltid kritisert dette kraftig. Her skiller den kritiske teorien seg ut. Tilhengerne av denne deler konstruktivismens avvisning av?det deduktivt-nomologiske idealet, men videref?rer ideen om lovliknende regelmessigheter. De framhever at siden slike regelmessigheter blir opprettholdt av handlende mennesker, kan de ogs? brytes av slike mennesker. Samfunnsforskeren er et samfunnsmedlem som avdekker slike begrensede lovmessigheter. Til forskjell fra dem som forsker innen naturvitenskap, kan ikke samfunnsforskerne v?re rene tilskuere. Kartlegging av begrensede lovmessigheter m? alltid inneb?re en bed?mmelse av disse. Om en forsker p? 1980-tallet studerte diskrimineringsmekanismer under S?r-Afrikas apartheid-regime, kunne vedkommende knapt unng? ? ta stilling til om disse lovmessighetene burde opprettholdes. Ikke alle forskningsresultater i samfunnsfagene gj?r like ?penbart krav p? bed?mmelse, men de kritiske teoretikerne bygger p? prinsipielle etiske argumenter om at forskeren alltid m? v?re seg sin rolle som samfunnsdeltaker bevisst. Gjennom kommunikasjon kan menneskene bli enige med sine medsubjekter uten ? bruke makt, og samfunnsvitenskapens etiske basis m? ligge i det sett av verdier – eller menneskerettigheter–som t?ler dr?fting i slik herred?mmefri diskusjon. Uten ? bryte med konstruktivistenes poeng om vitenskapens forankring i hverdagskunnskap, s?ker de kritiske teoretikerne ? unng? relativismen.
Vi har hittil ikke nevnt et eneste navn, men vil p?st? at mange av de grunnleggende debattene innen dagens samfunnsforskning g?r mellom tilhengerne av det deduktivt-nomologiske idealet, konstruktivistene og de kritiske teoretikerne. Det lovorienterte teoribegrepet dominerte samfunnsvitenskapene tidlig i etterkrigstiden. Men innen sosial?konomien har den idealiserende varianten r?dd grunnen lenge. Innen antropologien er det konstruktivistiske teoribegrepet blitt nesten ener?dende. I statsvitenskap og s?rlig i sosiologi har de forskjellige teoribegrepene levd et urolig samliv. Positivismekritikken innen sosiologien kan ses som et konstruktivistisk og kritisk-teoretisk oppgj?r med det deduktivt-nomologiske idealet. Men idealet er ikke “nedkjempet”: i den senere tid har idealiserende modeller importert fra sosial?konomien spilt en ikke ubetydelig rolle, s?rlig i statsvitenskap.
Tredje trinn: Vidt forskjellige modellforbilder
P? v?rt ?verste trinn var vi i filosofiens verden. Ved ? se p? teorioppfatningene p? neste trinn, fant vi fire posisjoner fordelt p? to grupper: a) lovorientering og idealisering, b) konstruktivisme og kritisk teori. Men vi har fortsatt ingen full forst?else av grunnposisjonene i dagens sosiologi. De fire hovedretningene vi her avgrenser, er funksjonalisme, teorien om rasjonelle valg, strukturalisme og interaksjonisme. Vi kommer videre ved ? tenke kunnskapssosiologisk og sp?rre: Hvilke analogier, eller forbilder, bygger de sosiologiske hovedretningene p??
Vi kan for det f?rste merke oss at tre av fire analogier er hentet fra andre vitenskaper: Funksjonalistisk teori bruker
Jürgen Habermas
organismeanalogier fra biologi. Teorien om rasjonelle valg henter analogier fra spill og beslutningskalkyler innen ?konomi og matematikk. Strukturalistisk teori anvender spr?ksystemet som en analogi fra lingvistikken. Bare den fjerde hovedretningen, interaksjonismen , n?yer seg med ? hente sine analogier fra interaksjonen mellom mennesker. Men dette er ogs? den retningen som er mest kontekstuell og som dermed har minst analytisk distanse til stoffet. Sosiologiske teoretikere er uenige fordi de tenker ut fra forskjellige analogier, eller arbeider med kombinasjoner av slike forbilder. Jürgen Habermas vil innarbeide
Niklas Luhmann
funksjonalisme og rasjonelle valg i sitt begrep om det ?konomisk-politiske systemet , mens han trekker p? interaksjonismen i sin analyse av livsverdenen. Niklas Luhmann vil kombinere funksjonalisme med strukturalisme og interaksjonisme. Anthony Giddens n?yer seg med ? kombinere de to sistnevnte i sin struktureringsteori.
Anthony Giddens
Som om dette ikke skulle v?re nok: Det er ingen enkel korrespondanse mellom inndelingene p? v?re tre trinn. Stridighetene som grunner seg i forskjellige analogier blander seg sammen med stridigheter p? det vitenskapsfilosofiske og det rent filosofiske plan.
Ta f?rste og tredje trinn. Det er riktignok en sterk tendens til at interaksjonister og strukturalister begrunner sine posisjoner i en
Pierre Bourdieu
eller annen variant av den filosofiske konstruktivismen. Men det finnes viktige eksempler p? andre koblinger: Pierre Bourdieus arbeider ligger i grenselandet mellom strukturalisme og interaksjonisme, men han gj?r klasseforholdene til det grunnleggende utgangspunkt, og kobler dermed inn et element av filosofisk realisme som modifiserer den konstruktivismen som preger hans analyser av symbolverdenen.
Claude Levi-Strauss
Pioneren blant de strukturalistiske tilhengerne av det spr?kvitenskapelige forbildet, Claude Levi-Strauss, knyttet ?pent an til et naturvitenskapelig ideal, mens s?kalte poststrukturalister som Michel Foucault har et rent konstruktivistisk utgangspunkt.
Michel Foucault
Eller ta annet og tredje trinn: en kan lett finne spenninger mellom vitenskapsfilosofisk program og den analogi som anvendes: I funksjonalismens glansdager p? 1950-tallet kombinerte Robert Merton analogier fra en ikke-eksperimentell naturvitenskap, biologi, med en vitenskapsfilosofi som er bygd p? det deduktivt-nomologiske idealet. Tilhengerne av teorien om rasjonelle valg (for eksempel Jon Elster ) p?pekte s? at denne biologiske analogien var vanskelig ? forene med et slikt vitenskapsteoretisk program.
Men rasjonalitets-teoretikerne fikk p? sin side problemer med forholdet mellom f?rste og annet trinn: Deres rent deduktive modeller viste seg vanskelige ? forene med idealet om empirisk testbare lovmessigheter. Derfor har man innen denne skolen de siste ?rene ivrig diskutert forskjellen p? forklaring via lover og forklaring via mekanismer.
Filosofisk
Filosofisk realisme (nomologiskdeduktivt ideal):
- Vitenskapsteoretisk: Lovorientert, Idealiserende
- Kunnskapssosiologisk: Funksjonalisme, Teorien om rasjonelle valg
Pragmatisme, skeptisisme (konstruktivistisk ideal):
- Vitenskapsteoretisk: Konstruktivistisk, Kritisk teori
- Kunnskapssosiologisk: Interaksjonisme, Strukturalisme
Hvilken nytte har n? denne sorteringen? Har ikke forfatteren latt seg friste til ? anvende sammenliknende metode - ?som han til daglig anvender i sin egen forskning p? det teoretiske felt, et felt som er altfor alvorlig og grunnleggende til slik ren kartlegging? Vel, sorteringen er i hvert fall kanskje nyttig for dem som skal l?re seg sosiologi!
Jo, kanskje, men m? man ikke argumentere for det beste standpunkt? Dette siste sp?rsm?let forutsetter at de posisjonene som her er kartlagt, er skyttergraver i en n?del?s strid. Men slik har sosiologene, og andre samfunnsvitere, tenkt altfor lenge. Kanskje en avklaring kan bidra til at de stridende f?r en bedre forst?else av hvorfor det oppst?r s? sterke motsetninger? Kanskje sosiologien slik kunne bli litt mer kumulativ?
Vi m? erkjenne at mye av det som skiller, har ? gj?re med hva man bringer inn i sosiologien utenfra: filosofisk ballast, vitenskapsteoretiske kriterier og modellforbilder fra andre empiriske vitenskaper. Derfor er sosiologien som fag en slik utfordring! Den ser ut til ? v?re tverrfaglig i sin kjerne!