– Men kolonitiden var da preget av undertrykking og underutvikling?
– Din oppfatning er den politisk korrekte, men virkeligheten er nok mer sammensatt. Det b?r v?re mulig ? kombinere et engasjement mot fremmedstyre og undertrykking med en faglig analyse og behandle kolonistyret som ethvert annet historisk tema. Gj?r vi det, finner vi b?de utvikling og underutvikling, b?de 澳门葡京手机版app下载 og motstand.
F?lsomt
Simensen p?peker at temaet er f?lsomt og at oppfatningene kan v?re ulike. – Kolonihistorikerne s? kolonistyret som
begynnelsen p? utvikling i Afrika og la vekt p? europeernes lederskap. ?Afrikanistskolen? fra 1950-tallet var opptatt av dynamikken i eldre afrikansk historie og hadde et kritisk, men nyansert syn p? kolonistyret. ?Avhengighetsskolen? fra 1970-tallet mente at kolonistyret l?ste Afrika fast i underutvikling, som periferi i den kapitalistiske verdens?konomien. I dag er mange historikere p?virket av postmoderne tendenser og opptatt av kolonitidens kulturhistorie og diskurser. Afrikanske historikere har ikke skilt seg vesentlig ut fra disse hovedstr?mningene, de er deler av det internasjonale profesjonelle fellesskapet. Den ?konomiske krisen i Afrika inneb?rer en stor del av afrikansk historieskrivning n? foreg?r i USA.
– S? alt er relativt?
– Nei, forskningen bygger opp blokker av felles kunnskap, selv om man er uenige om de store ?rsaksforklaringene. Det er viktig ? v?re klar over at ?kolonitiden? ikke er én periode. Snarere er det snakk om flere klart atskilte ?koloniperioder? med ulik politisk og ?konomisk utvikling. Den f?rste perioden, erobrings- og etableringsfasen p? slutten av 1800-tallet og fram til Den f?rste verdenskrig, var i stor grad preget av voldsmakt og tvang. Argumentene for bruk av vold var dels humanit?re, dels rasistiske. Kompanistyret under den belgiske kong Leopold i Kongo var et skrekkeksempel, men det ble da ogs? en internasjonal skandale og f?rte til ordin?rt belgisk kolonistyre i 1908. Den andre var perioden mellom verdenskrigene. Da ble ?utvikling? den viktigste begrunnelsen for kolonistyret. Den f?rste engelske lov om utviklingshjelp kom i 1929. Folkeforbundet lanserte begrepet om formynderstyre i de s?kalte mandatomr?dene, ?inntil de kan st? p? egne ben i den moderne verden?. Det var fortsatt innslag av tvang i ?konomien, men frivillighet ble det normale. Den tredje var perioden fra Den andre verdenskrig fram til avkoloniseringen, som var preget av sterk ?konomisk framgang og utvikling og med store overf?ringer av midler fra Europa til koloniene. Herfra g?r det mange tr?der til dagens utviklingshjelp, mener Simensen.
Forskjeller mellom koloniene
Han framholder at forholdene i asiatiske kolonier dessuten var sv?rt forskjellige fra de afrikanske. – I India bygde en sterk middelklasse handelsfirmaer og industribedrifter. En tredjedel av Indias eksport i 1939 var industriprodukter, landet hadde en valgt nasjonalforsamling, og halvparten av ministrene var indiske. I Afrika m? det trekkes et skille mellom p? den ene siden handelskolonier, for eksempel Ghana og Senegal, hvor store handelsselskaper dominerte, og p? den andre siden settlerkolonier, Algerie, Kenya, Rhodesia og S?r-Afrika, hvor europeerne var ute etter jord. Hit kom europeerne i tusentall og utsatte lokalbefolkningen for tvang og undertrykkelse i langt st?rre grad enn andre steder. Erobringen kunne ?delegge hele folkegrupper, og uavhengigheten kom f?rst gjennom frigj?ringskrig.
Foto: St?le Skogstad (?)
– Innen det enkelte territorium var det etniske grupper og klasser med ulike forhold til kolonimyndighetene. Det var alts? ikke enhetlige samfunn som ble erobret. De ulike europeiske maktene f?rte dessuten hver sin politikk: Britene hadde sin modell for indirekte styre gjennom lokale, tradisjonelle ledere. Franskmennene f?rte assimilasjonspolitikk og gav fulle rettigheter til en liten utdanningselite preget av fransk kultur. Nederlenderne gjennomf?rte en paternalistisk politikk i Indonesia og gav f? politiske rettigheter lokalt. Amerikanerne la stor vekt p? utdanning p? Filippinene og mente at de f?rte en progressiv politikk.
– Men alt i alt satte vel kolonimaktene inn relativt store ?konomiske og menneskelige ressurser for ? hente mest mulig ut av sine kolonier?
– At kolonistyret utgjorde en massiv administrativ maskin, er kanskje den st?rste misforst?elsen som er i oml?p. Nyimperialismen p? slutten av 1800-tallet var en politisk forstrekkelse som sprang ut av europeisk maktrivalisering. Den f?rte til st?rre erobringer enn man hadde ressurser til ? administrere direkte.
Interaksjon
Simensen viser til at lokalstyret m?tte bygges p? 澳门葡京手机版app下载ende partnere. Et dramatisk bilde av situasjonen gir den britiske offiseren som i sin dagbok i 1902 skrev fra Kikuyland: ?Her er vi, tre hvite menn i hjertet av Afrika, med 20 negersoldater og 50 negerpoliti, ca. 100 kilometer fra n?rmeste lege og forsterkninger. Vi skal styre et distrikt med ca. 1/2 million vel v?pnede villmenn som ganske nylig har kommet i kontakt med den hvite mann … Situasjonen er riktig morsom.? – P? slutten av 1930–tallet var det faktisk ikke mer enn omkring 1000 britiske tjenestemenn i britisk tropisk Afrika (s?r for Sudan og nord for S?r-Afrika), det er vel f?rre enn det er nordmenn i Afrika i dag. I bakgrunnen stod naturligvis politi– og milit?rmakt. Utviklingen ble bestemt av et vekslende samspill mellom den lokale befolkningen og europeerne.
– Interaksjon eller samhandling er i dag et viktig tema i forskningen, ogs? n?r man studerer dominans. Det er p? tide ? kvitte seg med forestillingen om asiater og afrikanere utelukkende som ofre. Det uttrykker jo egentlig en ganske diskriminerende holdning. Kolonistyret hadde sin egen dialektikk, det skapte samfunnsgrupper som i sin tur krevde uavhengighet.
– Men mange av de europeerne som slo seg ned i kolonilandene behandlet befolkningen d?rlig?
- At hovmod, arroganse og rasisme preget mange av europeerne, er hevet over enhver tvil. De personlige krenkelsene er en bitter arv og var en drivkraft i uavhengighetsbevegelsen. ?We were fed up being treated like children,? uttrykker de av mine afrikanske og asiatiske kolleger som opplevde kolonistyret.
Simensen p?peker at tidens klasseholdninger fra Europa ble overf?rt og forst?rret, og rase ble den dypeste begrunnelse for herred?mmet. – Det var en del av imperialismen at de nedvurderte lokal kultur. Ikke desto mindre ble mange europeiske tjenestemenn genuint interessert i lokalt spr?k og historie. Disse hadde gjerne hele sin karriere i kolonilandet, de l?rte de lokale spr?kene p? en helt annen m?te enn utviklingsarbeiderne i dag. Antropologien ble til under kolonistyret, og mange misjon?rer var pionerer i dette faget. Indisk kultur har alltid tiltrukket europeiske intellektuelle.
Synteser
– Mange forskere er opptatt av hvordan det oppstod synteser mellom det europeiske og det lokale. Europeisk tenkning ble absorbert, tilpasset og i neste omgang brukt mot europeerne. Kristendommen er i dag tilpasset lokal tradisjon, omformet i afrikansk drakt – en sammensmelting som har en voldsom kraft i Afrika. I dag framst?r en stor og fascinerende litteratur med stoff fra lokal kultur p? de gamle kolonispr?kene. De ?post-koloniale? studiene er opptatt av dette. Men forestillingene om en ?gullalder? i afrikansk historie f?r koloniperioden, et harmonisk landsbysamfunn uten forskjeller og konflikter, er derimot myte og bonderomantikk.
– Men var ikke kolonistyret p? mange m?ter en bremsekloss for den ?konomiske utviklingen?
– Igjen m? vi nyansere. Indiske silkestoffer m?tte tollbarrierer i England p? 1700-tallet, men etter 1920 fikk indisk bomullsindustri tollbeskyttelse, og India hadde en betydelig industri da kolonitiden tok slutt. Alle de nyindustrialiserte landene i Asia er tidligere kolonier. Koloniomr?dene ble tilkoplet verdensmarkedet som periferi og r?stoffleverand?rer, i likhet med Norden. Men generelt gjaldt det da som n? at utvikling i form av infrastruktur, utdanning og moderne produksjon var en forutsetning for utbytting. I Afrika talte britene om et ?Dual Mandate?, begge parter skulle tjene p? utviklingen. Men storborgerskapet i denne utviklingen satt i Europa, hentet overskuddet dit og manglet lenge interesse for en allsidig lokal utvikling, derav begrepet ?underutvikling?. Det som diskuteres, er om kolonimyndighetene l?ste fast denne utviklingen eller bidro til ? forandre den. Kolonimyndighetene bremset i mange tilfeller p? kapitalistene, b?de europeiske og lokale, av frykt for den politiske stabiliteten.
Hvordan var det f?r?
Simensen mener at dersom en sier at kolonistyret skapte underutvikling i Afrika, m? en ogs? sp?rre seg: Hvordan var det f?r ? – Svaret er at Afrika var det mest tilbakeliggende kontinent n?r det gjaldt politisk samling, ?konomisk utvikling og d?delighet. 1800-tallet var preget av indre kriger og uro. Europeerne, inkludert nordmenn i S?r-Afrika, Madagaskar og Kongo, mente at for ? f? utviklingen i gang og ta knekken p? den arabiske slavehandelen, var det n?dvendig med en statsorganisasjon. Essensen av kolonistyret er statsbygging. S? blir sp?rsm?let hvilken forskjell det gjorde at det skjedde under europeisk kontroll. Den politiske fremmedgj?ringen ble et problem.
– Skal vi bed?mme kolonistyret, m? vi ogs? ha en mening om hva som ville skjedd uten kolonistyre. Det viser hvor innfl?kt hele problematikken er. Oppfatningene spriker og preges mye av politisk st?sted og ?nskedr?mmer. Men vi kan sammenlikne med land som ikke ble kolonisert, som Etiopia og Thailand, og vi kan sammenlikne med utviklingen etter uavhengigheten og med tidligere faser i europeisk statsbygging (eneveldet). Kolonistyret viser i rendyrket form det innslag av tvangsmakt og utbytting som f?lger med all statsdannelse og ?konomisk utvikling. Det er et fascinerende felt for historisk ?rsaksanalyse og for analyse av hvilken rolle ulike verdiorienteringer spiller i historie.