Tradisjonelt har FN latt hensynet til statlig suverenitet veie tyngre enn hensynet til verdier som for eksempel menneskerettigheter i de tilfellene der det har v?rt et motsetningsforhold mellom dem. Kjernen i det s?kalte “ikke-intervensjonsprinsippet” er at urett beg?tt innad i en stat, ikke skal v?re en legitim grunn til ? bruke v?pnet makt mellom suverene stater. Ikke-intervensjonsprinsippet beskytter alle suverene staters rett til selv ? forme sine politiske, ?konomiske, kulturelle og sosiale systemer uten innblanding utenfra. Men dette prinsippet kan ogs? fungere som et skjold mot eksterne fors?k p? ? stanse systematisk og vedvarende urett beg?tt innad i suverene stater. Hvor sterkt er dette prinsippet forankret i FN?
Forbud mot krig
FN er p? mange m?ter et ektef?dt barn av Den andre verdenskrig. FN-pakten ble undertegnet i San Fransisco den 26. juni 1945 og tr?dte i kraft 24. oktober samme ?r. I artikkel 1 heter det at FNs form?l er ? “opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet, og i dette ?yemed treffe effektive, kollektive tiltak for ? hindre og fjerne trusler mot freden og ? undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og ? s?rge for at mellomfolkelige tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt med fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper”. Artikkel 1 nevner ogs? en rekke andre form?l, men vektleggingen av internasjonal fred og sikkerhet er sv?rt tydelig.
Det ? forhindre krig mellom stater, ble sett p? som FNs viktigste oppgave, og FN-pakten inneholder et generelt forbud mot bruk av v?pnet makt. Dette forbudet er nedfelt i artikkel 2.4, der det heter at “Alle medlemmer skal i sine mellomfolkelige forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av v?pnet makt mot noen stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet eller p? noen annen m?te som er i strid med de Forente Nasjoners form?l”.
To unntak
FN-pakten spesifiserer to unntak til det generelle forbudet mot krigf?ring. For det f?rste har alle stater en rett til selvforsvar. Og for det andre kan FN autorisere bruk av v?pnet makt dersom en situasjon utgj?r en trussel mot freden.
FNs adgang til ? autorisere bruk av v?pnet makt ligger innbakt i den eneste artikkelen i FN-pakten som eksplisitt omhandler intervensjoner, nemlig artikkel 2.7. Denne artikkelen omhandler forholdet mellom FN og de enkelte medlemsstatene. Artikkelen sl?r fast at: “Intet i denne pakt berettiger de Forente Nasjoner til ? blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller inneb?rer at noe medlem m? underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.” Artikkelen vektlegger det som kalles staters egen jurisdiksjon, eller staters rett til selv ? kontrollere interne forhold. Forbudet mot innblanding i medlemsstatenes interne forhold kvalifiseres imidlertid med henvisningen til kapittel VII. I artikkel 39 heter det at “Sikkerhetsr?det skal fastsl? om det foreligger noen trussel mot freden, fredsbrudd eller angrepshandling ...”. Dersom s? er tilfellet, har Sikkerhetsr?det myndighet til ? iverksette tvangstiltak etter artikkel 41 eller 42. Artikkel 41 omhandler tvangstiltak som ikke inneb?rer bruk av v?pnet makt, slik som ?konomiske sanksjoner og brudd p? diplomatiske forbindelser, mens artikkel 42 omhandler bruk av v?pnet makt. Artikkel 2.7 spesifiserer m.a.o. hvem som er gitt beslutningsmyndighet til ? avgj?re n?r det generelle forbudet mot intervensjoner legalt kan settes til side: Det er Sikkerhetsr?det som er gitt denne beslutningsmyndigheten, og Sikkerhetsr?det kan kun gj?re det n?r situasjonen utgj?r en trussel mot freden.
Pol Pot legitim leder
Gjennom FNs historie var hensynet til menneskerettigheter og andre etiske standarder som folkesuverenitetsprinsippet lenge underordnet ikke-intervensjonsprinsippet. Et eksempel p? dette er FNs reaksjon p? Vietnams intervensjon i Kambodsja i 1979. Denne intervensjonen f?rte til at R?de Khmer-regimet ble styrtet, og det nye regimets brudd p? menneskerettighetene var langt mindre omfattende enn Pol Pot-regimets. Det nye regimet ble imidlertid ikke anerkjent som legitime representanter for Kambodsja, og representanter for det styrtede regimet til Pol Pot fortsatte ? representere Kambodsja i Generalforsamlingen helt frem til fredsslutningen i Paris i oktober 1991.
Ny FN-linje
I l?pet av 1990-tallet viste imidlertid Sikkerhetsr?det en ?kende vilje til ? modifisere artikkel 2.7 ved ? vise til kapittel VII. Sikkerhetsr?det fastslo at s? vel massive menneskerettighetsbrudd som andre former for humanit?re katastrofer, kunne utgj?re en trussel mot freden, og Sikkerhetsr?det autoriserte bruk av v?pnet makt gjentatte ganger, blant annet i Somalia, Rwanda, Jugoslavia, Haiti og Albania. Denne typen aksjoner betegnes gjerne “humanit?re intervensjoner”. En humanit?r intervensjon er en begrenset milit?r aksjon som er rettet mot en stat der sivilbefolkningen lider og har som form?l ? stanse menneskerettighetsbrudd eller andre former for menneskelig lidelse. Begrunnelsen for ? snu opp ned p? prioriteringsrekkef?lgen mellom statlig suverenitet p? den ene siden og konkurrerende verdier p? den andre siden, er at staten skal v?re et redskap for borgernes interesser, ikke omvendt, og at FN derfor b?r beskytte individers rettigheter snarere enn dem som krenker disse rettighetene. Sikkerhetsr?dets vilje til ? utfordre ikke-intervensjonsprinsippet ved ? definere menneskerettighetsbrudd og humanit?re katastrofer som en trussel mot freden, inneb?rer at stater m? oppfylle noen normative minimumsstandarder f?r de har krav p? beskyttelse under ikke-intervensjonsprinsippet. Samtidig inneb?re viljen til ? utfordre ikke-intervensjonsprinsippet at rommet for legitim bruk av v?pnet makt p? tvers av landegrenser utvides – en utvikling som g?r p? tvers av FNs m?lsetting om ? forhindre kriger mellom stater.
Den klassiske formen for humanit?r intervensjon er en begrenset milit?r operasjon som f?rer til at et regime som beg?r systematiske overgrep overfor egen befolkning, styrtes og erstattes med et nytt regime. Kriteriet for at en slik operasjon skal betegnes som vellykket, er at innsettingen av et nytt regime f?rer til en reell forbedring av menneskerettighetssituasjonen. Men 1990-?renes intervensjonisme har ogs? f?rt til debatt om begrensningene ved denne typen aksjoner i andre typer av situasjoner, slik som situasjoner preget av etnisk baserte konflikter mellom store befolkningsgrupper. Ytterligere en kilde til lidelser blant sivilbefolkningen har f?tt ?kt oppmerksomhet, nemlig oppl?sning av statsmakt. Dette er situasjoner der statens formelle suverenitet utad g?r h?nd i h?nd med et reelt sammenbrudd i statsmakten innad, slik situasjonen var i Somalia i 1992. Den engelske filosofen Thomas Hobbes karakteriserte livet i det han kalte naturtilstanden, alts? livet forut for etableringen av en statsmakt, som “solitary, poore, nasty, brutish and short”. Og utviklingen p? 1990-tallet er en p?minnelse om at statsmakt riktignok er en kilde til omfattende overgrep og lidelser, men at realiseringen av menneskerettighetene samtidig krever en statsmakt som er villig til og i stand til ? sikre menneskerettighetene for sine innbyggere.
Slik oppl?sning av statsmakt har f?tt enkelte politiske kommentatorer til ? ta til orde for at europeiske stater b?r rekolonisere blant annet enkelte afrikanske stater. Det som er hevet over enhver rimelig tvil, er at begrensede milit?re aksjoner ikke vil f?re til noen reell forbedring for sivilbefolkningen i slike stater. Internasjonale operasjoner under slike betingelser m? ogs? involvere en betydelig sivil komponent, der FN eller andre internasjonale organisasjoner tar p? seg omfattende statsbyggende oppgaver, slik som institusjonsbygging. Denne typen operasjoner kunne like gjerne betegnes humanit?r okkupasjon som humanit?r intervensjon, og de stiller internasjonale organisasjoner overfor mange og vanskelige sp?rsm?l. Operasjonene vil v?re langvarige, de vil v?re kostbare, det er uklart hva som er betingelsene for at slike operasjoner ikke vil m?te lokal motstand og hva som skal til for ? lykkes. Dette er momenter som m? v?re med n?r en diskuterer hva som kan tenkes ? v?re en adekvat internasjonal respons p? en humanit?r krise.