Ut fra et tvilsomt frihetsbegrep hvor uavhengighet og uavlatelig frigj?ring st?r sentralt, er det ?pnet for en nesten uhemmet individualistisk kultur. I denne kulturen er det n?rmest et moralsk imperativ ? bryte med tradisjonelle verdier og nedarvede tabuforestillinger. Typisk for de moderne samfunn er derfor en presentasjon av skaml?sheter av enhver art som invaderer de ulike mediene: Enten det gjelder en persons legemlige eller mentale forhold, blir det ansett som prisverdig ? blottstille og avsl?re dem mest mulig, uten tanke p? den personlige integritet.
Hvis denne kulturutvikling skal snus, m? frihetens prinsipper kombineres med ?refrykt. I Augustins flerdimensjonale ?refryktsbegrep: ?Det som er over oss, nemlig Gud; det som vi selv er, det som er ved siden av oss (medmenneskene) og endelig det som er under oss (naturen)? ligger det vesentlige svaret p? samtidens kulturkrise. I intim tilknytning til ?refrykten st?r skamf?lelsen fordi den tjener til ? beskytte og bevare den menneskelige verdighet.
Skammen siviliserer oss
Allerede i mytene kommer skammens grunnleggende siviliserende betydning klart til uttrykk. B?de i Bibelens skapelsesberetning og i Platons verk fremstilles skammen som begynnelsen og fundamentet til kulturen. I den f?r-moderne, vestlige tradisjon ble skammen betraktet som en av grunnfaktorene ved den menneskelige eksistens. Denne tradisjon b?r vi igjen gripe fatt i. P? forskjellige niv?er og i ulike livssammenhenger melder skammen seg og fungerer som en slags seismograf som registrerer v?re svar p? bestemte eksistensielle situasjoner. En slik indre seismograf gj?r vi klokt i ? benytte oss av.
Evnen til ? kjenne skam er spesifikk for mennesket og ett av kriteriene p? v?r generelle psykiske utrustning. V?r skam utl?ses s?rlig i situasjoner hvor vi blir blottstilt og erfarer v?r egen utilstrekkelighet og feilbarlighet. Samtidig virker skammen tilbake p? selvbevisstheten og selvf?lelsen. Dette er bakgrunnen b?de for den tidligere strafferettslige praksis ? stille en lovovertreder i gapestokken og for dagens avsl?ringsjournalistikk. Gapestokk og avsl?ringsjournalistikk er funksjonell for s? vidt som denne praksis er beskjemmende for det rammete objekt. Men vi trenger ikke ? bli ?hengt ut? offentlig for ? skamme oss. I sitt l?nnkammer kan den enkelte skamme seg og finne hele sin situasjon s? uutholdelig at han kan trekke dynen over ansiktet og kjenne skamr?dmen stige til hodet.
Fordi skammen lar oss erkjenne at vi ikke er fullkomne i oss selv, men at vi til enhver tid er knyttet til medmennesker, har skamf?lelsen dypest sett en beskyttelsesfunksjon: Den bidrar til ? avskjerme og skjule forskjellige defekter eller mangler ved oss selv. Den representerer ikke bare et ?fikenblad?, men er generelt en bekreftelse p? at man har n?dd et visst bevissthetsniv?, en viss evne til ? erkjenne skyld, feil eller personlig ufullkommenhet. N?r denne form for selverkjennelse er levende, vil skammen sivilisere oss ved at vi streber mot ? skjule mangler av forskjellig karakter. Dermed kan den verne individet mot en redusert selvaktelse og bevare og beskytte oss mot en ?deleggende fortvilelse over v?rt skr?pelige selv.
N?r det enkelte kultursamfunn gjennom tidene har utviklet bestemte regler for moral, anstand og etikette, har det v?rt for ? t?yle et uhemmet driftsliv og forebygge forhold som hindret gode mellommenneskelige relasjoner. ? fastlegge slike regulerende ?instanser? har st?tt i en dialektisk sammenheng med menneskets medf?dte evne til skam. I denne siviliseringsprosessen er det forutsatt at vesentlige grunnvilk?r er oppfylt: For det f?rste er en individualisering av mennesket betinget av bevissthet og dermed av en evne til ? skjelne mellom det gode og det onde. For det andre inneb?rer denne bevissthetsprosessen en personlig erkjennelse av egne feiltrinn og fors?mmelser. For det tredje inneb?rer det at skammen anerkjennes som en veiledende kraft. Disse eksistensielle grunnforhold reflekteres med all mulig tydelighet i ulike myter som forteller om kulturmenneskets tilblivelse og den moralske genese.
L?rdommen fra syndefallet
Adam og Eva skammet seg ikke over sin nakenhet s? lenge de levde i intim paradisisk og uskyldig enhet med naturen og Gud. Men i det ?yeblikk de ble selvhevdende og viste ulydighet, kom skammen over deres nakenhet. Dermed erkjente de sin skyld og ville skjule seg overfor Gud som Den Andre. Evnen til ? skamme seg blir dermed f?rst manifest i mennesket n?r bevisstgj?ringen faller sammen med f?lelsen av en allerede eksisterende ufullkommenhet. Som metafysisk f?lelse er skammen identisk med anfektelsen eller evnen til anfektelse. Skammen opptrer som en moralsk-perspektiverende f?lelse idet mennesket er modent for den mer eller mindre likefremme erkjennelse av at det ikke bare evner ? v?re god eller uskyldig, men ogs? svak og endog preget av ondskap. Med andre ord: Evnen til ? v?re god eller ond forutsetter bevissthet. Som et apropos til denne fremstilling kan det v?re h?yst aktuelt ? minne om noen ord av den kinesiske filososofen Mencius (ca. 370-290 f.Kr.):
?Barmhjertigheten er grunnlaget for menneskeligheten, skammen (...) er grunnlaget for det rette. F?lelsen for riktig og galt er visdommens grunnlag.?
P? denne bakgrunn er det derfor h?yst p?fallende at skammen har v?rt mer eller mindre frav?rende i den moralfilosofiske diskurs i de siste 250 ?rene, alts? innenfor det tidsrom som rommer moderniteten. Ser man n?rmere p? det moderne opplysningsprosjekt, er ett trekk gjennomg?ende og symptomatisk, nemlig oppfatningen av cogito-tanken eller den vitenskapelige fornuft som grunnlaget for all vesentlig erkjennelse og virkelighetsforst?else. P? de forskjellige stadiene i opplysningsprosessen fra Kant, Hegel og den tyske transcendentalfilosofien via Stirner, Nietzsche og frem til Husserl, Heidegger og Sartre i v?rt eget ?rhundre - er det ?penbart hva retningen i det moderne opplysningsprosjekt inneb?rer: Opplysning som en sammenhengende bevegelse for en frisatt autonom fornuft. Dette har i vesentlig grad bidratt til ? utslette det hellige og n?derike, det okkulte og det undergj?rende. Som ?poetiske? elementer er disse blitt utradert fra menneskets livserfaring. Det som dermed g?r tapt, er det uutgrunnelige, det vi ikke kan begripe rent intellektuelt. Men nettopp dette er etter min oppfatning en uavhendelig dimensjon ved all menneskelig tilv?relse.
Den moderne vantro tilintetgj?r alle de meningsb?rende m?ter man kan forholde seg til det uutgrunnelige p?. Grunnleggende holdninger som ?refrykt og blygsel blir gjort til intet, og i stedet trer den augustinske ?curvatio in se ipsum?, det intellektuelle hovmod, som desintegrerer og oppl?ser siviliserende menneskelig kultur.
For ? beskrive hva som m? gj?res for ? motvirke modernitetens negative konsekvenser, er den tyske religionsfilosofen Romano Guardinis ord fra 1963 h?yst tankevekkende:
?Kanskje kan man si at all virkelig kultur begynner med at mennesket trer tilbake. At det ikke er p?trengende, ikke river til seg, men skaper avstand slik at det oppst?r et fritt rom der personen med sin verdighet, verket med sin skj?nnhet, naturen med sin symbolmakt kan bli tydelige.?
Overmot
N?r det moderne mennesket maksimerer sin selvutfoldelse og i akselererende tempo forlanger at naturen underkaster seg ham, kan det best karakteriseres som overmot, hybris. Med en ?kende grad av selvtilstrekkelighet og ?vilje til makt? i Nietzsches vitalistiske forstand oppgis den ?poetiske? eller religi?se dimensjon ved tilv?relsen, de siste forbehold utgj?r ikke lenger noen grense. Dermed blir denne faustiske siden ved moderniteten til en ?pning og en inngang - for skaml?sheten liksom nihilismen - til menneskets ulike livssf?rer. N?r den inderligste erfaring av en siste forbeholdenhet og av tilv?relsens uutgrunnelighet ikke lenger er levende, gj?r skammen og blygselen exit. For skammen er ikke en f?lelse i oss som vi kan ha eller gi avkall p? uten at det har virkninger tilbake p? hele v?r livssituasjon. Skammen har slike skjellsettende konsekvenser, fordi den er knyttet til menneskets verdighet som person.
Skam og samvittighet
En levende samvittighet er en forutsetning for etisk bevissthet, og i samvittigheten er skammen en uunnv?rlig bestanddel. Siden Marx har det n?rmest v?rt en form for politisk teologi ? tillegge samfunnets institusjoner en determinerende innflytelse p? individet. P? denne bakgrunn er det n? p? tide ? forst? mennesket ut fra personlige kriterier og ikke som en slags marionettfigur for konkurrerende samfunnsmessige instanser. Mennesket b?r alts? betraktes som et fritt ?ndsvesen. I sin bevissthet om skam og dermed i sitt forhold til det gode eller onde, manifesterer mennesket nettopp det Goethe kalte menneskets guddommelige natur: Det ?skjelner, velger og d?mmer?.
Da det ikke eksisterer noen definitiv viten om samvittigheten, er det opp til enhver i sin generasjons kontekst ? bestemme seg for et samvittighetsbegrep som kan gjenspeile hans/hennes personlige verdighet. Idet skammen forst?s som en filtrerende emosjonell komponent ved siden av fornuften, fremtrer et mer dekkende bilde av samvittigheten enn det som har v?rt retningsgivende fra Kant og hans tolkning ?innenfor fornuftens grenser?. Uten skammens impuls taper samvittigheten n?rheten til Den Andre og dermed taper den ogs? moralsk tyngde. For skammen danner som samvittighetens emosjonelle delomr?de den sensurinstans som filtrerer den enkelte fors?mmelse eller svikt f?r fornuften eller den rasjonelle motpart opptrer som en d?mmende instans.
Skammen: Navlestreng og livsnerve
I den moralske skammen finnes en sensitivitet eller mottagelighet for Den Andre som Jeg (det etiske subjekt) er ansvarlig for i rollen som medmenneske. I den grad skammen er til stede i mennesket og ikke blir fornektet eller desavuert gjennom en nihilistisk eller selvforaktende livsholdning, utgj?r den selve navlestrengen i menneskets moralske utrustning. N?r den blir sk?ret over og individet baserer seg p? en isolert og rasjonell opererende samvittighet etter Kants modell, forvandles hele gravitasjonsomr?det for den moralske avgj?relse: Idet skammen avnavles fra den moralske totalprosessen, f?r den i det vesentlige en ren intellektuell karakter. Det resulterer i en form for intellektualisme som svekker kvaliteten og forstyrrer retningen for etisk forst?else. N?r det rasjonelle alene blir avgj?rende, funderes en estetiserende og distanserende grunnholdning. I stedet for n?rheten og s?rbarheten overfor Den Andre, fjerner man seg fra den gjensidighetens dialektikk som skammen er knyttet til. Der skammen er virksom, vil den ha en kommuniserende betydning idet den binder mennesket til en livssammenheng. For det etiske er orientert mot Den Andre, mens det estetiske - slik Kierkegaard s? det - forblir udialektisk, hvilende i seg selv.
Da skammen s?ledes er selve livsnerven i en medmenneskelig fundert etikk, b?r den betraktes som komplement?r i forhold til samvittigheten. Dersom skammen forsvinner, fjerner man seg samtidig fra en human og medmenneskelig forpliktende etikk.
Da skammen, slik vi har sett, er det f?lelsesfilter som gir mennesket en impuls til ? distansere seg fra seg selv, er den en vesentlig side ved selve dannelsesprosessen: Gjennom skamf?lelsen kan den enkelte iaktta seg selv og blir dermed i stand til ? se seg selv i relasjon til en h?yere norm. Og denne norm - uttrykt i den etiske fordring - vil overskride subjektiviteten og gi et grunnlag for det gode som betyr kommunikasjon mellom det etiske subjekt og Den Andre. N?r skammen derimot ikke er til stede, aktiveres ikke de dannelsesforskrifter som ellers virker siviliserende p? omgangen mellom mennesker. Det er derfor betegnende i denne sammenheng at det ?styggeste menneske? i Nietzsches Zarathustra er mennesket uten skam. Dessuten b?r det legges til: Idet han i samsvar med denne forst?else skisserer bildet av sitt nye menneske eller overmennesket - uten noen form for medlidenhet, barmhjertighet eller kristne dyder - fremholdes det at mennesket m? avl?re skammen. Og i litteraturen fremst?r Dostojevskis Stavrogin-figur i romanen ?De Besatte? som en uhyggelig og umenneskelig skikkelse nettopp som f?lge av sin skaml?shet.
Skammen er hellig og umistelig
Skammen refererer seg til kjernen i det personlige rom, og i denne betydning som det rommelige senter for identiteten, representerer den noe hellig og umistelig for personen. Denne f?lelsen kan sammenliknes med en kvalitetssans: Den bidrar til ? forsvare det individuelle s?rpreg. Dermed er skammen kallet til ? gj?re individet fullkomment. Fordi mennesket er relatert til det absolutte eller en metafysisk dimensjon, og som ?ndsperson er gitt en optikk for en h?yeste norm som inkarnerer det gode, det skj?nne og det vakre, kan det ogs? erkjenne sine mangler og sin ufullkommenhet. I lys av en slik betraktning kan derfor Emmanuel Levinas fastsl? f?lgende n?r han beskriver grunnlaget for den moralske bevissthet:
?Idé;en om det fullkomne er ikke idé;, men begj?r. Mottakelsen av den andre, begynnelsen p? den moralske bevissthet, er det som stiller sp?rsm?l ved min frihet. Denne m?ten ? m?le seg p? mot det uendeliges fullkommenhet er alts? ingen teoretisk betraktning. Den fullbyrder seg som skam; i skammen oppdager friheten sin morderiske karakter; dette ? m?le seg skjer gjennom skammen; idet friheten oppdager seg selv i bevisstheten om skam, skjuler den seg i skammen selv. Skammen har ikke bevissthetens og lysets struktur, men har sin omvendte orden. Dens subjekt er utenfor meg.?
Det som da konstituerer skammen, er relasjonen til det absolutte og erfaringen av mangelfullhet og ufullkommenhet. Men den tjener til ? integrere dette negative og fragmentariske i en ?ndelig og personlig helhet for mennesket, som blir ?dannet? p? grunnlag av sitt forhold til det absolutte. Idet skammen er en stadig p?minnelse om menneskets ufullkommenhet - slik det styggeste menneske i Zarathustra vitner om - blir det ?penbart hvorfor det m?tte komme til en konflikt med det fremadskridende opplysningsprosjekt: Da det prim?re m?let for opplysningen var menneskets autonomi og ?sapere aude!? (ha mot til ? bruke din egen forstand), innebar det ? vinne over nettopp sin ufullkommenhet. Ut fra sin egenvilje og fremskrittstro bet?d det i praksis at skamf?lelsen m?tte forsvinne. Det autonome menneske som utmerker seg gjennom sin rasjonalitet, er det cerebrale menneske som ikke er hemmet av skammen. Fors?kene p? ? omsette dette menneskebilde i praksis har i h?y grad preget de totalit?re systemene i dette ?rhundre.
Eneste sanne forbedringer
Alene det menneske som - slik det er formulert i Goethes ?refryktl?re viser ?refrykt for Gud og livets under - kan ha ?refrykt for seg selv. Der disse grunnleggende forutsetninger for ?refrykten for seg selv blir borte, der blir bare egoismen og egeninteressen tilbake. Med tanke p? dagens kulturkrise med manglende respekt for liv og sviktende medmenneskelig omsorg, er det kanskje p? sin plass ? gripe til Novalis' mer enn to hundre ?r gamle ord, som kunne representere en vending til det bedre: ?Bare moral- og karakterforbedringer er sanne forbedringer.?
Og slike forbedringer fremmes f?rst dersom de tre begrepene ?refrykt, respekt og skam rehabiliteres som vern om alt levende. Lenge har man innenfor den europeiske kulturkrets ensidig dyrket den saklige abstraherende empiriske fornuft og skapt en kultur som virker mer og mer fremmedgj?rende fordi de grunnleggende, f?lelsesmessige behov ikke blir dekket. I lys av dagens situasjon m? det derfor v?re p?krevd ? minne om de dypeste siviliserende r?ttene til kulturen. ? gj?re det er ? stake ut verdi-veier som vil bli aktuelle dersom vi ?nsker en nyorientering etter et ?rhundre preget av skaml?shetens eksesser.