Nye medier: Humanistene skaper sine gjenstander

Amerikaneren Gregory Ulmer - elev av filosofen Jacques Derrida - har i flere b?ker tatt til orde for ? anvende sin l?rers grammatologiske metode i medieforskningen.

I sin siste bok Heuretics (1994) kaster han seg over de digitale mediene, n?rmere bestemt hypermedier (dvs. assosiativ kombinasjon av tekst, stillbilder, lyd og levende bilder i digitale dokumenter). Ulmers hovedpoeng er interessant: Han etterlyser metodisk fornyelse i utforskningen og forst?elsen av denne medieformen. Som argument henviser han til det intime samspill som ofte har eksistert mellom teoretisk og kunstnerisk virksomhet, slik surrealismen p? mange m?ter er en kunstnerisk iscenesettelse av psykoanalysens innsikter, en kreativ virksomhet som skaper tekster med utgangspunkt i analytiske begreper. I samme baner m? den humanistiske forskeren bevege seg n?r han eller hun skal etablere uttrykksformer innen nye medier, hevder Ulmer.

(Se nederst)

(Se nederst)

For alle som har pr?vd ? drive forskning i form av utvikling og produksjon av multimediale tekster, er Ulmers utgangspunkt relevant. Men det stanser dessverre der. Ulmers egen l?sning er ikke ? skape fornyende digitale tekster. I stedet lanserer han en (skriftlig) fortelling om hvordan ulike uttrykksformer, sjangre og stilretninger kan inng? i et assosiativt nettverk av dokumenter p? en m?te som likner den hypermediale strukturen. Ulmer er fremdeles en av dem som snakker om hva som kan gj?res, uten selv ? gj?re det.

La oss beholde Ulmers utgangspunkt, ideen om en eksperimentell metode, og reflektere litt over humanioras forhold til utviklingen og forst?elsen av nye medier.

Analyse versus syntese

Humaniora befinner seg i dag i en uvant situasjon. Med informasjonsteknologiens overgang til medieteknologi er humanioras kunnskap om kommunikasjon, meningsdannelse, retorikk og fortellerteknikk med ett blitt verdifull for en hel industri. Teknologene som tradisjonelt arbeider med ? utvikle eller frembringe nye l?sninger, trenger n? humanistisk kompetanse for ? komme videre. Er humanistene rustet til ? h?ndtere denne utfordringen?

Humanistisk forskning er tradisjonelt analytisk. Konstruksjon og produksjon er underordnet analysen. Men i vitenskap generelt er analysen bare ¨¦n av flere m?ter ? forholde seg til gjenstanden p?. Forskere er generelt ogs? syntetiserende, dvs. de frembringer og setter sammen gjenstander som selv er objekt for forskning. I tekniske og naturvitenskapelige fag er en slik syntetiserende praksis vanlig. I laboratoriene fremstilles objekter som resultater av forskning. Det analytiske perspektiv anvendes b?de forut for og etter en slik prosess. I realfag og medisin er dette en selvf?lge. Skulle medisinsk forskning n?ye seg med analysen, nedlegge sin virksomhet etter at symptomene er tolket, diagnosen stilt og sykdommens ?rsak fastlagt? Og dermed unnlate ? utvikle midlene (medisinen) som kan kurere sykdommen?

Humanistisk forskning har ikke alltid v?rt ensidig analytisk. En av de mest popul?re og ud?delige disipliner, retorikken, hadde opprinnelig nettopp produksjon som hensikt. Klassisk retorikk utgj?r et regelverk for konstruksjon og komposisjon av ytringer, taler og tekster. Retorikkens renessanse i v?re dager vektlegger imidlertid dens analytiske styrke, p? bekostning av det syntetiske.

Tradisjonelt har skillet mellom analyse og syntese for humanioras vedkommende v?rt et skille mellom forskning og vitenskap p? den ene siden og kunst og kreativitet p? den andre. Det finnes imidlertid mange overl?pere mellom de to leirene: Leonardo da Vinci, Johann Wolfgang Goethe, Sergej Eisenstein og Umberto Eco, for ? nevne noen. De er b?de forskere og kunstnere som veksler mellom og kombinerer analytisk og syntetisk virksomhet.

Humaniora og de nye mediene

Med den teknologiske utviklingen er humanioras gjenstand - menneskelig kommunikasjon - blitt noe mye mer enn kunst og spr?k. Fordi kunnskaps- og informasjonsproduksjonen i den vestlige verden tar i bruk stadig nye teknologier og etter hvert ogs? utgj?r en stadig st?rre andel av den totale produksjonen i samfunnet, er det viktig at humanistene ogs? er produktive. Ikke bare ved at de frembringer analyser, men ogs? i den syntetiserende utvikling av gjenstander, produkter som igjen er objekter for analyse.

En slik holdning kan spores hos humanister som er blitt en del av de opprinnelige teknologiske forskningsmilj?ene. Den akademiske hypertekstforskningen, som blant annet har betydd mye for utviklingen av World Wide Web, kan nevnes i denne sammenhengen.

Hvordan kan vi s?, med bakgrunn i p? den ene siden Gregory Ulmers initiativ og p? den andre siden teknologenes anerkjennelse av og behov for humanistisk kompetanse, praktisere en fornyende analytisk-syntetisk forskning i nye medier?

Medievitenskapelige transplantasjoner

Jeg vil nevne noen beskjedne eksempler p? forskning som befinner seg innenfor et slikt felt, utf?rt av undertegnede og medarbeidere ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK).

Overgangen fra tradisjonelle medier basert p? analog teknologi (litteratur, film, fjernsyn) til nye digitale medier som hypertekst og multimediedokumenter, er preget av b?de brudd og kontinuitet. Brukerstyring og hypertekstuell nettverksstruktur endrer grunnlaget for tradisjonell retorikk, fortellerteknikk og dramaturgi. Men likevel finnes det elementer i tradisjonelle medieformer og innsikter i medievitenskapen som det er viktig ? utnytte i den nye sammenhengen. Retoriske og fortellertekniske grep fra tradisjonelle medier kan overf?res til digitale dokumenter i den hensikt ? utforske og utnytte teknologiens muligheter som kommunikasjonsmiddel. I v?re fors?k har vi for eksempel tatt ut konvensjonen med ? anvende fotnoter fra det litter?re dokument og brukt den i forholdet mellom sekvenser av digital video. P? den m?ten har vi gjort det mulig ?? peke ut? av en videosekvens og referere til andre dokumenter der brukeren etter eget valg kan fordype seg. Videre viser det seg at f?ljetongen og serieformatets ?cliff-hanger?-konvensjon fra litteratur, film og fjernsyn i h?yeste grad ogs? er relevant for hvordan en utformer og bruker lenker og lenkemarkeringer i hypermediale dokumenter. Hollywood-konvensjonen som vi kaller ?continuity-editing? der filmsekvensenes brutale brudd kjedes sammen p? en m?te som skaper kontinuitet og flyt, viser seg ogs? som et fullt anvendelig grep for ? oppn? sammenheng og enhet i multimediale uttrykk.

Scene fra en simulert utgravning av Osebergfunnet. Brukeren er halvveis i utgravningen. Konturene av skipet og noen av gjenstandene kan tydelig skimtes. Fra CD-ROM-produksjonen ?Vikinger? (Gyldendal 1996). (Universitetet i Oslo ?)

EU-basert forskning

Forel?pig finnes det ikke noe humanistisk forskningsprogram under EU-paraplyen i Brussel. Men det er etter hvert skapt ?pninger i de teknologidrevne programmene, som for eksempel i ESPRIT, der humanistisk nyorientering kan utpr?ves.

IMK deltar her i prosjektet ARCHATOUR, som driver forskning og utvikling i bruk av tredimensjonal representasjon av arkeologiske kunstgjenstander til bruk i multimedial kulturformidling. For ? gjenskape den arkeologiske forskningsprosessen, s?rlig utgravningens fremgangsm?te, har vi hentet en struktur fra analysen av dataspill og anvendt den i en simulert utgravning av den kjente Oseberghaugen. Brukeren kan her avdekke Osebergfunnets mange spektakul?re gjenstander som tredimensjonale, dataskapte objekter og samtidig opps?ke en database med ytterligere informasjon om de ulike funnene.

I prosjektet AGORA under INFO2000-programmet er IMKs oppgave ? utvikle konvensjoner for grensesnitt og design i multimediepresentasjoner som formidler kulturen i antikkens Athen. En sentral problemstilling er her hvordan en skal gi brukeren tilgang til relevant informasjon n?r en ?beveger seg? i tredimensjonale modeller av kjente omgivelser og bygninger.

Vi pr?ver alts? ? fortsette der Ulmer stanser. I stedet for ? beskrive en mulig utnyttelse av nye medier har vi som m?l faktisk ? gj?re det - utvikle produkter som utpr?ver ulike retoriske og dramaturgiske l?sninger. Denne analytisk-syntetiske tiln?rmingen (vi plukker b?de fra hverandre og setter sammen) har ikke bare en praktisk gevinst, men forh?pentligvis ogs? en teoretisk. Det eksperimentelle arbeidet gir en ny kontekst for det teoretiske perspektivet og ?pner for en teoretisk erkjennelse som kanskje ikke var mulig innen rammene av en tradisjonell analytisk virksomhet.

Gunnar Liest?l er f?rsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon. Han har publisert en rekke artikler om nye medier b?de nasjonalt og internasjonalt. Han har ogs? v?rt redakt?r og prosjektleder for multimedieproduksjonene ?Kon-Tiki Interactive? og ?Vikinger?.