Det mangesidige mennesket

Norsk antropologi er pluralistisk. Her finnes forskere som er influert av flere tilgrensende fagtradisjoner som historie, lingvistikk, psykologi, sosiologi og ?kologi. Sosio-biologi har derimot f? latt seg inspirere av.

Det skyldes ikke manglende interesse for ? lokalisere allmennmenneskelige trekk. Antropolog-iske unders?kelser er basert p? at slike trekk finnes. Feltarbeidet er avhengig av at det er mulig ? forst? menneskelig atferd og kommunikasjon p? tvers av kultur- og spr?kgrenser. Det forutsettes at det til en viss grad er mulig ? forutsi andres atferd gjennom innlevelse, fordi alle mennesker deler visse eksistensielle problemer og gjen-nomg?r liknende livsfaser. Det er neppe noen antropologer som ikke aksepterer at menneskeheten p? et niv? utgj?r et biologisk og psykologisk eller genetisk fellesskap.

Likevel blir spranget for langt n?r noen vil forklare atferdstrekk i dagens samfunn p? bakgrunn av en direkte genetisk styring eller disposisjon. Genene slik de er distribuert i n?tidens befolkninger, har mest sannsynlig gjennomg?tt en evolusjonistisk utvikling etter darwinistiske prinsipper for natur-lig utvelgelse. Verdien dette har for ? forst? v?r tids mennesker, er imidlertid tvilsom.

Spekulasjonsforskning

Evolusjonsteoriene er troverdige nok, men n?r det dreier seg om hvordan mennesket konkret har utviklet seg og hvilken formvariasjon som har utfoldet seg underveis, henvises vi til en h?y grad av spekulasjonsforskning. Denne forskningen gjenspeiler, i likhet med annen forskning, v?r egen tid og v?rt dominerende menneskesyn.

Mange antropologer oppfatter sosiobiologiens fokusering p? naturlig utvelgelse og fremheving av genenes betydning for sam-handlingsm?nstre, som meningsl?s reduksjonisme. Menneskers atferd er langt mer komplisert og sammensatt enn at det er mulig ? lokalisere den til rent genetiske forhold. Det er umulig ? slutte direkte fra gener til atferd. Det antropologiske prosjekt inneb?rer blant annet ? unders?ke og belyse samspillet av flest mulig av de faktorer som ligger til grunn for menneskers atferd.

Tabula rasa ubeskrevet blad

Jente fra Yamdene (Indonesia) viser frem en snegel, stor nok til middag for en familie p? fire-fem personer. (Foto: Harald Beyer Broch)

Ideen om at vi f?des til verden som et helt ubeskrevet blad, er ikke s?rlig vanlig i antropologiske sirkler. De fleste antropologer vil akseptere at vi f?des med en rekke disposisjoner som muliggj?r spr?k-utvikling, psykologisk utvikling, sosialitet o.l. Trekk som iboende aggresjon, egoisme og altruisme har skapt mye st?rre debatt i faget. Synspunktene er delte om hvorvidt slike atferdsformer er avhengig av l?ring eller rotfestet i medf?dte egenskaper.

Det er interessant ? studere de minste barna, for p? sett og vis er de likere hverandre enn voksne mennesker, som er blitt formet av kulturen de har vokst opp i.

Barn i alle kulturer m? l?re noe som er felles for dem alle. De m? l?res opp til ? bli ?ansvarlige? samfunnsmedlemmer, slik at de kan fungere i den kulturelle tradi-sjonen de vokser opp i. Det er en forutsetning for sosial omgang at akt?rene i tilstrekkelig grad kan forutse og forst? hverandres for-skjellige handlinger og utsagn. Et felles system omkring slike ideer finner vi igjen i alle unders?kte samfunn. Det bygger p? forestillingen om at uten veiledning, positive og negative sanksjoner, vil de yngste vokse opp som villstyringer som mangler n?dvendige sosiale og andre kulturelt definerte egen-skaper.

Dersom genene eller instinktene skulle f? dominere individenes atferd, ville utslagene i mange tilfeller bli meget uheldige. ? vokse opp er en smertefull l?rings-prosess i alle samfunn. Fra en antropologisk synsvinkel blir slike l?ringsprosesser viktigere enn mer diffuse, genetiske atferdspotensialer. Det er sosialiseringen og der-igjennom virkelighetsoppfatningen som gir oss n?kkelen til ? forst? de forskjelligste atferdstrekk.

N?r det gjelder menneskenes genetiske utstyr, er det vel flere enn antropologer som blir imponert, tidvis forundret og motl?se over den utrolige plastisitet det gir rom for. Det er hvordan forskjellige menneskegrupper velger mellom de uendelig mange mulighetene genene gir anledning til, som fascinerer og blir interessant fra et antropologisk synspunkt. Disse prosessene kan observeres, beskrives og analyseres.

Flere fellesmenneskelige trekk

Synspunktene som fremstilles her, er ikke uforenelige med Iver Mysteruds betraktninger om sosio-biologi i forrige utgave av Apollon. Men jeg vil gjerne nyansere en del av hans litt enkle fremstillinger av psykososiale prosesser.

Det hevdes ofte at redselen for slanger og andre rovdyr er en pre-disposisjon, et universelt utbredt resultat av det naturlige utvalg. P? bakgrunn av empiriske, etnograf-iske erfaringer vil jeg hevde at dette er en relativ sannhet med mange modifikasjoner. For det f?rste synes folk flest reddest for det ukjente. Derfor er flere urbane mennesker reddere for rovdyr og slanger de aldri har m?tt, enn det jegere som omg?s slike dyr forholdsvis regelmessig, er. Det handler i stor grad om kontroll. Mangler denne, opplever de fleste av oss et ubehag ved situasjonen.

Det er lett ? forst? at folk som livn?rer seg av sau eller andre rovdyrutsatte tamdyr, kanaliserer mye aggresjon mot dyr og andre forhold som truer deres ?konom-iske eksistens. Men min erfaring fra feltarbeid blant nordkanadiske indianere som lever av jakt og pelsfangst, var slett ikke at de opp-levde redsel for rovdyr. Det samme var tilfellet for fiskere jeg har arbeidet med i Indonesia. Under deres daglige arbeid sv?mte de ofte sammen med store haier og andre potensielt farlige dyr.

N? kan det innvendes at disse jegerne og fiskerne hadde l?rt seg til ikke ? v?re redde for farlige dyr. Alternativt kan vi si de hadde l?rt ? mestre eller kontrollere en eventuelt medf?dt redsel. Men heller ikke det synes rett. Barn i disse samfunnene var heller ikke redd rovdyr, de var nysgjerrige og m?tte l?re seg at i visse sammenhenger m? man passe seg for noen dyr. En hai er normalt ufarlig, men en s?ret hai kan v?re livstruende.

Om ? spre sine gener

En av sosiobiologiens mest eksot-iske teorier er den som postulerer menns iboende behov for ? sikre sine gener st?rst mulig spredning. Kvinnene blir underlige statister i dette resonnementet. De fremst?r som viktige b?rere av menns gener, ved at de f?der deres barn.

S? langt, s? ?bra?. Men teo-rien synes ? ha utelatt det forhold at menneskene er mer enn bare styrt av genetiske drifter. Til tross for at mange kvinner overalt til-trekkes av menn med status og ressurser og at mange menn til-trekkes av unge fruktbare kvinner, rommer ikke dette hele sannheten.

I en rekke kulturer er det de unges foreldre som velger partnere for sine barn, og de kan ha ganske andre motiver for valg av partnere enn de som tilsynelatende styrer mange giftelystne ungdommer. Flere steder vil det for eksempel regnes som en d?rlig strategi ? la barn med ulik sosial status gifte seg med hverandre. Det g?r b?de galt for dem som strekker seg for langt etter status og dem som gifter seg under sin verdighet. Her er det ikke bare potensielle morskvali-teter, utseende, ?konomi og lik-nende fortrinn som vurderes. Ofte spiller noe s? ugenetisk som opp-levd, forventet og ?nsket lykke inn i valgsituasjonen. Hva denne lykken best?r i, er igjen kulturbetinget og forst?s ved hvordan en sammenlikner seg og sine med andre, viktige personer.

N?r kvinner og menn velger partnere, er det alts? en rekke betraktninger som spiller inn. Noen s?ker de rette partnere etter det m?nsteret sosiobiologene skisserer. Men det er nok av dem som velger annerledes, og i ulike kulturer spesifiseres de ideelle partnere p? forskjellige m?ter. Gode fors?rgere er selvf?lgelig ofte ettertraktet, men andre faller for partnere de kan dominere. Noen menn ?nsker seg en morsfigur som kone, andre foretrekker en datterfigur. Noen kvinner tiltrekkes av farsfigurer, andre av mer barnslige personer som de kan v?re om-sorgspersoner for. For noen menn kan det v?re viktigere ? finne en snill partner enn et rivjern. Idealene skifter gjennom historiske perioder og p? tvers av kulturelle grenser.

Slik jeg leser evolusjonsteori, er det ogs? viktig at populasjoner har et stort, gjerne mangfoldig genetisk utvalg. Hva som er tilpasningsnyttig i fremtiden, vil alltid v?re uvisst. Derfor vil en postulert spesialisering kunne virke uheldig. P? lang sikt burde unektelig sik-ringen av et rikt og variert genetisk materiale v?re ideelt. I ettertid vil en alltid kunne formulere en teori som fremhever en tilsynelatende spesialisering som blir sterkest n?r vi utelater samtidig formvariasjon. Kanskje er det nettopp denne mindre synlige variasjonen som har flest genetiske fortrinn p? lang sikt?

Om krigens biologiske r?tter

P? Bonerate i Indonesia er fedre kulturelt forankret i omsorgen for sine yngste barn sammen med m?drene. (Foto: Harald Beyer Broch).

I Apollon nr. 3, 1996 uttrykker Eigil Reimers en optimistisk overbevisning om at st?rre vekt p? sosiobiologisk forskning vil gi oss et mer realistisk fredsarbeid. M?let er vi enige om. Men i et antropo-logisk perspektiv blir sosiobiologi-en snarere en uheldig avsporing, eller i beste fall en omvei til n?d-vendig innsikt i fors?ket p? ? for-st? aggresjonsh?ndtering og krigens dynamikk.

I antropologiske kretser er det delte meninger om hvorvidt men-nesket egentlig er et fredselskende individ. Det kan ogs? til en viss grad v?re uinteressant; vi ser jo at mange folk, verden rundt, ikke f?lger sine eventuelle fredselsk-ende legninger. Det er un?dvendig ? g? tilbake til evolusjonshistori-ens spekulative teorier om menneskenes generelle utvikling for ? forst? v?r tids menneskers atferd. Derimot kan det v?re nyttig ? kaste nok et blikk p? de minste barnas utvikling.

Reimers mener det er sannsynlig ?at vi gjennom v?re gener er arvelig disponert for rask mobilisering til forsvar av egen gruppe mot fremmede konkurrerende grupper? (s. 40). Det m? v?re vanskelig ? finne belegg for en slik oppfatning, som synes falsifisert ved flere etno-grafiske unders?kelser. En rekke folk er beskrevet som sv?rt freds-elskende mennesker som skyr voldelige konflikter med fremmede naboer.

De aller fleste av oss burde ha observert at sm? barn ofte retter forskjellige aggressive handlinger mot sine n?rmeste slektninger. Etter hvert som de vokser til, sl?ss barna med andre i nabolaget, i den grad deres kultur tillater det. Igjen m? barna l?re seg hvor det er legitimt ? rette aggressive uttrykk, slik deres kultur spesifiserer det. I noen samfunn l?res barna til ? sky de aller fleste konfrontasjoner, andre steder l?res de opp til ? lokalisere fiender som blir ?naturlige? m?l for deres aggresjon. Noen l?rer ? underordne seg andre og f?lge disse lederne i deres valg av handlingsm?l i tykt og tynt. Andre l?rer seg ? ta kommando og f?lges av trofaste tilhengere.

Det er disse prosessene, som gjelder b?de menn og kvinner, vi m? forst?. Hvis virkeligheten er kulturdefinert, slik antropologer flest hevder, inneb?rer det at virkelighetsoppfatningen kan for-andres. Det burde gi oss h?p om at fredelig sameksistens er mulig. Men at det er en lett prosess ? n? dit, er det vel ingen som tror.

Fra et antropologisk synspunkt rimer det ogs? d?rlig n?r det hevdes at krigens opphav ligger i trangen til ? beskytte ens geners fortrinn og utbredelse. Hvor vanskelig det kan v?re ? f? unge mennesker til ? motiveres for krig, viser all den ideologiske manipuleringen som ofte g?r forut for kon-frontasjoner der livet er en del av innsatsen. If?lge den amerikanske antropologen David Gilmore er det langt fra selvinnlysende at menn flest ?nsker ? satse livet i en krig for ? beskytte eiendom eller n?re familiemedlemmer og fjern-ere slektninger. ? motivere dem for slik innsats, krever lang og til dels smertefull oppl?ring (Gilmore 1990).

Om det skulle v?re slik, og det er sannsynlig, at mye aggresjon overf?res med v?re gener, kan dette v?re positivt dersom aggresjonen kanaliseres til visse spor og katastrofalt hvis den l?per andre veier. Det er gjennom atferdsmotivering og virkelighetstolk-ninger vi kan h?pe ? p?virke sam-handlingsm?nstre, ikke ved hjelp av spekulative teorier om genetisk betinget atferd.

Ta provoserende ideer p? alvor!

Til tross for at jeg har stilt meg gjennomg?ende avvisende til deler av sosiobiologien i dette innlegget, er jeg enig med Mysterud i at det er ?nskelig med tverrfaglig innsats. Antropologien har mye ? l?re av biologiske disipliner, sosiobiologi-en er ogs? interessant. Men slik den fremstilles i dag, har den relativt lite ? bibringe antropo-logisk forskning. Samarbeid vil imidlertid kunne avklare en del misforst?elser i begge leire og kanskje hjelpe til ? vinkle pro-blemstillingene slik at de blir mer nyttige og interessante for b?de biologer og samfunnsvitere. Det er en god forskningsstrategi ? ta provoserende og alternative ideer p? alvor.