Hva har du gjort?
Etter at jeg leverte doktorgradsarbeidet mitt i 2005 om barn og familier, hvor det var mistanker om seksuelle overgrep har jeg fortsatt å fokusere på hvordan mennesker reagerer etter vanskelige livspåkjenninger eller traumatiserende hendelser. Det fikk jeg rikelig anledning til da jeg jobbet som forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Ikke lenge etter jeg hadde begynt der rammet Tsunamien i Sørøst Asia mange Nordmenn som var på juleferie i Thailand. Det ble en følelsesmessig og bratt læringskurve. Vi skulle fylle mange roller både som konsulenter til Helsedirektoratet og forskere. Vi laget en forskningsprotokoll som vi har brukt i flere studier etterpå, bla. etter Utøya tragedien. Vi var opptatt av å ikke bare «måle» psykiske helseproblemer men også snakke med de berørte. Hva opplevde de? Hva har hjulpet dem? Hvordan har de mestret situasjonen i ettertid? Et slik forskningsdesign fordrer at man rekrutterer intervjuere med god klinisk kompetanse, som evner å snakke med alvorlig traumatiserte barn og voksne, og som kan tåle å ta imot historiene de blir fortalt. Vi laget en serie åpne spørsmål som muliggjorde at de berørte selv kunne regulere hvor mye de ville fortelle av historiene sine.
Det finnes ikke mange studier som har skaffet så inngående kjennskap til traumatiserte barns personlige beretninger, og erfaringene vi gjorde har vi videreført i studiene av ungdommene som var på Utøya 22 juli. Studiene ble også tilrettelagt slik at vi kunne fange opp de som hadde falt ut av hjelpeapparatet og som trengte hjelp.
Jeg synes jeg har vært privilegert som har kunnet forske på så mange viktige hendelser og kunnet kombinere min kliniske og forskningsmessige kompetanse på denne måten.
Hva skal du gjøre?
Jeg vil gjerne fortsette å fordype meg i kunnskap om utviklingspsykologiske sider ved traumatisering og i behandlingsforskning. Siden jeg er klinisk spesialist i arbeid med barn og unge, er jeg ikke bare opptatt av å forstå psykologiske konsekvenser av traumer, men også av hvordan barn og foreldre kan hjelpes i tiden etter.
Vi har nettopp avsluttet en behandlingsstudie som viser at det er mange ting behandlere kan gjøre for å hjelpe de som rammes. Og fremover ønsker jeg å fordype meg mer i hva som er viktige endringsmekanismer i terapi.
Jeg ønsker også å skape en økt interesse hos studentene for å jobbe med barn og familier. Jeg vil gjerne formidle hvor morsomt det kan være å være barneterapeut. Barn har mye humor. Dessuten får man jobbet med hele systemet rundt barn, med deres omsorgspersoner og i de miljøene de er i.
Det som er så flott med å jobbe med barn er at man som psykolog får gjort så mye. Det er gode muligheter til å rette opp i ting når man begynner tidlig i livet.
Hvem er Tine Kristin Jensen?
Det var det vanskeligste spørsmålet. Hva skal jeg si? Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å komme ordentlig i gang med den nye jobben på PSI, få nye kolleger og bli kjent med nye studenter.
